Så har Kjerringa forsøkt seg på litt baking igjen. Pepperkakevinduer, slik som på bildene i dette bladet. Er de ikke fine? Ja, altså på bildene i bladet.

Jeg brukte tid på å lage mal av pappen til en gammel Grandiosa-eske, og jeg gikk for den versjonen med vindusglass med sprosser som går på skrå. Jeg gjorde meg flid med utregning, oppmåling og tegning. For en gang skyld skulle Kjerringa gjøre alt veldig nøyaktig og ikke bare slumse i vei. Jeg har litt lett for det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med nitid presisjon klippet jeg ut vindusflatene etter å ha brukt en spiss kniv til å kutte hull i pappen i hver rute. Jeg skar meg bare en gang i fingeren under den prosessen. Det var vel ikke annet å forvente. Heldigvis hadde jeg funnet førstehjelpsutstyret jeg fikk til 50-årsdagen min da jeg ryddet i klesskapet her om dagen, så jeg brukte ikke mye tid på å lete etter plaster.

Ferdigkjøpt pepperkakedeig er tingen når kakene skal være mer pynt enn mat. Den er grei å arbeide med. Kjevlet ut deigen rett på bakepapir slik at jeg bare kunne dra hele papiret over på steikebrettet og slippe å forflytte ferdige vinduer over på stekeplate. Var rimelig fornøyd med resultatet så langt. Ja  jeg tror jeg til og med trallet en liten julesang før jeg begynte å knuse drops til vindusglassene.

Jeg hadde tenkt å gjøre der hakket mer avansert enn på bildet i bladet. Jeg hadde kjøpt inn både røde bringebærdrops og gule kamferdrops. (Jeg fant ikke sitrondrops.) Her skulke det bli flotte blyglassvinduer!

Med kjevlet som våpen ble gule og røde drops knust til pulver. Det spratt dropsbiter rundt i halve kjøkkenet og luktet sterkt av kamfer.

Drops-pulveret ble fylt inn i vindusflatene og pepperkake-vinduene satt i forvarmet steikeovn med tidsuret på for ønsket steketid. Ja jeg husket til og med å tre i hyssing jeg kunne henge de opp med når de var ferdig stekt.

Her ser dere resultatet:

Ble ikke helt som på bildet i bla kan man si. Røyken veltet ut da jeg åpnet komfyren, og det var et under at ikke røykvarsleren begynte å pipe.

Gamle Gubben Grå sjekket ovnen. Den er jo relativt ny, og Kjerringa har kanskje ikke brukt den så mye. 275 grader grill var tydeligvis ikke riktig innstilling – og heller ikke det Kjerringa trodde hun hadde satt steikeovnen på.

Julebakst ligger ikke helt for Kjerringa i år.

Leser at Monica føler at livet går i 150 km/h. Mitt liv har nok langt lavere hastighet, heldigvis.
Selv om jeg fremdeles savner det engasjerende, hektiske livet jeg levde er jeg glad at jeg nå har roligere dager.  Jeg kjenner jo på hva en liten bagatell som en litt glatt vei-bit gjør med meg.  Jeg som likte å føle stress-adrenalinet pumpe, kjenner nå at stress ikke er sunt for meg.

Jula 2017 står fremdeles for meg som et mareritt. Da lå jeg konstant bak skjemaet, og dagene var fulle av oppgaver som jeg bare måtte gjøre. Jeg er fremdeles usikker på om alle som skulle ha julegaver fra oss fikk gave det året. Julebaksten sto en hybelboende Eldste Sønn for, og antakelig møtte Svigermor vaskebøtta i gangen da hun kom for å feire julaften. Det var der den sto da jeg for ut døra for å rekke enda en gang ut til mine gamle foreldre før jeg dro for å tilbringe julekvelden på jobb, og jeg møtte bilen med Svoger og Svigermor ved postkassa, ute i god tid som vanlig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I år synes jeg jeg har fått mye ut av førjulstida, selv om ikke alt har blitt like vellykket. Brente julekaker får meg ikke til å utslitt falle over ende i krampegråt på sofaen, men mer til å trekke på smilebåndet og tenke er det mulig! Jeg teller stille opp i hodet. Vi har fem kakeslag vi kan legge på fatet hvis vi tar med boksen med billige pepperkaker, og ett slag for spesielt interesserte.
Fremdeles er det to uker igjen, så det blir nok litt mer. Blir det ikke tid til det, så holder det vi har.
Mye av gavehandlinga har jeg gjort på nett. Ikke alt har dukket opp i postkassa ennå, men kommer ikke alt frem til jul så har vel folk en bursdag i løpet av året eller muligens det kommer en ny jul om ett års tid.

Kanskje bør jeg gjøre noen sånne skikkelige jule-kos ting. Jeg har ikke vært på julekonsert i år. Jeg har heller ikke vært på julemarked. Men det skal være julemarked på Riddergården til helga. Tenker vi tar kaffekoppen der på lørdag, og titter litt i bodene. Sånt er koselig. Før jula ringes inn skal jeg og ha to dager med kommunestyremøter, feire en fødselsdag og møte storfamilien til pinnekjøttmiddag.
Det er godt å føle at jeg koser meg i førjulstida og har senkede skuldre selv om det bare er to uker igjen, og alt ikke går helt etter planen hele tiden.
Mer om det kan du lese senere i dag.

(Og for de som lurte, bildet er fra i fjor. Det er ikke så mye snø nå.)

Jeg vet jeg skrev noe om å ikke syte og klage i innlegget Sukk og stønn og stakkars meg, men kan jeg bare få klage bitte-litt i kveld. Jeg lover ikke å klage over noen andre, bare sutre litt over at jeg ikke er så veldig glad i vinter. I det minste ikke sånn vinter som vi har nå. Vinter uten snø.

Ja, jeg vet hva du tenker. Skal Kjerringa sitte her og sutre over mangel på snø nå?  Hun pleier da vanligvis å komme med et relativt sutrete innlegg hver gang hun ser snurten av et snøfnugg. Nå sutrer hun på grunn av mangel på snø. Noen er aldri fornøyd med mindre de kan være misfornøyd.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Du har helt rett. Denne Kjerringa er ikke spesielt glad i snø, men hun er enda mindre glad i is. Og når det er kuldegrader nok men ikke snø, ja da blir det fort is. Spesielt når vært veksler som nå. Varmegrader og smelting av snøen den ene dagen, og mange kuldegrader den neste.

I dag skulle jeg ut til Høvdingen. Jeg snakket med han på telefonen før jeg dro utover, og spurte om det var glatt. Nei, det var ikke glatt hos Høvdingen. Han hørtes litt undrende ut over spørsmålet.
For er det glatt så tar jeg med meg piggskoa og parkerer nede ved gamleveien og går opp. sa jeg. Det er en bakke opp til Høvdingen som jeg hater å kjøre på vinterføre. I det miste med en bil uten verken antispinn eller firehjulstrekk. Bilen vår har ingen av delene.

Det var nærmest bart der jeg kjørte utover til min barndoms dal. Mindre snø der enn her ved Drømmehuset. Flotte kjøreforhold og bare veier.
Snart var jeg på vei opp bakken mot huset til Høvdingen. Dette er en vei som bare går opp til ei hytte og huset til Høvdingen som troner øverst på en ås.
Jeg legger merke til at noen har hatt problemer i bakken før jeg kom. Det er tydelig hjulspor etter noen som har spinnet på isen som har dannet seg på grunn av rennende vann i hjulsporene.
Vel, halvveis i bakken er det for sent å snu. Så jeg kjørr bare på og krysser fingrene for at jeg kommer opp.
Mulig at jeg banner litt over Høvdingen som sa det ikke var glatt, for her er det rimelig glatt. Men kommer raskt til at mannen på mange og nitti år kanskje ikke har vært nede i bakken og sjekket kjøreforholda.

Jeg kom nesten opp, men bare nesten. Nå var det min tur å bli stående å spinne. Og ja, jeg har stått på akkurat samme sted med dekk som spinner på glatt underlag så mange ganger at jeg vet utmerket hva jeg må gjøre. Jeg må slippe bilen bakover sakte og kontrollert til jeg kommer ned på den flate gamleveien igjen. Og det må skje på et slikt vis at jeg ikke havner med en eller flere hjul i grøfta, eller enda verre – havner på tvers av veien. Tro meg, jeg har prøvd begge deler ved flere anledninger opp gjennom årene.

Jeg kom meg trygt ned. De fleste gangene gjør vi jo det. Men jeg tror blodtrykket var faretruende høyt en stund der. Jeg kjente at bilen til tider skled i andre retninger enn det jeg forsøkte å styre. Biler gjør fort det når det er glatt nok.

Nei, jeg prøvde ikke en gang til. Jeg parkerte bilen nede på sletta, og tok bena fatt. Litt sint på meg selv for at jeg hadde latt piggskoa bli hjemme. Høvdingen hadde jo sagt at det ikke var glatt.
Det var ikke mye snø, så det var helt greit å gå i graset på veikanten. Jeg kom meg trygt både opp og ned.

Likevel vil jeg klage litt i kveld. Sukke og stønne, klage og syte. Det er fire måneder til vår og veier mer eller mindre garantert fri for is og glatt føre. Jeg vil ha vår, nå.

Jeg har alltid likt kranser. Finnes vel knapt noe mer hyggelig enn å bli ønsket velkommen med en flott krans på inngangsdøra.  Opp gjennom årene har jeg forsøkt å binde noe kranser selv. Stort sett med dårlig hell. Kanskje fordi jeg som regel har forsøkt å lage kransen helt fra bunnen av. Vel, de jeg har laget har ikke alltid blitt runde, og noen har liksom gått fra hverandre før jeg har kommet halvveis.

Men i dag laget jeg krans etter inspirasjon fra en av mine mange utklipp fra gamle interiørblad. Et svensk interiørblad fra tidlig på 2000-tallet. Halmkrans med litt bar, noen kongler, røde bær og kanelstenger.
Halm-kransen kostet 34,- kroner. De røde bærene omtrent det samme. Kanelstengene hadde jeg fra før. Det samme med konglene. Lerkekongler. De plukket jeg i våres.
På bildet i blad hadde den og en lang sløyfe i tynt bånd. Jeg droppet den. Synes den ble like fin uten, dessuten er jeg ikke så flink til å knyte flotte sløyfer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ble fornøyd selv. Det er det viktigste. Ikke perfekt. Men øvelse gjør mester. kanskje blir neste krans jeg forsøker meg på enda bedre.

Allan har blitt lei av å klage over blåmandager inne på bloggen sin. Endelig, tenker jeg i mitt stille sinn. Når han har blitt lei selv, hvordan tror han vi andre føler det?

I dag er det min tur til å klage, sukke og syte over alle som syter og klager.  Folk som ikke kan møte en arbeidsuke uten å gnåle om blåmandag eller se en pose julepakker uten å snakke om kjøpepress og overforbruk.

Som alltid kommer inn på gallebesvær så fort det blir snakk om juleribbe for ikke å glemme at de må gråte litt over den stakkars grisen som måtte bøte med livet på grunn av min kannibalistiske trang til å spise svinekjøtt til jul.
Jeg er så drittlei alle som forsøker å gjøre alt som er koselig og bra til noe trist og dårlig.

Du vet disse menneskene som samme hva som skjer alltid får vinklet det til noe negativt.
Er det strålende vær i dag, så sutrer de over at de ikke har tid til å nyte det fine været, at det sikkert kommer til å snø i morgen eller at de husker helt klart at det regnet en gang i fjor sommer.

Jeg er så lei av mennesker som starter en hver samtale med Huff! Da får de liksom satt stemningen. Da vet alle hvordan fortsettelsen blir og hva som kommer.
Da er det hemoroider og prolaps, utakknemlige svigerdøtre, foreldre som ikke forstår deg og at det var flere på veien eller i kjøpesenteret enn de selv.

Jeg har fått nok av mennesker som ikke klarer å la være å påpeke at du ikke burde ha så kort, lang, vid, trang kjole. Eller enda verre fortelle noen andre at du ikke burde ha så kort, lang, vid, trang kjole.  Det finnes da viktigere samtaletemaer, og er du sikker på at alle synes du ser optimal ut i din kjole?
Det er ikke alltid man trenger å si alt man tenker.

Allan skriver i sitt innlegg at han ikke skal klage, sutre og syte mer over blåmandager dette året. Det er bra!
Jeg skulle ønske flere av oss kunne følge Allans eksempel og la være å klage, syte og sutre resten av året, uavhengig av tema. Jeg tror mange ville få en bedre jul hvis alle gikk litt i seg selv før vi møtes til juleselskap og andre sosiale aktiviteter nå i jula.  Skal vi droppe sutring, syting og klaging?
Skal vi forsøke å a fokus på det som er positivt, på å ha det trivelig og kose oss?  Gjøre vårt til å lage god julestemning rundt oss og la det kritiske blikket, de sårende kommentarene og de lange klagende utredningene bli igjen hjemme?

Det er ikke all kakebaking her i Drømmehuset som blir like mislykka som kransekakehjertene, Noe av baksten overlater jeg jo til Gamle Gubben Grå. Da pleier det å gå langt bedre.

Her om dagen fikk dere kanskje med dere at Solliv hadde et innlegg om den italienske julekaken panettone. Hun  hadde funnet i en forretning. Det virker som om hun hadde fått smaksprøve og kaken falt virkelig i smak.
Jeg er usikker på om jeg har smakt panettone. Gamle Gubben Grå mener vi kanskje hadde hatt det et år, kjøpt på salg i julestria eller fått i matkurven vi pleier å få fra Svigermor til jul. Jeg er usikker.

Det jeg derimot er sikker på er at jeg får smake den i år, for Gamle Gubben Grå har bakt panettone. Se så lekker den ble!!

Vi har ikke suffle-form, så vi brukte en liten springform kjøpt inn på Nille i anledning denne baksten, og brukte bakepapir for å få høye nok kanter. (Jeg skriver “vi”, for det var jeg som kjøpte springforma…)

Se, så høy, flott og lekker! Jeg virkelig gleder meg til å smake på den på julaften. Nå er den pakket inn i bakepapir og aluminiumsfolie og har fått et opphold i fryseren. Den skal nytes med et godt glass vin ut på kvelden på julaften, eller kanskje første juledag. Jeg gleder meg.

Jeg er heldig som har Gamle Gubben Grå som klarer å få til flotte kaker.

Mens hjernen er mer opptatt av 7 slag, dere vet krumkaker, pepperkaker, fattigmann, goro også videre forventes det av meg at jeg skal sitte her tidlig på morgenen andre søndag i advent og reflektere over temaet fiskekaker!! 

Misforstå meg rett, jeg har ikke noe i mot fiskekaker, men det er liksom ikke det jeg har fremst i pannebrasken en søndag i desember. Ikke synes jeg temaet er så veldig interessant heller. Jeg mener oppmalt fiskefarse, hvor spennende kan det egentlig bli uten at jeg går matbloggerne i næringa?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg googlet litt for å finne min vikling på temaet, kanskje tenke litt utenfor matboksen som noen pleier å oppfordre meg til på dager hvor disse evinnelige ukemny-bloggene ligger over min blogg på topplista.
Da fant jeg en historie som omhandler fiskekaker, men som og kanskje er kjekk å notere seg bak øret nå som vi går inn i de to siste ukene med desperat julehandling.
Vet dere at en kvinne i Horten helt uten å tenke over det betalte 8.000 kroner for en pakke fiskekaker?

Historien finner jeg i Ringeriksavisa 11.10.2023:
En fiskeselger som fartet rundt på Østlandet la ofte til en ekstra null eller to bak summen han og kunden var blitt enige om når han tastet inn beløpet kunden skulle betale på betalingsterminalen han brukte. Kundene ble på den måten forledet til å betale relativt stive kilopriser på fiskematen de kjøpte.
Beløpene varierte fra 3.000 til nærmere 30.000. Blant annet betalte altså en kvinne fra 8.000 kroner for ei pakke med fiskekaker. Totalt svindlet han til seg nesten 180.000 kroner på denne måten fra 12 forskjellige kunder.
Mannen ble dømt til tre måneders ubetinget og to måneders betinget fengsel i Romerike og Glåmdal tingrett. I tillegg til fengselsstraffen må han tilbakebetale over 130.000 kroner til sine tidligere kunder.

Ha denne historien litt i bakhodet nå i den kanskje litt kaotiske julehandelen. Sjekk beløpet du faktisk betaler før du trekker kortet. Jeg vet at der kan i det minste jeg bli flinkere.

Yndlingsmotiv ber Ut i friluft  om på bloggen sin. Hun liker å gi oss en helgeutfordring hver helg.
Yndlingsmotiv, tenker jeg kan jo være så mangt. Jeg liker å fotografere. Gjerne motiv jeg ikke har fotoggafert før. Er det noe motiv som tiltrekker meg mer enn andre? Jeg tror ikke det, tenker jeg. Blar litt i foto-arkivet, og kommer til at jeg har utrolig mange bilder av Storelva som jeg tar når jeg vandrer Elvelangs. Kanskje jeg kan si at Storelva er et yndlingsmotiv? Det er helt klart rt motiv jeg har mange bilder av.
Så tenker jeg litt etter hvorfor det er så mange bilder av elva. Ja, rent bortsett fra at jeg ofte går tur langs den. Det er vann. Jeg liker å fotografer vann, enten det er i elver, fjorder, tjern eller hav.

Mitt yndlingsmotiv er helt klart vann,

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto; “Vibbedille”

For noen uker siden så jeg dette bildet inne på bloggen til Vibbedille. Har du sett noe så lekkert? Slike ville Kjerringa ha på kakebordet til jul! Og for de som lurer, jeg har selvsagt spurt Vibbedille om å få lov til å bruke bildet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så her om dagen satte jeg i gang. Brukte ferdigkjøpt kransekakedeig, trillet pølser og lagde hjerter. Egentlig en relativt grei oppgave. Rimelig fornøyd med resultatet ble jeg og. Disse ville bli lekre på kakebordet i jula!
De ble satt i steikeovnen på oppgitt varme, og tidsuret ble satt på angitt tid på pakken med kransekakedeig.

Så begynte jeg med middagen. Omelett. Det burde gå å få den rimelig ferdig på de 10 minuttene kakene skulle stå i ovnen.
Det holdt ikke helt. Klokka som fortalte at kransekakehjertene var ferdig stekt ringte litt før omeletten var ferdig. Jeg kikket inn i ovnen. De så litt bleke ut. De kunne godt stå ett minutt eller to til mens omeletten ble ferdig stekt. Da ville de bli perfekte, og lett gylne.

Da jeg nesten var ferdig med å spise omeletten begynte det å lukte litt karamell fra kjøkkenet.
Jeg hadde helt glemt å ta kransekakehjertene ut av komfyren da omeletten var ferdig. Nå hadde de ikke fått 2 minutter ekstra i ovnen, men snarere 20 minutter ekstra.

Behøver jeg å si at de var litt mer enn gylne? Når jeg viser Yngste Sønn bildet til Vibbedille sier han at de har jo riktig farge, sånn på halvparten av kakene og peker på den delen av Vibbedilles kaker som er dekket med sjokolade….

Kransekake skal ikke være stein-hard tenkte jeg der jeg sto og undersøkte de litt vel mørke kransekake-hjertene nærmere. Ikke tåle fall fra stor høyde heller, tenkte jeg da jeg var uheldig og mistet en av de i gulvet. Den var like hel.

Yngste Sønn prøvesmakte ett hjerte, og kunne opplyse om at det ikke smakte direkte vondt. Det hadde litt seig kjerne, og kunne muligens brukes som drops…

Vel, det ble ikke drops. Derimot ble det dekorativ fuglemat ute i en busk i hagen. Småfuglene skal også kose seg nå mor jul.

Jeg har i grunnen aldri hatt noe forhold til julebrus. Det var ikke en greie når jeg vokste opp, og for meg har vel julebrus vært at det har dukka opp en nisse på etiketten til colaflaskene sånn en stund før jul.
I fjor fikk jeg sansen for Solo Julebrus uten sukker. I år sendte jeg Gamle Gubben Grå på til Felleskjøpet for å kjøpe julebrus. Så ja. Julebrus begynner å bli en greie også for meg.

Når Allan nå kommer drassende og forteller om grønn julebrus tenker jeg at det må jeg ha til jul. Ikke minst fordi den grønne julebrusen kommer fra Oskar Sylte, og er det noe Eldste Sønn har sans for så er det brus fra Oskar Sylte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg leser meg opp på denne grønne julebrusen. Den kommer fra Oskar Sylte som holder til i nærheten av Molde. Vi kjørte forbi der da vi dro på ferie til Bud for en del år siden. Oskar Sylte er et brus-fabrikk og tapperi som ble opprettet i 1929, med en ananasbrus de fremdeles har i sortimentet.
I tillegg til den grønne julebrusen som heter Rudolf og Nissemors julebrus har de og en rød julebrus den heter Rudolf og Nissens julebrus og kommer i to varianter, med og uten sukker.
Den grønne julebrusen er ny av året og har heller ikke sukker, noe jeg som diabetiker mener er et pluss.

I dag klarte Allan å influere meg til å skrive grønn julebrus på handlelista. Ikke verst, Allan, du får prøve å få til en avtale med Oskar Sylte om et samarbeid.