På veien ut til min barndoms dal ligger det mange gårder. På en av de har de i høst hatt selvplukk av solsikker. Hver gang jeg har kjørt utover til Høvdingen har jeg tenkt at jeg skal stoppe på hjemveien og plukke med meg en stor bukett solsikker, men så langt har det blitt med tanken. Enten har jeg ligget litt bak skjemaet, besøket hos Høvdingen har tatt litt lengre tid enn planlagt. Jeg er sliten, og orker ikke ut av bilen og ut på åkeren og plukke solsikker, eller jeg har funnet på en annen grunn til at jeg tar det “en annen dag”. Er det ikke ofte sånn?
I dag stoppet jeg. Vipset 100 kroner til telefonnummeret på skiltet ved veien og plukket med meg 10 fine solsikker. Det ble en flott bukett.
Er du som meg både engstelig og litt redd for den utviklingen vi ser i Midtøsten i disse dager? Blir det en stor krig hvor flere og flere land trekkes med? Hvem sitter med atombomber? Hvem er gal nok til å trykke på knappen? Hvor langt er Netanyahu villig til å gå i sin blodhevn? Må han drepe 10, 100 eller 1000 ganger så mange palestinere som det Hamas drepte av hans folk? Og nå i Libanon. Hvor mange må han drepe der? Hvor mye må han ødelegge av bygninger, liv og infrastruktur før han er fornøyd? Hvilket land vil han så kaste seg over?
Føler du deg som meg maktesløs? Du ser bildene av ødelagte bygninger, ødelagte liv, knuste drømmer på TV, og vil så gjerne hjelpe. Men føler deg maktesløs fordi hva har “lille meg” å stille opp med for å skape fred i verden? Hvordan skal jeg kunne få til noe slikt når alle verdens ledere mislykkes?
Ødeleggelsene vi ser på TV skjermen er så massive, jeg er bare et enkelt lute menneske. Hva kan jeg bidra med?
Ingen kan redde alle, men vi kan alle bidra på vår måte. Bloĝger-kollega Vibbedille har familie i Libanon. Hun er gift med Ali som er libaneser. Han har flere søsken som nå er på flukt fra Beirut. Boligene til flere av de er truffet av bomber eller hva det nå er Israelske styrker har truffet de med.
Gro Vibeke som Vibbedille egentlig heter har opprettet en spleis. En spleis som går til å hjelpe familien i Libanon. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan vi hjelpe litt. Ved å støtte denne spleisen kan du bidra med å hjelpe en familie i Libanon.
Jeg har vært inne og støttet. Det er kanskje en dråpe i havet i forhold til hva som trengs når jeg ser alle ødeleggelsene, men det er en dråpe. Mange dråper små….
Jeg kan ikke skape fred på jord, samme hvor mye jeg vil. Jeg kan ikke hjelpe alle som trenger hjelp på grunn av denne meningsløse krigen. Men jeg kan bidra litt, gi min lille dråpe. Jeg velger å støtte spleisen til Vibbedille fordi jeg vet at pengene kommer frem til noen som trenger det. Jeg har blitt kjent med Vibbedille gjennom de siste årene og vet at hun er et menneske med mye nestekjærlighet som er til å stole på. Jeg håper du, hvis du har mulighet gjør det samme.
En helt perfekt fridag! skriver Monica og forteller at gårsdagen ble brukt både til venne-samvær og å besøke slektninger sammen med sin mor. Sånt er kos.
Jeg har jo “fri” hver dag, og kan derfor fylle hver eneste dag med det jeg måtte ønske. Eller det jeg orker. Det er ofte det som setter begrensningene. Det er ingen hemmelighet at jeg vil langt mer enn jeg orker.
I går, for eksempel. Da måtte jeg enten jeg ønsket det eller ikke prioritere å få tatt igjen litt søvn. Jeg tuslet rundt her omtrent som en zombie. Kan knapt skryte på meg mer enn at jeg fikk lagd middag, sopp-suppe med røyksoppen jeg plukket for en tid tilbake, og gått ut med søpla. Ja, og så frøys jeg ned resten av suppa. Den kan bli basis for en sopp-saus senere i høst. Litt einebær, timian og kanskje litt tyttebærsyltetøy i den så blir det bra saus til litt viltkjøtt.
Jeg tilbragte jo og mye tid sammen med “yndlings-mennesket” mitt. Gamle Gubben Grå. Vi går jo stort sett her hjemme begge to. Det er så godt å se at han langsomt blir sprekere og orker mer og mer. Jeg kjenner jeg slapper mer og mer av. Får mer og mer troen på at dette skal gå bra. For selv om jeg hele tiden har vært super-optimist og aldri latt Gamle Gubben Grå, ungene og andre i familien få inntrykk av annet enn at jeg tror han skal bli frisk, så er det klart at jeg ikke alltid har vært like rolig inni meg. Jeg vet hva prognosene ved lungekreft er. Jeg vet at selv om legene er optimistiske er kreft en lumsk sykdom som gjerne ikke utvikler seg slik man håper. Og ja, jeg har ligget i søvnløse netter og vært engstelig for å bli alene. Engstelig for å bli enke før jeg er 60. Jeg kjenner at jeg slapper mer og mer etter som prøvene er bra og alt går slik legene har forutsett. Men innerst inne ligger engstelsen og gnager fremdeles.
Monica skriver om kronisk dårlig samvittighet fordi hun ikke rekker å bruke nok tid på alle hun bryr seg om. Det er gjenkjennbart. Det er alltid noen jeg synes jeg burde brukt mer tid sammen med. I en periode stresset det meg at jeg ikke var flink nok til å besøke eldre slektninger jeg som bare gikk hjemme. Jeg burde og bli langt flinkere til å be voksne barn på ordentlig søndagsmiddag, invitere Svoger på helgebesøk og finne på aktiviteter sammen med venner. Spesielt de jeg vet sitter litt mye alene. Jeg har jo et hav av tid og går bare hjemme.
Kronisk dårlig samvittighet er utmattende. Det kom til et punkt, og en samtale med et klokt menneske som fikk meg til å innse at jeg måtte legge den dårlige samvittigheten fra meg. Det er en grunn til at jeg “bare er hjemme”. Det er at jeg ikke har så mye energi som jeg en gang hadde. Da kan jeg ikke forvente at jeg skal rekke alt og alle. Jeg må skru ned kravene til meg selv. Innse at min viktigste oppgave er å ta vare på meg selv. Det er vanskelig, men jeg har blitt flinkere til å skyve vekk den dårlige samvittigheten når den kommer snikende. Være fornøyd med det jeg får til, og slutte å fokusere så mye på alt jeg ikke orker.
En av leserne mine var litt overrasket over at jeg ikke hadde kastet meg over tastaturet i går og kommentert Anne Kari Bratten sitt siste utspill. Leseren kjenner meg godt og vet at denne Spekter-direktøren og uttalelsene henne nærmest er en rød klut for denne kjerringa.
Jeg var ikke helt i form i går. Jeg så overskriften på NRK-ytring, men klikket ikke inn på artikkelen. Fikk ikke en gang med meg at det var Anne Kari Bratten det var bilde av. Men så har jeg det ikke med å studere bilder av kjerringer på 60+ så nøye. Nå har jeg derimot klikket meg inn på artikkelen, lest den – og hentet frem den store kanonen. Her skal Bratten få svar på tiltale.
Dette er overskriften på ytringen til Anne Kari Bratten, for de av leserne mine som har gått glipp av den. Den kan leses her.
Stortinget har vedtatt å levealdersjustere pensjonssystemet vårt, skriver Bratten. Det er jo fakta, så langt, så greit. At tiden derfor må være inne for også å levealdersjustere alle slags seniortiltak, både i og utenfor arbeidslivet. er en uttalelse som får stå for Anne Kari sin regning. Slik jeg kjenner arbeidslivet, det er jo det både Anne Kari og jeg har vært mest opptatt av i vårt yrkesaktive liv, mener jeg bestemt å huske at senior politikk har blitt innført i arbeidslivet med det som mål å få til det Bratten ønsker. Nemlig at folk skal klare å stå lenger i jobb. Når hun nå vil fjerne slike seniortiltak i arbeidslivet, synes det for meg at hun skyter seg selv i foten. Hun tar vekk det verktøyet man har som gjør at mange klarer å stå lenger i jobb enn de hadde gjort uten disse tiltakene.
Eldre må stå lengre i jobb, unge må komme raskere inn i arbeidslivet, sier Bratten. Jeg skulle ønske jeg snart fikk høre hvordan hun mener at vi skal få til det siste. At unge kommer raskere inn i arbeidslivet. På det punktet har det vært stille i alle år. Nå skal jo alle ha passert 30 og ha en master eller to før de vurderer å komme seg ut av jenterommet og i arbeid.
Men tilbake til de eldre, de uføre, de som jobber deltid, de svakeste i samfunnet, de som alltid og til enhver tid har vært hakkekyllingene til Anne Kari Bratten. Nå nøyer ikke Anne Kari seg med å ønske å styre arbeidsdagen deres, hun vil også styre fritiden deres.
Litt skummelt når en direktør for en arbeidsgiverorganisasjon mener hun eier arbeidstakerne, og også skal bestemme over livene deres langt mer enn de timene de er på arbeid. Vil hun tilbake til tiden med føydal-herrer, hvor arbeidsgiver eide arbeiderne?
Anne Kari Bratten drar frem en uting fra egen kommune, Bærum. Der har de tilbud til befolkningsgruppen over 60 år som Anne Kari ønsker å fjerne, ene og alene av en grunn. Hun har ikke mulighet til å delta.
Dårlig argument spør du meg. Fordi Anne Kari ikke har tid eller interesse av stavganggruppe og strikkekaffe trenger ingen andre slike tilbud heller, for alle mennesker er jo akkurat som Anne Kari! Går det an å være mer navlebeskuende?
Tilbudene i Bærum er “for alle over 60”, men tro meg Anne Kari, det er nok ikke først og fremst de som fylte 60 rett før sommerferien kommunen har i tankene når de oppretter slike tilbud. Det er et tilbud til de som er 60 år og 5 måneder slik som Anne Kari, men det er og et tilbud til de som er 68. 74 eller 95, Unner du ikke de å komme seg ut og være i aktivitet heller. Skal de bare sitte lydig inne i leilighetene sine og vente på døden? Forstår ikke Anne Kari at disse tilbudene har kommunen opprettet som et forebyggende tiltak? Et tiltak for å holde seniorene i kommunen friskere lengre? Dette er tiltak for å hindre press på velferdsstaten Anne Kari snakker så varmt om å redde. Dette er tiltak som kan føre til at folk klarer seg selv uten tjenester fra kommunen lenger. Da gjelder det å holde de spreke og aktive mens de fremdeles er det, i stedet for å forsøke å rehabilitere de tilbake til fordums styrke når de har blitt skrøpelige.
Anne Kari har sjekket avtaleboka si og funnet ut at hun har et jobbmøte når samtlige av disse arrangementene går av stabelen. Mens naboen hennes som kanskje har hatt helgevakt som radiograf på sykehuset kan ha fri den dagen det er stavgang-gruppe og gjentar gjerne. Det samme kan hun som kjører nattbussen, hun kan synes at det er helt utmerket med en skikkelig treningsøkt i frisk luft mandag klokka 11.
Alle er ikke som deg, Anne Kari. Og du, jeg har i likhet med deg hatt en arbeidshverdag som i mange år bestod av utrolig mange møter rundt om i diverse møterom. Tro meg Anne Kari, en slik arbeidsdag er slitsom ja, men på en helt annen måte hvis du arbeider som radiograf på en travel bildediagnostisk avdeling. Du kan være litt mer ukonsentrert og ha en litt dårlig dag i et møterom enn når du står på ei traumestue eller skal kjøre CT undersøkelse nummer 24 den dagen. Jeg har prøvd begge deler, jeg vet hva jeg snakker om.
Anne Kari mener at den 6. ferieuka for de over 60 samt andre seniortitak forskjellige virksomheter har innført bør skrotes. De ble innført for å holde folk lenger i arbeid. Det er fremdeles målet, men Anne Kari mener de ikke trengs rett og slett fordi hun som har en arbeidsdag som, i følge henne selv, består av en uendelig rekke jobbmøter ikke føler behov for mer ferie eller fri. Kanskje hun hadde følt det litt annerledes hvis hun hadde hatt et yrke hvor hun hadde hatt mer ansvar. Jeg mener, møtevirksomhet kontra å kjøre en skolebuss stappfull av viltre unger, Hvilke av disse kan unne seg å lukke øynene å ta en aldri så liten tankeflukt i arbeidsdagen? Kanskje noen har behov for mer ferie med alderen selv om Anne Kari 60 år og 5 måneder ikke føler behovet riktig ennå?
Jeg var som deg Anne Kari. Mottoet mitt var jobb til du stuper, og målet mitt var å jobbe til jeg var 67, minst. Nå er jeg 58 og har søknad om uføretrygd til behandling hos NAV. Ikke fordi jeg har lengtet etter å spille canasta eller gå på strikke-kaffe, men rett og slett fordi kroppen sa stopp. Jeg forlot ikke arbeidslivet og møterommene med lett hjerte eller fordi jeg ønsket det. Jeg gjorde det rett og slett fordi det var tomt, tomt for energi. Tomt for alt. Jeg hadde ikke noe i jobben som radiograf å gjøre. Jeg kunne nok ha holdt ut med arbeidsdager fulle av møter en stund til, men for meg hang de to tingene sammen.
Jeg tror den 6. ferieuka og andre seniortiltak er bra. Jeg tror det er det som må til for å holde folk i arbeid. Eller kall det ikke seniortiltak, kall det livsfase-tiltak. Vi må kanskje ha ulike tiltak til mennesker i forskjellige livsfaser. Tiltak som gjør at man kan klarer å stå i et arbeidsliv som blir tøffere og tøffere, selv om man har et liv ved siden av jobben.
Anne Kari Bratten vil redde velferdsstaten ved å skvise siste rest av arbeidsevne ut av arbeidstakerne. Når det ikke er mer å hente er det slutt. Kirkegården neste. Det er jo helt klart en måte å stoppe den demografiske utviklingen på, unngå at vi stadig blir flere og flere eldre. Jeg har en litt mer human måte. Hva med å sette alle de som er som Anne Kari, som bruker arbeidsdagen på å fly fra møterom til møterom, til å gjøre en ordentlig jobb. Anne Kari Bratten har vært konsulent og flydd rundt på møterom hele sitt yrkesaktive liv, men med litt opplæring kunne hun sikkert brukes som ufaglært assistent i hjemmetjenesten, stable varer i en matbutikk eller være hjelpemann på renovasjonsbil. Vi trenger alle hender vi kan få, også de ufaglærte.
Andre på de møterommene har kanskje bakgrunn som sykepleiere, bussjåfører, førskolelærere eller andre yrker vi har mangelvare på. Tenk på alle årsverkene vi kunne spare i norsk arbeidsliv hvis vi kuttet ned på antall stillinger som kun har som oppgave å løpe fra møterom til møterom! Hilsen ei som i mange år var med på runddansen mellom møterommene.
God morgen, kjære leser! Jeg håper i det minste du har en god morgen, selv er jeg usikker på om denne morgenen er så veldig god. Tror jeg må vente litt utover dagen før jeg konkluderer med graden av godheten i denne dagen Enn så lenge holder det med å konkludere at det er morgen.
I går kveld var det plutselig helt tomt. Jeg orket ingen ting. Skuldra jeg har fått senebetennelse var vond, en god del andre kroppsdeler verket og jeg var så utrolig sliten. Du vet sånn sliten at bare en hund tripper over parkettgulvet er det som uoverkommelig støy i hjernen. Jeg gjorde det eneste fornuftige, tok et par smertestillende og krøp til køys ved 21-tida i går kveld. Fant en stilling som ikke var så verst, og sovnet en gang mellom 21.30 og 22.
Våknet brått litt før 23. Gamle Gubben Grå kom for å legge seg, og da må jo taklyset på. Mann 61 klarer ikke kle av seg og finne senga uten full belysning. Jeg skvatt så jeg gjorde en ukontrollert bevegelse, og dermed hogg det til i skuldra. Det skar som knivblad i hele armen og jeg slet med på ny å finne en god stilling. Jeg lukket øynene, bet i meg et par saftige kommentarer og forsøkte å få pulsen ned på normalt nivå samtidig som jeg forsøkte å få kroppen til å slappe av igjen. Den blir mindre vond da.
Ny brå, sint bevegelse kom fra meg noen minutter senere. Soverommet som få minutter tidligere hadde vært et fredelig sted for søvn og rekreasjon var nå langt fra fredelig. En illsint Charlie Chihuahua sto og hoppet, gneldret og forsvarte revir. Gamle Gubbe Grå hadde planer om å legge seg i den delen av dobbeltsenga som tilhører han, men som Charlie Chihuahua okkuperer så raskt han får muligheten. Jeg trev tak i nakkeskinnet på Charlie og kommanderte han på plass nede i sengebeina mine, samtidig kommanderte jeg Dekk! til Gamle Gubben Grå og ba han innta horisontalen før kjøteren rakk å ta plassen nok en gang.
Å lange ut med høyre armen etter nakkeskinnet til en illsint Chihuahua er ikke det smarteste man gjør når man har en skulder, overarm hvor man sliter med senebetennelse. Jeg sak sammen i senga, dro dyna over hodet og prøvde forgjeves å få smertene i armen til å forsvinne. Tårene spratt, og jeg skal innrømme at jeg kom med små klynk. Og nei, en drøy times søvn hadde ikke gjort meg mer uthvilt.
Det tok lang tid før jeg fant roen igjen. For å være ærlig så er jeg usikker på om jeg egentlig fant roen igjen i løpet av natten. Det føles ikke slik. Kroppen verket, og jeg slet ed å finne en god stilling. Gamle Gubben Grå hoster og hoster. Charlie Chihuahua breier seg i senga og stikker små poter borti meg med ujevne mellomrom. Rundt midnatt begynte Kidd å klynke.
Kidd er vanligvis veldig rolig om natta. Når han klynker er det noe. Lang historie kort. Mellom klokka 00.30 og 01.00 var Kidd og jeg ute og gikk nattlig luftetur rundt i boligfeltet.
Septembernatta er kjølig. Jeg brukte tid på å finne roen, prøve å få igjen varmen og finne en stilling som ikke gjør vondt når jeg var tilbake i senga. Eller som sagt, jeg forsøkte etter beste evne å finne roen.
01.20 kom Kidd og vekte meg. Sto med to labber oppe i senga og dyttet på meg med snuten mens han klynket. Jeg sukket og sto opp fra den varme senga nok en gang. Da jeg åpnet soveromsdøra og begynte å kle på meg løp Kidd inn på kjøkkenet og kom med et bjeff ved vannskåla. Jeg gikk inn på kjøkkenet. Tom vannskål. Jeg fylte opp den. Hunden drakk, og jeg tuslet fornøyd tilbake til senga. Glad for at jeg slapp en ny nattlig spasertur i nabolaget. Jeg lot døra mellom soverom og gang stå åpen så Kidd kunne gå å drikke flere ganger i løpet av natta.
For meg var løpet kjørt. Jeg ble liggende å stirre i taket og på tallene på klokkeradioen mens jeg hørte på hostende Gubbe og prustende hunder. Det er utrolig hvor mange lyder det kan komme fra sovende vesener. Hver gang jeg snudde litt på meg hogg det til i skuldra. Ja, en del andre kroppsdeler viste seg heller ikke fra sin beste side.
Ved 03.30 tida ga jeg opp. Sto opp fra senga nok en gang og tok nok en smertestillende tablett. Kroppen ble litt bedre. Jeg slumret litt, men hver gang jeg beveget meg våknet jeg til igjen.
Rundt 05.00 sto Yngste Sønn opp og dro av gårde på jobb. Han bråker ikke mye, men jeg hører jo at det er litt liv i huset. Suser i rør på badet vegg i vegg med soverommet. Utgangsdøra som lukkes. Bilen som er parkert rett ved soveromsvinduet som starter…
jeg lå til klokka nærmet seg 7 før jeg sto opp og startet dagen. Uthvilt er jeg ikke. Så når jeg skulle reflektere over Monica sitt innlegg kom jeg i grunn ikke lenger enn til å reflektere over første setning. Hennes hilsen og ønske om en god dag.
Ved Hole kirkehe står en bauta. Stor og flott står den der veien svinger på nordsiden av kirken. Den er til minne om Wilhelm Jürgensen. En dansk major som først bosatte seg i Hole etter at han var blitt pensjonist.
Hvorfor reiste folk i Hole en bauta over denne majoren 90 år etter at han døde? Som om ikke det er rart nok er bautaen reist til minne om hans bedrifter som sjef for lærdølene, altså folk fra Lærdal på andre siden av fjellene rundt 240 km lenger vest. Sånt trenger litt mer undersøkelser, og kanskje en liten forklaring.
Jürgensen var født i Slesvig Holstein i 1762. Som ung løytnant kom han til Norge i 1788 og ble satt inn i veiarbeidet over Filefjell til Lærdal, en av de eldste ferdselsveiene mellom Østlandet og Vestlandet. Mens veiarbeidet pågikk bosatte han seg i Lærdal. Han kom greit ut av det med folka i Lærdal, selv om han aldri lærte seg norsk. Når veien var ferdigstilt reiste den militære arbeidstroppen videre, så også løytnant Jürgensen.
Alle var godt fornøyd med at veien var utbedra. Ikke minst de som bodde i Lærdal. De hadde i flere hundre år hatt ansvaret for veivedlikeholdet og for å holde veien åpen og ha ansvaret for postgangen om vinterne.
Bøndene i Lærdal og Borgund var pålagt ansvaret for å vedlikeholde «landsveien» over Filefjell, i tillegg til skyssplikt både nede i dalen og oppe i fjellet. I 1652 ble de derfor innvilget halvt skattefritak, og i 1666 i tillegg fritatt for militærtjeneste i fredstid; Gleden over de nye veien ble derfor kort for lærdølene når det etter kort tid kom ordre fra kongen om at nå som veien var blitt så bra, ja så måtte de på Lærdal avtjene militærtjeneste de og.
Dette var lærdølene ikke enig i. De mente at det privilegium de hadde var fra uminnelige tider, og det kunne ingen – verken konge, keiser eller Vår Herre selv – ta fra dem. Ja, det ble beint ut sagt opprør blant bøndene i Lærdal.
I 1802 ble løytnant Jürgensen beordret til Lærdal med 500 bevæpnede soldater for å sette en stopp for opprøret. Denne gangen i litt finere uniform, han var blitt premierløytnant siden han var i Lærdal sist.
Det ble satt hardt mot hardt, og det endte med at lederen for opprøret Anders Lysne ble halshugget i Bergen året etter mens andre opprørsledere ble dømt til mange års straffearbeid
Lærdølenes militærtjeneste ble etter opprøret organisert som det Det Lærdalske lette infanterikompani. Hvem tror dere ble satt til å lede dette infanterikompani? Jo, Wilhelm Jürgensen. Nå ble han og forfremmet til kaptein.
Det må ha vært en stor utfordring å vende en opprørsk befolkning til å skulle gjøre militærtjeneste. Men Jürgensen må ha hatt store evner som leder, og satte seg raskt i respekt hos mannskapene.
I løpet av forbløffende kort tid greide Jürgensen å forme kompaniet til en eliteavdeling. Våren 1808 marsjerte avdelingen fra Lærdal til Hedmark og deltok i slaget ved Trangen.
Slaget ved Trangen var et militært slag mellom norske og svenske styrker 25. april 1808, under krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1808–1809. Våren 1808 sto den svenske oberst Gahn på svensk side av grensen ved Åsnes. På den norske siden sto oberst Staffeldts brigade, som besto av 2. Throndhjemske Infanteriregiments grenaderbataljon under major Ræder, Den søndenfjeldske Skiløberbataljon under major Stabell, og det lærdalske lette kompani under kaptein Jürgensen, samt noen avdelinger av Oplandske Dragonregiment. Det var ca 800 menn på norsk side.
Gahn rykket over grensen 24. april 1808 med ca. 500 mann. Nordmennene klarte å angripe svenskene fra flere kanter. Da Gahns soldater snart ikke hadde mer ammunisjon igjen, måtte han overgi seg. Etter slaget fant nordmennene 25 døde og 57 sårede svensker, mens de selv hadde 15 døde og 52 sårede. 445 svensker, hvorav 11 offiserer, ble tatt til fange.
En måned senere, i mai 1808, hadde deler av et svensk jegerkompani installert seg på Jerpset gård i Eidskog, både i våningshuset og på låven. Eieren Trond Jerpset tjenestegjorde på Kongsvinger festning. Han hadde som særskilt oppdrag å skaffe opplysninger om svenskene. Da han erfarte at gården hans var besatt, ble han veiviser for kaptein Wilhelm Jürgensen med det Leirdalske lette Infanterie-Compagnie og 65 Åmodtske skiløpere fra festningen til gården. Natten mellom 23. og 24. mai tilbrakte de i skogen, og de kom fram til Jerpset ved midnatt 24/25. Det sto en svensk vakt somble uskadeliggjort av Trond, og kampen begynte. Lederen for svenskene, løytnant Baron Ulfsparre ble under kampen stukket ihjel, 3 svenske og en norsk soldat ble drept. 24 mann ble gjort til nordmennenes fanger. Resten rømte.
Jürgensen ledet avdelingen til 1811. Etter krigen ble Jürgensen utnevnt til major og ble tildelt Dannebrogordenen. Da ble han sjef for det Vangske kompani. Denne stillingen tiltrådte han ikke. I tidsperioden 1813 til 1818 var han forstander ved infanteriets underoffiserskole i Oslo. I 1818 gikk han av med pensjon 56 år gammel.
Etter å ha gått av med pensjon ble major Jürgensen boende i Oslo en tre-fire år. Han bodde i en gammel gård på hjørne av Dronningensgate og Guneriusgate, Bygget er revet for snart 100 år siden nå, og jeg vet ikke hva som er der nå.
I 1822 flyttet major Jürgensen med kone og to store barn til Ringerike og Hole. Han er da 60 år gammel. Han bosetter seg på Rytteraker.
Hvorfor han flyttet akkurat hit kan vi lure på. Verken han eller hustruen hadde noen tilknytning til området. Man kan anta at han hadde flere kjente i området, da det bodde mange offiserer rundt om på gårder på Ringerike og Hole.
Han var nok litt original sammenlignet med andre i Hole og ellers på Ringerike. Det sies at han drev med due-oppdrett, og at han derfor jaktet på hauk med feller slik at han kunne ta hauken levende og selv ha gleden av å avlive den slik han mente den han hadde gjort seg fortjent til. Soldatliv og hauke-avlivning til tross. Jürgensen ble sett på som en godlynt menneskevenn. De lange vinterkveldene satt han og leste, og det han foretrakk var sødmefylte, sentimentale romaner. Han var og en gjestfri og sosial fyr som fort gled inn i miljøet og fikk mange venner.
Wilhelm Jürgensen kom til Hole som 60 år gammel pensjonert major. 90 år etter hans død reiser folk fra Hole en mange meter høy bauta over han. Den skal minne om hans bedrifter som sjef for lærdølene. Men at de reiste denne bautaen i Hole må jo bety at han og betød noe for denne bygda hvor han bodde de 20 siste årene av sitt liv.
Den dyreste leiligheten som ligger til salgs i Oslo for tiden er en leilighet i et nybygg på Frogner som forventes ferdigstilt i 2026. Fem av seks leiligheter i bygget ble solgt kort tid eller lansering, men den sjette og største har vært til salgs i halvannet år nå uten at noen har kjøpt den. Den har en pris på 80 millioner.
Leiligheten er på 300 kvm. Den har to terrasser, to balkonger og flere parkeringsplasser leser jeg i Aftenposten. Men altså ingen kjøpere. Jeg antar det kommer mer av pris enn av standard eller beliggenhet.
Megleren klager over at en stor del av kundegruppen for så dyre leiligheter har flyttet til Sveits, og håper på et regjeringsskifte til neste år slik at formueskatten forhåpentligvis forsvinner. Da tror han Sveits-flyktningene vil vende hjem i hopetall og han enkelt og greit få solgt leiligheten.
Jeg er muligens ikke den som er mest opptatt av markedskreftene. Men jeg trodde de virket slik at en vare ikke har større verdi enn det markedet er villig til å betale for varen. Hvis man trenger regjeringsskifte og lovendringer til for å få solgt produktet sitt, ja da vil jeg anta at man ikke har satt den prisen markedet er villig til å betale.
Det er ikke mangel på interessenter som kunne tenke seg å eie en leilighet på Frogner, sentralt i Oslo. Det er mangel på kjøpere som er villig til å betale 80 millioner for det. Settes prisen ned vil nok interessentene være der. Spørsmålet er vel heller hvor langt ned man må sette prisen for at man skal finne en kjøper. Er det ved 60 millioner? 50 millioner?
Hvis regjeringens skattepolitikk gjør at kundegrunnlaget til boliger i Oslo i 80 millioner-klassen er borte, ja da synes jeg det kan virke som om politikken virker. I det minste for oss som ønsker oss et samfunn med mindre forskjeller.
Hvis leiligheten man trodde man skulle få 80 millioner for kanskje må selges for 60 eller 50 millioner, ja da vil det kanskje og få en innvirkning på prisene på de boligene som ligger i det pris-segmentet. Hvorfor betale 50 millioner for en 5 år gammel leilighet på 230 kvm på Majorstuen når du kan få en flunkende ny en på 300 kvm på Frogner til samme prisen?
Når kundene (de som er igjen i Norge) ikke har råd til å kjøpe svindyre boliger vil prisene settes ned for å finne kjøpere, da vil forhåpentligvis de boligene som ligger på prisnivået under de svindyre boligene også synke i pris og da vil de boligene som ligger under der igjen også synke i pris… Ja dere forstår sikkert tankegangen min.
Til slutt vil dette føre til at de med vanlige lønninger som ønsker å etablere seg i Oslo får råd til en helt ok leilighet med ok standard, og slipper å betale 2 millioner for 15 kvm leilighet i 4. etasje uten heis i et bygg fra 1933.
Ønskeliste har bloggeren over meg kalt innlegget sitt hvor hun vel reklamerer for et servise uten at jeg ser at det er merket med reklame. (Bare nevner det.)
Når jeg sitter her med tekopp og tastatur og skal sette opp min ønskeliste er det første som faller ned i hodet mitt fred på jord og en kropp som fungerer litt bedre.
Ja, jeg vet det høres litt vel prektig ut. Fred på jord når Katrine ønsker seg ei rosa skål. Nesten så jeg blir kvalm av hva jeg selv skriver. Som om jeg skal gjøre meg bedre enn andre, og ikke minst langt bedre enn jeg er. For denne kjerringa her kan bli drømmende i blikket av fine skåler og asjetter hun. Kjøpte seks av de på bildet øverst på et loppemarked for få uker siden, og de gjør meg glad.
Jeg ser ikke noe galt i å ønske seg vakre ting, eller å omgi seg med ting man liker. Så jeg kommer ikke til å skrive et innlegg om materialisme, eller moralisere om at det må finnes mer fornuftige ting å bruke pengene på en rosa skåler. I en urolig verden tror jeg man trenger nettopp rosa skåler, eller i det minste å omgi seg med ting som gjør en glad.
Ikke har jeg planer om å fremheve loppemarked og bruktbutikker i dag heller, selv om jeg er veldig glad i gjenbruk. I den store skjenken borte i kroken her står en stabel med svindyre juletallerkener fra Villeroy &Boch. De har jeg egenhendig kjøpt og betalt selv for noen år siden. De blir brukt på noen middager rundt juletider og fyller meg med lykke hver gang jeg finner de frem og dekker bordet. Så nei, jeg mener ikke på noen måte å fremstå som bedre enn Katrine på noen som helst måte. Fred på jord og en kropp som fungerer litt bedre var bare det første som datt ned i hodet mitt da jeg satt her med tekoppen og skulle sette opp en ønskeliste.
Jeg ønsker ikke å fremstå som prektig når jeg sier at jeg ønsker meg Fred på jord og en kropp som fungerer litt bedre. Det med den fungerende kroppen er da et relativt egoistisk ønske, så jeg er overhode ikke bedre enn andre.
På radioen melder de om at Israel har gått inn i Libanon med bakkestyrker i natt. I forrige uke var det vel at personsøkere eksploderte. På Gaza har mer enn 40.000 palestinere og 1.400 israelitter blitt drept siden 7.oktober i fjor. Russlands invasjon i Ukraina har snart vart i tre år…..
Det er så mye krig og elendighet i verden. Jeg har ikke vært mer redd for at tredje verdenskrig er rett rundt hjørnet siden 80-tallet. Er det så rart at fred på jord står langt oppe på ønskelista?
