Eg trur eg e forelska i høsten. har Monica kalt sitt siste innlegg. Jeg er litt usikker på om jeg ville ha brukt uttrykket forelska, men høsten er helt klart min favoritt-årstid. Høsten er jo en fargeprakt hvor selv en hverdagslig kjøretur ned til Kiwi nesten kan ta pusten fra deg, så vakkert er det.

Høstdepresjoner har jeg aldri følt på. Først når kulda og vinteren tar fatt for alvor kommer depresjonstendensen til meg.  Sånn fra når vi kaster ut juletreet i midten av januar og det ikke funnes noe håp om lys og varme på flere uker og måneder. I 2023 hadde vi det siste snøfallet i mai, bare nevner det.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

En iskald januardag med masse snø og blå himmel kan ha sin sjarm, på bilder. Men jeg trenger ikke så mange slike dager før jeg har fått mette mi. De har så mye styr med seg. Snømåking, vedbæring og så må jeg ha på flere lag tøy bare jeg skal ut med søpla.

Og så er det de færreste vinterdagene som er skinnende hvite med klar blå himmel og ferdig-måket snø. Vi har alle de dagene som er fulle av snø som faller, vind og kulde og for ikke å glemme isete veier som gjør at en risikerer både liv og lemmer bare en tar turen ned fra trammen.

Jeg kommer nok aldri til å like vinteren. Likevel vil jeg ikke bytte bort noen årstid. Jeg hadde ikke satt så pris på våren hvis den ikke kom etter at vi hadde hatt vinter.
Hadde blitt helt feil om vi nå kunne begynne å lete etter vårtegn om en måneds tid.

Våren liker jeg. Begynner tidlig å lete etter vårtegn. Alt for å korte ned vinteren, få den til å virke litt kortere. Gi meg selv håpet om at det kommer en vår.

Det er så deilig å vandre rundt å kjenne vårsola begynne å varme. Kunne gå uten å være engstelig for at hvert skritt skal bli ditt siste og du ligger der med lårhalsbrudd og hjerneblødning.

Se naturen våkne til live, trekke ut fra stue og peisvarme til kurvstolene på trammen.
Våren er nummer to når jeg rangerer årstidene. Ikke fult så fin som høsten, men nesten.
Våren er nesten like vakker som høsten, men har noe mer stress og forventninger til seg. Man skal beise terrassen, ordne kjøkkenhagen, plante blomster, rake løvet man ikke rakk på høsten. Få alt på stell.
Om høsten skal man bare høste det man rakk å få gjort på våren. Resten er det ikke så farlig med. Blomsterbed og krukker kan langsomt visne.

Sommeren er også flott. Men den har i likhet med våren mer forventninger i seg. Man skal liksom være så aktiv om sommeren. Er man ikke ute og bader så skal man grille. Enten med vennegjengen, familien eller halve nabolaget.

Og så må man jo feriere. Må jo ha en reise å snakke om der vi samles rundt grillen.
Hagen er selvsagt feilfri. Struttende blomsterbed, ampler som henger fra taket og nesten helt ned til bakken og bugnende kjøkkenhage og drivhus. Blir man “tatt” i å ligge rett ut på sofaen inne med en bok har man feilet som menneske. Selv på en regnværsdag.

Sommeren er flott, men den har alltid noe heseblesende over seg. Det er alltid noe man burde ha gjort, spesielt når sola skinner. Folk stresser som om det skulle være den siste soldagen. Ikke bare den siste soldagen denne uka, men hele året – eller kanskje for bestandig.

Nei gi meg en vakker høstdag, eller en dag hvor regnet siler ned og jeg kan være inne med verdens beste samvittighet. Jeg er ikke i tvil. Høsten er min årstid, og jeg nyter høstdagene med hele meg.

Her i dag morges begynte jeg å lure på om det kom til å bli slutt på kaffe-latte for min del. Om kaffen heretter kom til å bli drukket svart, eller vel egentlig om jeg kom til å unne meg kaffe ute på byen i det hele tatt. Nei, jeg har ikke vært hos fastlegen. Det er heller ikke helsemessige forhold som får meg til å vurdere kaffe-askese. Det var bloĝger-kollega Solliv som fikk meg til å tenke i de baner.

Solliv skrev i innlegget sitt om Mandagskaffekoppen at kaffen skulle bli dyrere. Siden dette utsagnet kom samme dag som statsbudsjettet ble lagt frem, trodde jeg det var en sammenheng der, og måtte google litt. Jeg må innrømme jeg hadde problemer med å tenke ut hvorfor Vedum og Støre ville ta fra vanlige folk kaffen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Forhøyet toll, slik som på poteter for å trygge norsk landbruk så jeg liksom ikke helt behovet for. Jeg tror det er enormt liten produksjon av kaffebønner her til lands. Skulle det finnes en småskalaprodusent eller to med noen få kaffeplanter ville de trolig heller være i velgergruppen til MDG enn de storbøndene i Norges Bondelag som Sp pleier å fri til med sin politikk.

Hvis man så på folkehelse, og tok økte avgifter til staten på kaffe slik som sukkeravgift og avgifter på nikotin og alkohol tror jeg ikke det ville gagne regjeringen. Fra før har de tjent seg rike som krigsprofitører på gass og olje, nå vil de sikre inntektene til Vedums pengebinge ved å sko seg på vanlige folks behov for morgen-kaffen. Blir liksom ikke ny regjeringsperiode av slike tiltak.

Er det et ønske om å presse kaffe-prisene opp for på den måten øke lønningene og bedre arbeidsforholdene til de som jobber på kaffeplantasjene ville det vært symbolpolitikk typisk SV. Fordi økt inntjening til kaffeprodusentene hadde garantert gått til å øke fortjenesten til kaffeplantasje-eierne og ikke til å bedre arbeidsforholdene til arbeiderne på andre siden av kloden.

Når jeg så søkte litt for å bli klokere så var det ikke Støre og Vedum som vil gjøre kaffen dyrere for norske forbrukere. Det skyldes været i de land hvor kaffen dyrkes. Det kan vi vanskelig gi regjeringa i Norge skylda for, selv om noen sikkert prøver.

Mange kaffebønder i Colombia og Brasil har ikke hatt regn på 165 dager.
Tørkeperioder og ekstreme temperatursvingninger setter både kvaliteten på kaffebønnene og størrelsen på avlingene i fare, og truer dermed den totale kaffeproduksjonen i stor skala.

AgriAnalyse som er et forsknings- og rådgivningsselskap som spesialiserer seg på spørsmål rundt landbruk og landbrukspolitikk. De mener det vil ta lang tid å øke kaffeproduksjonen igjen etter tørken.

På råvarebørsen i New York har prisen på kaffe nådd 2,70 dollar per pund, en økning på nesten 70 prosent fra samme tid i fjor. Prisstigningen vil ikke nødvendigvis  føre til like stor økning i prisene i butikkene, men forbrukerne vil merke en forskjell. Ekspertene spår at kaffeprisene kan øke med over ti prosent hvis ekstremværet fortsetter.

Løsningen for min del må bli å drikke mer kaffe-latte og mindre svart kaffe. Det trengs mindre kaffe i latten enn hvis jeg drikker kaffen svart. Men da kommer det jo an på hva Vedum og regjeringen gjør med melkeprisen….

Så få klikk som jeg hadde på søndag/mandag har jeg ikke hatt på lenge. Ikke har jeg vært nede på en 10. plass på lenge heller. Det er bare meg selv jeg har å takke for det, for det var bra aktivitet på blogg.no. Man må helt ned på 47. plass før man finner en blogg med mindre enn 100 sidevisninger. Tro meg, det er en stund siden, selv om det er langt fra tidligere tiders sidevisninger.

Jeg tror ikke det blir noe lettere i dag, og få folk til å klikke inn. I det minste ikke med dette innlegget. For i dag skal jeg sitte å kommentere et innlegg jeg ikke skjønner.
Jeg skjønner ordene, til dels også setningene, men innholdet gir meg ingen mening. Mulig det er moderne poesi. Sånt skjønner jeg heller ikke stort av.

Mestro06 skriver i “om meg” delen på bloggen:

Hei. Jeg er et trivelig og utadvendt menneske, som elsker å dele ut store egenskaper og lidenskapelige interesser. Jeg har i min fortid vært en aktiv blogger i perioden 2016-2018, men har kommet tilbake til bloggplattformen etter mange års fravær. Jeg har startet bloggen min på ny, for å skrive om en ny reise i et nytt kapittel av livet mitt.

Så langt, så godt. Og denne presentasjonen gir mening. Denne skjønner jeg, selv om jeg undres litt over over formuleringen elsker å dele ut store egenskaper. Men det er ikke første gangen en formulering lugger litt. Det har sikkert noen av mine egne formuleringer gjort og.

Det er noe dystert over innlegget. Bildebruken er god. Jeg kan se mye for meg.
En klokke, som tikker sakte. En tjener som forstyrrer. TVen er slått av. Tungt skylag og regn.

Husker dere tilbake til skoledagene og diktanalyse? Jeg føler jeg er tilbake der når jeg skal reflektere over denne teksten. Jeg var ikke særlig glad i diktanalyse, men de gangene jeg ble tvunget til det fikk jeg rimelig greie karakterer. Bortsett fra ny-norsk eksamen i 3. gym. Der fikk jeg 2. Usikker på om det var diktanalysen eller nynorsken som hadde mest skyld i det.

Jeg får inntrykk av et overklasse-hjem. Det er sikkert på grunn av det med tjeneren. Inntrykket jeg får, og dette er ene og alene min tolkning. Kanskje en voksen som har vendt tilbake til barndomshjemmet for en kortere eller lengre periode. Et hjem hvor han ikke føler seg hjemme, og kanskje heller aldri har gjort det. Aldri passet inn.

Det gjør vondt å puste i en kald atmosfære av forakt og frykt.  Tankene mine går til slik forhold mellom foreldre og voksne barn noen ganger blir. Foreldre som ikke er fornøyd med de valg barna har tatt i livene sine, de lever ikke opp til forventningene om… karriere, status yrkesvalg, partnervalg…. Det er så mye man skal leve opp til i enkelte hjem.
Frykten fra den unge som venter på hva som måtte komme, av stikk og kommentarer. Forakten hen føler på fordi hen ble den hen er og ikke den hen mener foreldrene ønsket at hen skulle bli.
Men det kan og være den andre veien. Den unge som føler forakt for det foreldrene er, og foreldrene som frykter kommentarer og kritikk for at de ikke har vært det de voksne barna skulle ønsket.

Det finnes vel omtrent like mange voksne barn som skammer seg over sine foreldre som det finnes foreldre som er misfornøyd med sine barn.

I dette tilfelle tror jeg det er den unge som føler at man ikke er godtatt av de eldre. En fiende, som tramper ned på din glede på innsiden. Man er ekstra sårbar for kritikk av de vi elsker.

Et ulykkelig ektepar, skriver Mestro06 om det jeg tolker som foreldrene.
Men er han sikker på at ekteskapet er ulykkelig selv om det ser slik ut for han? Muligens er de bare glidd inn i et mønster som virker kjærlighetsløst for de som ser det fra utsiden, men som er fult av tegn på kjærlighet for de to det gjelder.
Kjærligheten har mange språk.
Noen lærer man først med etter en god del levde år sammen.

Det er mye smerter, men liten glede å kjenne på i 24 timer.  Jeg ser for meg et familiebesøk på en helg, 24 timer. Et besøk man tar mer av plikt enn av glede. Er det ikke slik noen ganger, i noen familier at familiebesøk blir noe man gjør av plikt mer enn fordi man har lyst, samtidig ønsker man at det ikke hadde vært slik?
Jeg tror det finnes slike familier.

Hvem er du i 24 timer. 
Man tar på seg en rolle i de 24 timene. Er en annen enn den man egentlig er. Litt mer den man tror det forventes at man er, eller glir inn i gamle mønster. Finner den plassen man alltid har hatt.

Hva er klokken nå?   Tiden går så utrolig sakte i slike situasjoner. Det er som om den knapt beveger seg. Minutter føles som timer.

Jeg drakk litt vann, for å rense sjelen. Jeg drakk en mengde av alkohol  Noen griper til det hjelpemiddelet. Alkohol for å skape en stemning som ikke er der. Enten man er den som forsyner seg litt for mye, eller man er den som skjenker for å skape en stemning som ikke er der.
Min erfaring er at det sjelden hjelper. Noen ganger kan det tvert i mot ha omvendt virkning. Spente tunger slapper av, og så kommer uttalelser man ikke burde kommet med.
Mang et familieselskap har raknet i kantene av for mye alkohol, enten hos en – eller hos flere.
Man blir ikke alltid så flink til å overhøre heller, når alkoholen regjerer i blodet.

Dette er mine tanker og refleksjoner over en tekst som er litt vel dyp. Mulig har jeg overhode ikke forstått det bloggeren ønsker å formidle. Mulig har jeg kun forstått en flik av det.
Men det var de tankene som kom ned i kjerringhodet da jeg leste teksten.

Noen kan kanskje finne det litt makabert at statsbudsjettet har en post for sarkofag til Kongeparet, og det var også min første tanke. Men når man tar alderen til kongeparet med i betraktningen er det kanskje ikke så dumt og starte planlegningen om hvordan deres siste hvilested skal utformes. Bedre det enn slik det var da Dronning Maud døde. Hun måtte vente 11 år etter sin død før hun var på plass i sitt endelige hvilested.

Dronning Maud døde i England i 1938 etter en mageoperasjon. Hun var da 69 år gammel.
Kisten med dronningen sendt til Norge med det britiske slagskipet HMS «Royal Oak». Begravelsesseremonien ble avsluttet på Akershus festning og dronningens sarkofag ble satt i Margaretasalen i påvente av et varig mausoleum.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Etter Dronning Mauds død, ble det bestemt at det kongelige gravstedet skulle legges til Akershus slott. Gravkapellet ble tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg i 1939 året etter at Dronning Maud døde, og oppført i tilknytning til Akershus slottskirke. Dette sto først ferdig i 1948, og ble innviet i 1949.

Maud ventet altså på sitt mausoleum i 11 år, fra 1938 til 1949.
En av grunnene til at det tok så lang tid å få ferdig dette siste hvilestedet var selvsagt andre verdens krig. Og med krigen måtte stakkars avdøde Dronning Maud ut på vandring igjen. Selv ikke etter sin død fikk hun hvile i fred.
Under andre verdenskrig ble sarkofagen oppbevart i hemmelighet i Gamle Aker kirke. Før hun endelig fikk komme til sitt siste hvilested i 1949.

Kronprinsesse Märtha døde og så alt for tidlig, 52 år gammel.
For tidlig for sin alder, men og for tidlig for sin sarkofag.
Kronprinsesse Märtha døde i 1954. Etter hennes død ga de Arnstein Arneberg i oppdrag å tegne denne sarkofagen. Den sto ferdig sommeren 1957.

Så når det kongelig hoff nå ønsker å få penger til sarkofag inn på statsbudsjettet høres det både forutseende og fornuftig ut.

Jeg lover, mitt neste innlegg skal ikke handle om sarkofager.

Noe ganger fungerer denne kjerring-hjernen slik at jeg fester meg med noe som i grunn er utrolig lite viktig. Så også i dag. For hva er det som liksom kverner oppe i hodet til denne kjerringa etter at hun har lest gjennom noen avisenes reaksjoner på statsbudsjettet? Jo, en budsjett-post på skarve 20 millioner. De fleste summene i det budsjettet er jo på både ti og hundretalls milliarder. Men jeg har altså hengt meg opp  en sum på 20 millioner.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Ikke har jeg egentlig så god greie på temaet heller, så jeg er kanskje ikke den rette til å bedømme hvor vidt budsjett-posten er satt litt høyt eller ikke. Jeg har ennå ikke konkludert.
Vet du hva prisen på en sarkofag er for tiden?

20 millioner er nemlig satt av på statsbudsjettet til en sarkofag til Kongen og Dronningen, når de nå måtte trenge et siste hvilested.
Sarkofagen skal plasseres i Det kongelige mausoleum som er et kongelig gravkapell på Akershus slott i Oslo. Der står det fra før to sarkofager. I en hvit en i marmor hviler Kong Haakon VII og dronning Maud, i den andre hviler Kong Olav V, og hans kone Kronprinsesse Martha. (Hun døde før hun ble dronning.) Denne sarkofagen er laget av bronse.

Jeg sier ikke at 20 millioner er for mye penger. Det har jeg ingen forutsetning for å ha noen formening om. Det er det som får det til å snurre litt i hjernebarken.
Jeg finner en artikkel fra 2018 hvor det står om pris på sarkofagen til Dronning Margrethe i Danmark. Den hadde en pris på 29 millioner kroner i 2018. Den er i støpt glass. Ja, den skal romme to personer den og. Både Dronning Margrethe og hennes ektemann prins Henrik.

Så med det til sammenligning er ikke 20 millioner i 2025 kroner noe å reagere på. Jeg ønsker jo Kongen og Dronningen alt godt, også etter sin død.
Så kan jeg gå videre og konsentrere meg om resten av statsbudsjettet. Det er nok poster som er langt viktigere å ha fokuset på.

Vivian forteller en morsom historie slik bare Vivian kan det om hvordan det gikk når hun sendte mann og sønn ut på tur.  Det får meg til å minnes en gang jeg gjorde det samme. Sendte Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn ut på skogstur uten følge.

Vi må en del år tilbake i tid. Jeg er litt usikker på hvor mange, men det må ha vært i 2011 eller kanskje 2012. Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn hadde fått det for seg at de skulle gå Mørkgånga.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Det er en tur opp gjennom en fjellsprekk i Krokskogen  mellom bygda der jeg vokste opp og et tjern med navnet Migartjern. Er man sprek går man videre helt opp på Gyrihaugen.
Å gå Mørkganga er en tur alle Ringerikinger med litt sans for å gå på tur gjør. Spesielt hvis du føler tilknytning til bygda jeg kommer fra.
Det er ikke en sånn kjempe krevende tur, men det er litt klatring eller kanskje helst klyving opp gjennom fjellsprekken og en del løse steiner. Ikke en tur jeg begir meg ut på, men heldigvis gikk jeg Mørkgånga et par ganger på 1970-tallet, så jeg har for lengst krysset av for å ha gått turen.

Vel, jeg kjørte mann og sønn ut til der man pleier å gå fra, og tok en tur innom Mamma. Tenkte de brukte et par timer på turen hvis de ikke gikk lenger enn opp til tjernet og ikke helt opp på Gyrihaugen. Da kunne jeg ta en kaffekopp med Mamma og skravle litt imens, og så reise bort å plukke de opp etter endt tur.

De to timene gikk uten at jeg fikk noen tekst melding om at de var nede igjen. Mamma og jeg mente de sikkert hadde tatt turen helt opp på Gyrihaugen, og da er det flere alternativer for å gå ned igjen til bygda etterpå. De er kanskje ikke super-kjent i området, men de har vært en god del i området, det er godt merkede stier og de er begge tur-vant. Både Mamma og jeg hadde andre ting å gjøre enn å drikke kaffe og skravl, så jeg dro hjem. Fikk bare kjøre en kjapp tur ut og hente dem når de var ferdige med å gå tur. Været var bra og det var en aldeles flott turdag. Flott at far og sønn gjorde turen litt lengre.

Her ser dere et bilde fra Mørkgånga. Flott tur for de som liker litt utfordrende turer uten at man må slite seg helt i hjel.

Vel, timene gikk uten at jeg fikk noen telefon. Sendte en en melding eller ringte dem etter hvert. Ikke for å være hysterisk kjerring som ikke trodde far og sønn kunne klare seg på tur uten meg, men mer for å roe min egen bekymring. Jeg husker ikke helt.
Jeg husker bare at jeg ved 20 tiden på kvelden, sånn en 7 timer etter at jeg hadde sluppet de av for en par timers fottur fant ut at de var på ville veier og i godt driv retning Krokkleiva, eller muligens Oslo, Lommedalen eller Solihøgda. I tillegg begynte de å gå tom for strøm på telefonene og det var og dårlig dekning.

Jeg tok med meg kart over Krokskogen og  kjørte ut til Krokkleiva og opp til Kleivstua.  Avtalen med Gamle Gubben Grå var at de skulle holde seg på blåmerka eller til nød rødmerka sti og ringe meg ved stikryss hvis de ikke var merket med Kleivstua, og så skulle jeg fortelle de hvilken vei de skulle gå etter forhåpentligvis å finne ut hvor i det store skogsområdet de egentlig befant seg.

Det ble en stund å vente.
Sånn ved 21.30 tiden ringte telefonen min. Det var ikke Gamle Gubben Grå eller Eldste Sønn. Det var derimot Mamma.
Hun hadde ringt hjem til oss for å forsikre seg om at Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn hadde komme seg trygt hjem fra tur. Jeg hadde jo ventet hos henne før på dagen. Mamma måtte alltid vite at alle var i hus før hun kunne slappe av om kvelden.
Der hadde hun snakket med Yngste Sønn som hadde fortalt at Mamma var ute i skogen og lette etter far og sønn. Litt overdrevet, siden jeg satt i en bil og var kartleser.
Mamma tilbød seg at hun og Pappa kunne kjøre inn e skogsbilvei fra bygda og innover i området også begynne å leite i skogsområder derfra.
Jeg var kanskje ikke snill når jeg litt uhøflig takket nei til den hjelpen. Det begynte å mørkne. Det siste jeg trengte var at to gamle mennesker skulle rote rundt i skogen  og ødelegge seg eller gå seg bort de og. (Mamma var 75, Pappa 80 hvis det var i 2011. Spreke for alderen og godt kjent i området, men likevel.)

Edelig, rundt 22.30 eller så forsto jeg at Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn begynte å nærme seg ut fra hva de fortalte.  De kom til å komme ned veien fra Retthella og jeg kjørte bort til veikrysset og ventet der.
Rundt 23 var vi gjenforent. Begge to ved friskt mot. Eldste Sønn så ikke at det var bilen min, leste på skiltet i veikrysset og pekte ut retningen mot Kleivstua for sin far. Gamle gubben grå og hunden derimot hadde sett meg og bilen og ville ikke gå lenger.
Tror nok Eldste Sønn også var fornøyd med at turen var over.

Hvis de hadde gått den turen de skulle hadde dette vært en tur på litt over 6 km og med beregnet tid 2,5 timer i følge turbeskrivelser på nett. Den turen gikk de og, men da de var et par hundre meter fra parkeringsplassen hvor jeg skulle ha hentet de fikk Gamle Gubben Grå det for seg at de hadde gått feil og tok en av på en sti mot sørøst hvis jeg har forstått de riktig.

Ved å se på kartet i etterkant og hvilke navn de så på skilt de passerte har vi funnet ut at de gjorde turen et sted mellom 10 og 15 km lengre. Sprekt gjort. Men kanskje ikke så smart.
Eldste Sønn som feiret fødselsdag noen dager senere fikk kart og kompass i bursdagsgave av besteforeldrene, sånn bare for å være forberedt til neste tur….

Lettskyet greit vær i dag. Etter frokost tok jeg meg en tur ut for å se etter sopp. Det er siste søndag med soppkontroll, og hvis jeg skulle finne noen sopper jeg er usikker på et det greit å ta en tur innom de.

Jeg ville ta en tur på Eggemoen hvor vi fant furuskjellpiggsopp i fjor. Kanskje var jeg like heldig i år og?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Det var jeg!! Nå fikk jeg riktignok ikke med meg like mye hjem i år. Men jeg fant flere store, flotte eksemplar akkurat der hi fant de i fjor. Det lå også tre flotte eksemplarer som noen hadde plukket men ikke tatt med seg. De hadde begynt å tørke. Jeg lot de ligge. Forstår ikke helt hvorfor man plukker sopp og ikke tar den med seg. Mulig de hadde litt markull. Menn når soppehatten er på mellom 20 og 30 cm er det mye sopp igjen om du skjærer vekk de biten hvor det har vært mark.

Furuskjellpiggsopp brukes for det meste til soppsoya, da er det visst ikke så farlig om soppen ikke er perfekt. Men jeg tar aldri med meg sopp jeg eller vi ikke har plukket. Jeg aner jo ikke hvor lenge soppen har ligget slik, eller hvorfor de har plukket den og latt den ligge.

Moro å plukke furuskjellpiggsopp. De er så store så du fyller kurven raskt. Nå skal jeg hjem, så får vi se om det blir soppsoya eller stekt sopp i dag.

Det var litt stille fra meg i går, det ble liksom aldri tid til å prioritere blogging. Datteren er hjemme i helga, og da er det andre ting jeg prioriterer enn å sitte å knotte på tastaturet. Sånn er det bare.
Gjør et lite forsøk nå mens Datteren og Gamle Gubben Grå sitter med nesa i hver sin bok, så får vi se om det blir tid til å fullføre innlegget nå eller først i kveld når freden atter senker seg over Drømmehuset.

Misforstå meg rett, utrolig mye triveligere å tilbringe tid sammen med Datteren enn å sitte bøyd over PCn.

Jeg har til og  med vært så hensynsfull disse dagene at jeg har holdt meg i ro til i senga til klokka har blitt 7, og ikke skrudd på radioen før langt på dag. Så jeg har ikke hatt disse stille morgentimene til blogging heller.

Nå er klokka 9, og selv om jeg har vært oppe et par timer er det først nå jeg sitter her med PC og blogg. Vi har reflektert over hvor vidt AI kan revolusjonere taksonomi, og om en bryolog som levde på Ringerike for rundt 100 år siden.
Samtaletemaene med Datteren har virkelig forandret seg opp gjennom de siste årene.

Men nå er det vel tide på å få varmet noen rundstykker og dekket frokostbord.
Jeg kommer sterkere tilbake senere.

Jeg hørte i dag morges at det var kanelbollens dag i dag. Det ble visstnok startet i 1999 av Käth Gardestedt. Hun var project manager for Hembakningsrådet som var et markedsføringsorgan for gjær- og melprodusenter. 

Kanelbollens dag er nok større i Sverige og Finland enn i Norge, men jeg synes det var engod grunn til at Gamle Gubben Grå og jeg skulle ta en tur til byen og kose oss med hver vår kanelbolle. Etter litt rådslagning kom bi til at byens beste kanelboller er på Espresso House.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Kanelbollen var akkurat så god som forventet. Med en kopp kaffe-latte ble det en perfekt liten feiring av kanelbollens dag.

Fine folk spiser sen middag har jeg hørt, så i går var det nok fine folk som befestet Drømmehuset. Middag ble ikke inntatt før nærmere klokka 20 i går, og det enda vi ikke skulle ha noe mer komplisert til middag enn pølse i brød.

Ja, Eldste Sønn som ble plukket opp da han forlot jobben sin klokka 16 og tatt med hjem til Drømmehuset under lovnad om at han skulle få middag truet med å ta sparkesykkelen ut av bil og strene ned Henshellinga og hjem fordi han var sulten, men ennå lot maten vente på seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Årsaken var ikke som mange kanskje tror at det var jeg som sto for matlagningen, og at denne kjerringa er så elendig kokk at hun bruker flere timer på å trekke ei stakkars pølsepakke. Det var riktignok jeg sm sto for matlagningen, men når jeg først slapp til på kjøkkenet kom maten på bordet relativt raskt.

Årsaken var at vi kjøpte ny komfyr i går.
Det var derfor Eldste Sønn ble plukket opp etter jobb og tatt med hjem til barndomshjemmet. Gamle Gubben Grå trengte løftehjelp for å få gammel komfyr ut fra kjøkkenet og ny komfyr inn.

Den gamle komfyren ar vært lunefull ett års tid. Jeg husker jeg tenkte at den sikkert sier takk for seg på julaften med rippa i ovnen og Svigermor på trammen.
Den gjorde ikke det, men hvor varmt det egentlig ble inne i steikeovnen har mest avhengt av dagsformen til komfyren og ikke hvilke grader vi har valgt å sette termostaten på. Noen ganger stekte en Grandiosa på 12 minutter, andre ganger kunne det ta en halv time. Ikke så irriterende med en pizza, mer med andre ting som gjærbakst som skal heve eller kaker som skal stekes.
Varmluftfunksjonen kutta forresten ut for ett par år siden.

Et par av kokeplatene var også lunefulle. De skrudde seg liksom av selv om knotten sto på den temperaturen jeg ønsket. Det burde ikke ta en time å koke en pose frosne grønnsaker.

Min første tanke da komfyren begynte å streike var at det måtte gå på garantien. Komfyren var ikke så gammel, hevdet jeg. Gamle Gubben Grå mente at den nok var litt for gammel for at jeg kunne hevde at det var en garanti-sak.
Når vi sjekket og tenkte litt ga jeg han motvillig rett i det. Vi kjøpte den da Eldste Sønn var baby, altså i 1995, muligens i 1996.

Så i går ble altså en 28 år gammel komfyr byttet ut med en flunkende ny en!! Se bare hvor skinnende rent det er inne i steikeovnen!
Man får glede seg over sitt, selv om det tok tur før jeg slapp til ved komfyren i går.

For først mens Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn var borte og byttet komfyr, kjørte bort den gamle og hentet den nye, benyttet jeg anledningen til å ta en skikkelig vask der komfyren hadde stått.

Så når ny komfyr var på plass måtte man ordne noe med støpsel, justere høyde og ikke minst stille klokka. Det var visst veldig viktig for de tre mennene som nå drev på på kjøkkenet. Yngste Sønn var og kommet hjem.
Så satte Gamle Gubben Grå seg ned med bruksanvisningen. Den leste han delvis høyt fra for ei relativt lite interessert kjerring. Jeg er mer sånn learning by doing når det gjelder slike innretninger.
Gubben forklarte meg at komfyren ikke var laget for bruk til sjøs eller over 1.200 meters høyde. Jeg nikket til det. Har ingen planer om å ta med komfyren verken i kano eller kajakk, og det er vel de båt-lignende fremkomstmidlene vi har.
Ikke skulle jeg la barn krabbe inn i komfyren heller, forklarte Gubben. Jeg gjentok det høyt for sønnene våre, ikke det at jeg tror de ville få plass inne i komfyren. De lovet på tro og ære og holde seg utenfor steikeovnen. Yngste Sønn opplyste at komfyren var merket med klistremerke som forklarte at det var forbudt for barn i steikeovnen, men at det klistremerket sto på baksiden av komfyren hvor barn vanskelig kunne se det når komfyren var plassert på plassen sin.

Endelig kunne jeg få lov til å koke vann til pølser, men hvor var knottene til å skru på platene?
De var liksom skjult i frontpanelet. Genialt. Mye lettere å holde rent! Det hender det blir litt søl når denne kjerringa kokkelerer, Senest på onsdag kokte soppsuppa over.

Det ble middag til slutt. Jeg har langt fra satt meg inn i alle funksjonene denne komfyren har. Den har visst til og med innebygd air-fryer.
Gamle Gubben Grå kjøpte komfyr helt uten å snakke med meg. Like greit, han har mange flere preferanser til hva han ønsker når det kommer til slike kjøkken-ting enn meg. Han er jo utdannet kokk.
Han var ikke helt fornøyd med fargen, ville helst hatt den i hvitt.
Jeg er mer en godt fornøyd med komfyren. At den skulle være svart var nok omtrent den eneste preferansen jeg ville hatt hvis jeg skulle velge.
Og se da! Den er jo bare nydelig!!!
Varer den like lenge som den forrige har jeg nå komfyr til jeg blir 87 år. Jeg tenker det blir vanskeligere å lære seg en ny komfyr når den tid kommer.