I år har jeg vist dere nye julebakst som ikke helt har gått etter planen. Om kanskje ikke alt har blitt like perfekt som Gamle Gubben Grå sin panettone er det noe dom har blitt sånn passe vellykket også for denne kjerringa.

Jeg hadde sett det i ett av disse interiørbladene jeg finner inspirasjon i. 6 vimpler laget av pepperkakedeig. Dekorert med hvit melisglasur med en bokstav på hver vimpel G O D J U L. To hull i hver vimpel, en bit hyssing, og så hadde man en fin dekorasjon til vinduet eller kjøkkenhylla. Et prosjekt så enkelt at jeg trodde selv denne Kjerringa skulle klare det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Pepperkakedeig ble kjøpt inn. Lett å arbeide med, og siden kakene er mest for dekorasjon og ikke er tenkt å spises er det vel ikke så farlig med smaken. Det er ingen som vil spise pepperkaker som har hengt på utstilling en måneds tid likevel. Muligens småfuglene. Men de bryr seg trolig ikke om det er kjøpedeig.

Jeg lagde mal av en papplate. Kjevlet og skar ut seks vimpler som var omtrent identiske. Muligens ikke helt, men det gir bare det hele mer sjarm, ikke sant? Husket til og med å lage hull i hjørnene til å få tredd i tråden.

Kakene ble stekt. De ble ikke brent, men en vimpel fikk en liten brett, og to av hullene til tråden grodde igjen. Yngste Sønn anbefalte drill. Det var selvsagt han som fin-studerte vimplene og oppdaget de gjengrodde hullene.

Plata med vimplene ble plassert oppe på fryseren mens Kjerringa satte i gang med middagslaging. Dekorering er fint å kose seg med etter middag.

Kjerringa spinner rundt på kjøkkenet. Det kuttes og kokes, stekes og raspes. Hun kan være effektiv når hun går inn for det. Raskt bøyer Kjerringa seg frem for å sette noe i komfyren. Golfjakka slenger rundt henne, og kjerringrumpa skyter opp- og utover…. og treffer kanten med pepperkake-vimplene så det går i gulvet med et brak. Ja etter å ha truffet vannskåla til hundene på vei ned.

Plutselig er kjøkkengulvet fullt av vann og knuste pepperkaker. I vannskåla flyter en hel pepperkakevimpel. Den eneste som overlevde fallet. Det hjalp lite der den flyter rundt. Pepperkaker tåler vann like dårlig som fall mot hardt underlag.

Kjerringa sukker. (Eller rettere sagt skriker et par ord som ikke egner seg på blogg).  Slik går det veldig ofte når denne kjerringa forsøker å være kreativ.  Noen av dere husker kanskje hva som skjedde med de mini-pepperkakehusene. Kjerringa lagde i fjor….

Etter noen dagers opphold var jeg i gang igjen. Ny pepperkakedeig. Den gamle var blitt spist opp i løpet av denne pausa.
Kjevling og utskjæring av nye vimpler. Flotte hull. Et litt for langt opphold i steikeovnen. Litt mer brune enn gylne, men ikke mer enn at det får gå.
De blir dekorert etter alle kunstens regler, eller rettere sagt så godt Kjerringa klarer.

Neste steg var at Gamle Gubben Grå borrer hull i de. Da sprekker en vimpel slik at et hjørne ramler av. Det er derfor U-vimpelen er stappet bak kjøkkenklokka så den ikke vender på seg hele tiden

Muligens ikke helt perfekt, men kjerringa er fornøyd.

De som har fulgt med på denne bloggen i desember har kanskje fått med seg at denne kjerringa ikke har vært så heldig med julebaksten i år. I dette innlegget skal jeg derfor ikke bake selv, bare nøye meg med å kommentere andres julebakst.
Jepp, det var en av disse matbloggene som har havnet på plassen over meg på bloggtopplista. Så i dag skal det kommenteres julebakst som er både glutenfri og lavkarbo. Jeg tipper flere av dere kan tenke dere hva Kjerringa mener om slikt.

Når innlegget til Katrine Stenhjem handler om nøtteroser, ja da skulle det i grunn bare mangle at oppskrifta ikke var glutenfri. Jeg mener, å tye ut nøttefyllet med hvetemel ville jo bare bli feil.
Så glutenfritt i denne sammenheng er helt greit. Det er jo slik det skal være med nøtteroser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er og enig med Katrine i at nøtter og sjokolade er perfekt kombinasjon.
Se det Kjerringa fikk krangla fra seg på kommunestyremøtene denne uka, og går snill og godmodig julehøytiden i møte.

To små ting må jeg imidlertid få påpeke. Man kan helt garantert bruke helt vanlig sukker, og sjokolade med sukker. Jeg tror kakene blir rimeligere på den måten, og så mange nøtteroser spiser man vel ikke at karbohydrat-inntaket blir enormt.

Det siste året har dadler reetablert seg som noe man koser seg med har jeg forstått. Datteren som bor i hovedstaden og følger trender i matveien er i det minste hekta. Jeg vet ikke hvor mange foredrag og smaksprøver jeg har fått om og med dadler det siste halve året.
Jeg er kanskje ikke like begeistret som Datteren.

Da jeg fant oppskrift på julegodt med dadler tenkte jeg at det må jeg ha til jul. Det vil nok falle i smak hos Datteren. Så her om dagen satte jeg i gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I grunn en grei oppskrift. Man kjørte alle ingrediensene sammen i en blender, formet passe store kuler av deigen og rullet så deigkulene i kokos. Burde være en overkommelig oppgave, selv for denne kjerringa.

Mandler ble malt. Så putta jeg i blenderen 15 dadler, uten stein. Det sto ikke noe på pakka om de var uten eller med stein så jeg sjekket for sikkerhets skyld. Niks ikke steiner i disse dadlene. Det neste som skulle opp i blenderen var 35 kirsebær. Gamle Gubben Grå hadde kjøpt et stort glass med hermetiske kirsebær til meg. Håndlaget fra et sted på Vestlandet. Det skulle og være et par spiseskjeer kirsebærlake, kokos, kakao og romessens. Oppskriften ble fulgt til punkt og prikke.

Deigen ble ok. Kulene ble fine. Kokosen festet seg ok. Alt var såre vell. Fine så de ut og, bare se på bildet øverst. Ja, jeg måtte faktisk slite litt med å få Yngste Sønn til å tro at det virkelig var jeg som hadde laget de.
Fadesen med kransekakehjertene   og de brente pepperkakevinduene var glemt i Kjerringas hode. Baking, det fikser jeg.

Gamle Gubben Grå fikk æren av å prøvesmake. Han ga fra seg et overraskende Nam! og Kjerringa smilte fornøyd. Når til og meg Gamle Gubben Grå likte godter med dadler, da måtte de ha blitt perfekt.

Gleden hos Kjerringa ble kortvarig.
De var gode, men kanskje litt uheldig at de er med stein? Sa Gamle Gubben Grå etter å ha tygget i seg hele kula. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde jo sjekket med mine egne nøye. De hadde ikke steiner. Ikke dadlene nei, men når Gamle Gubben Grå gransket glasset med de håndlagde kirsebærene nøyere sto det at disse overprisa luksus-bæra fremdeles hadde steinene i behold. Hva var det de hendene i håndlaget egentlig hadde gjort hvis de ikke hadde fjernet steinene?

I dag etter å ha smakt på noen flere av disse daddel-kulene mente Gamle Gubben Grå at jeg kanskje måtte være forsiktig med å servere kulene mine i jula. Han hadde fått en hvor steinen var blitt knust til små biter, og mente de kunne feste seg i tennene på gjestene eller lage kutt i munnen på den som spiste.
Tror dette blir kosemat for de spesielt interesserte, og kanskje ikke noe jeg serverer til Svigermor. Vil jo helst ikke at hun eller andre skal skade seg på julebaksten.

Egentlig er det litt rart å tenke på at flere hundre mennesker leser disse små innleggene jeg knotter ned. De fleste av de aner jeg ikke hvem er. Det er så lett å tenke på at an skriver for de som jevnlig legger igjen kommentarer, men det er det jo et fåtall som gjør.  I går hadde bloggen min nesten 700 sidevisninger, 2 av leserne la igjen en kommentar.

Om jeg har verdens beste følgere slik jeg stiller spørsmål ved i overskriften er jeg usikker på. Ikke det at jeg ikke mener at dere som leser det jeg skriver er gode som gull, jeg er mer usikker på om jeg ser på dere som følgere. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En ting er sikkert. Det er at bloggen, og selvsagt det at jeg erfarer at jeg blir lest, gjør livet mitt rikere og morsommere. Når jeg skriver rikere så mener jeg ikke i gods og gull, selv om det har dukket opp alt fra hjemmetrikka luer til flotte bøker i postkassa mi fra snille lesere.
Bloggen og dere lesere bringer både humor og refleksjoner inn i livet mitt.  Det er en hobby som gir masse underholdning i hverdagen.

Da jeg møtte veggen hardt og brutalt i 2018 var det bloggen som fikk meg til  stå opp om morgenen.
Jeg orket ingen ting på den tiden. Ingen ting. Men jeg satte meg som mål å klare å skrive et innlegg hver morgen. Kanskje var noen få linjer på en blogg alt jeg orket den dagen, men dagen etter sto jeg opp og fikk krota ned ett nytt innlegg.

Når jeg måtte forlate det livet jeg elsket og tre ut av det hektiske, engasjerende livet så hadde jeg bloggen. Selv om jeg følte at jeg ble satt på sidelinja, sto utenfor, så hadde jeg i det minste bloggen (og politikken) Jeg hadde noe.

Blogging hadde ikke vært det samme hvis ingen hadde lest. Det er jo tilbakemeldingene, de små kommentarene som blir lagt igjen som bevis på at noen har lest det en skriver som gjør at en føler det meningsfullt å blogge.  Ja, og så leser man blogger til andre bloggere og blir kjent med mennesker med relativt ulik bakgrunn og hverdag. Man lærer en del av det. Både av kommentarer man får, og det man leser på andre blogger.
Et fellesskap som gir mye innsikt om mennesker, kanskje får man nye ideer.

Følgere eller ikke følgere, dere skal vite at jeg setter pris på hver eneste en av dere som leser denne bloggen, enten dere legger igjen kommentarer eller ikke.
Nå må jeg løpe, en ny dag i kommunestyre venter.

I dag har det vært møte i kommunestyret. Debatten har stort sett dreiet seg om budsjett men noen saker har vi og hatt til behandling. Det kommer flere i morgen.

En av de sakene vi debatterte i dag, og som jeg virkelig ble trist for at vi ikke fikk flertall for er å gi Kirkens SOS den støtten de hadde søkt om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror nesten alle kjenner til minst en person som har valgt å ta sitt eget liv. Jeg kjenner til flere, og jeg kjenner enda flere som har forsøkt å ta livet sitt. Ikke alle forsøk har kanskje vært like reella selvmordsforsøk, men alle har vært et høyt rop om hjelp.

Kirkens SOS er en lavterskeltjeneste som kan kontaktes anonymt av alle som trenger en samtale her og nå.
Tjenesten besvares av frivillige medarbeidere som er på vakt hele døgnet, hele året.
Tjenesten blir kontaktet hvert annet minutt, og minst tre samtaler i timen handler om selvmordstanker.
Kirkens SOS kontakter AMK en til to ganger daglig for en person som har kontaktet tjenesten.
De ba om 64.000 kroner i støtte til sitt arbeid. 2,- kr for hver innbygger.

Kommunedirektørens anbefaling var at vi skulle avslå søknaden.
I saksfremlegget står det at Kommunestyret i Ringerike vedtok 01.09.2022 at partnerskapsavtaler tas i bruk som kommunens primære redskap for å regulere og målstyre faste driftstilskudd.
Det vil si at vi har bestemt at vi først og fremst skal ha samarbeidsavtaler med de frivillige organisasjonene vi ønsker å samarbeide med. Ikke behandle årlige søknader. Slike avtaler har vi blant annet med Kirkens Bymisjon, Fontenehuset, Blå Kors og Frelsesarmeen, og bare for å nevne det, De er som regel på langt mer enn 64.000,- kr i året.

Det står i vedtaket fra 2022 at partnerskapsavtaler skal være vår primære samarbeidsform. Det står ikke noe i vedtaket om at vi ikke kan ha andre samarbeidsformer med frivillige aktører.
Det er altså ikke noe i vedtaket vi fattet 01.09.2022 som er til hinder for at vi kan bevilge de 64.000 kronene som Kirkens SOS ber om.

Slike lavterskeltilbud som det Kirkens SOS har, hvor man kan få noen å snakke med her og nå når tankene blir for dystre er et viktig hjelpetilbud. Et livsviktig hjelpetilbud
Det er ikke alltid hjelp i å vite at man kan kontakte det kommunale hjelpeapparatet på mandag i kontortida. Det er heller ikke man føler at legevakta er rett sted å ringe. Man er jo ikke syk…..

Jeg vet noe om hvor viktig tilbudet til Kirkens SOS er. Jeg vet at det i noen tilfeller kan bety forskjellen mellom liv og død. Jeg synes det er trist hvis vi på Ringerike skal være gratispassasjerer på dette tilbudet, som det og henvises til på kommunens hjemmesider.
Hvis alle de andre kommunene tenker som kommunedirektørens forslag vil ikke tilbudet kunne opprettholdes.
Jeg skulle virkelig ønske vi tok oss råd til å betale de 64.000 kronene som Kirkens SOS ber om. Da detter et behov jeg mener at ingen av de andre lavterskeltilbudene vi har i kommunen dekker.

Jeg var ikke alene om å tenke slik. Både representanter fra AP, SV, V og KrF tok ordet i saken.
AP fremmet forslag om å bevilge de pengene. De hadde ordet før meg.
Ve ville at vi skulle inngå partnerskapsavtale med  Kirkens SOS, slik at vi fikk samarbeidet i den formen vi primært ønsker. KrF sitt forslag gikk ut på å utrede om vi skulle få til en partnerskapsavtale med Kirkens SOS.

Når det kom til avstemning var det KrF sitt forslag som fikk frihet.
I stedet for at Kirkens SOS fikk de 64.000 som de søkte om, 2,-kr for hver innbygger, så blir det nå en utredning om vi skal inngå en partnerskapsavtale. Når denne utredningen kommer til behandling vites ikke, men det er urealistisk å tro at det blir noen penger på Kirkens SOS før tidligst i 2026.
Det gjør meg utrolig trist.

Det er ikke alltid så mye som skal til for å pynte opp litt utenfor inngangsdøra.  Og som de fleste har fått med seg er Kjerringa langt flinkere på slike ting enn kakebaking.

På bordet på trammen satte jeg den før omtalte julerosa (når temperaturen tillater det). en lykt som begynner å få litt rustikk sjarm. Rustikk sjarm betyr at den har sett sine bedre dager, og begynner å bli litt små-rusten her og der. Vel, Gamle Gubben Grå og Kjerringa har muligens og sett sine bedre dager, så det harmoniserer bra.
Så tok jeg et par kvister fra tujahekken og la til pynt sammen med lykt og blomster.
Mer skal ikke til for å lage et Instagram-vennlig bilde ala det vi ser i interiørbladene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selvsagt kunne det ikke gå en hel uke uten at jeg må sitte her å reflektere over en ukemeny. Holdt det ikke med matprat i det innlegget i går om hodesylte?

Jeg høstet rikelig med squash i egen hage i høst. Aner ikke hvor mange kilo det ble, men det ligger en god del poser squash i fryseren. Jeg bruker det en del i gryteretter, når jeg lager stekte grønnsaker og lignende.
Jeg har aldri vurdert å lage spagetti av squash, eller squashgetti som det heter inne hos Katrine Stenhjem. Blande det i pastasausen går helt greit, men spagetti er spagetti, det kjøpes i pakker pakket av Sopps. Det vokser ikke i kjøkkenhagen min.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Folk får bruke squashen sin til hva de vil for meg. Selv pakker jeg snart pc og sakspapirer i veska og belager meg på et par lange dager på rådhuset. Vi har et budsjett som skal behandles samt en 40-50 andre saker. Men fortvil ikke, jeg har gjort i stand innlegg til dere som blir publisert litt senere i dag. Dere må jo høre hvordan det går med GGG og Kjerringa som lager jul selv om jeg er opptatt med å debattere nede på rådhuset.

Da vi bodde i huset i skogen var de høyt under taket, I stua var det åpent opp til mønet, og sånn et par meter over gulvet gikk det en hylle langs en pipemur, over åpningen inn til kjøkkenet, og over nedgangen mot  underetasjen, pluss at det var gardinbrett på fire store vindusflater rundt i stua. Det var altså hyller eller gardinbrett nesten sammenhengende rundt hele den nokså store stua.

Den første jula  vi bodde der (i 1998) fikk jeg ideen om at jeg ville samle så mange nisser at jeg kunne fylle alle de hyllemeterne og oppe på gardinbrettene med ulike nisser.
Venner og familie ble glade for det prosjektet. Plutselig visste de hva jeg skulle få i gaver, nesten til en hver anledning. Det er kanskje ikke så mange som når de fyller førti i august får en mengde nisser i julegave. Det fikk jeg.

Jeg rakk ikke å komme helt rundt med nissene innen vi flyttet i 2007, og tok selvsagt nissene med på flyttelasset. Så første jula her i Drømmehuset sto jeg med en 150-200 nisser, og tenkte hvor skal jeg plassere de? Her var det ingen bjelker. Ingen gardinbrett (Det har kommet et par gardinbrett siden den gang) Ingen brede vinduskarmer.  Og ja, nissene betyr mye for meg. Mange, ja faktisk de fleste, har jeg fått av venner og bekjente ved forskjellige anledninger.

Løsningen for de nissene som er relativt små og laget i keramikk, porselen og en kongle-nisse var å plassere de på peishylla og en slags “mur-trapp” vi har langs peisveggen.
Her i Drømmehuset har nissene på peisen liksom blitt svaret på nissene på bjelkene, selv om det selvsagt kryr av nisser andre steder i huset og. Og ja, det dukker fremdeles opp nye nisser nesten årlig. Litt usikker på om jeg fikk noen i fjor. Jeg har litt mange, og bortsett fra noen ytterst få dublikater som bor ute på trammen i jula, så er alle forskjellige.

Når man har så mange nisser og har hatt som regel og ikke pynte huset til jul før lille-julaften har det ofte blitt sene nattetimer før alle nissene er på plass. Noen ganger har det å plassere alle nissene nesten føltes som et ork, enda det i grunn er veldig trivelig. Det minner meg jo om hvem jeg har fått nissene av. Mange av nissene er og fra folk som ikke er en del av hverdagen min lengre. Folk som har flytta, tidligere kollegaer, noen er døde.

I år plasserte jeg nissene på peisen allerede andre helga i advent. Så tok jeg en pause før jeg pakket ut resten og plasserte de, Jeg skal minimere stresset på Lille-Julaften med å ha minst mulig ting igjen den dagen.
Jeg hadde en helt annen ro når jeg satte opp nissene. Danderte og flyttet rundt på dem. Ble stående med enkelte av dem i hånden noen ekstra sekunder og mintes de jeg hadde fått dem av.  Kos i stedet for stress.

Tror jeg skal følge den strategien også neste år.

For en uke siden, forrige onsdag, satt jeg her og reflekterte over temaet buklistsylte. I dag forventer Allan at jeg skal sitte her og reflektere over det han kaller sylterull.
Litt imponert over at Allan anbefaler folk en tur til rørleggeren før man starter på kokkeleringen. Der lærte jeg i det minste noe nytt.
Men ellers dere, pålegg laget av buklist eller av tynnribbe er ikke det samme som god gammeldags sylte. Sylte skal jo lages av et grisehode!!

Det er nesten så jeg setter i gang med å lage hodesylte bare for å vise folk steg for steg hvordan man lager ordentlig sylte.
Det er bare to ting som får meg fra den ideen; For det første har jeg ikke noe grisehode liggende, og tror ikke jeg får tak i det hvis jeg stikker en tur ned på Kiwi. For det andre er det kommunestyremøte i morgen. Jeg har litt annet å bruke dagen på enn å koke grisehoder og gamle høner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På bloggen I glasset skriver Heidi Jaksland Kvernmo at buklist er for pyser. Det samme antar jeg hun mener om tynnribbe. I blogginnlegget fra 2009 tar hun og til orde for at sylte burde bli en beskyttet betegnelse. Forutsetningen for å kunne kalle det sylte er å benytte grisens hode, ikke ei buklist. (eller tynnribbe) Jeg er så hjertens enig.

Jeg sukker litt ekstra her jeg sitter med tekoppen. Jeg kan jo kunsten å lage hodesylte fra bunne av. Lærte det av Mamma. Det er ikke så vanskelig. Det er bare tidkrevende, og så må man huske på å få tak i et grisehode. Det kan bestilles på Meny eller andre matbutikker med en oppegående kjøttdisk. Går muligens an å få kjøpt fra diverse småskala-produsenter også.
Teller på fingrene om jeg skal skrive koke hodesylte på lista over ting som skal gjøres før jul, men kommer til at jeg dropper det i år. Tar det heller til neste år. Det står i grunn mange nok ting på den lista.

Derimot kan jeg gi dere en liten innføring i kunsten av å lage hodesylte.
Du tar altså et eller to halve grisehoder og koker hodet i en stor kjele lettsaltet vann i et par timer til kjøttet løsner fra kraniet. Putt også den høna eller et annet kjøttstykke opp i den kjelen og lar det koke med. Poenget med høna er at da får man litt mer kjøtt i sylta.

Når hodet er ferdig kokt, og her er det bedre å koke det litt for lenge enn å starte før kjøttet løsner skikkelig bra kraniet. Det vil gjøre den videre jobben din mye enklere.
Skjær svoren av grisehodet og legg det på en tallerken eller et fat.  Skjær løs kjøttet og fordel det på hver sin tallerken eller bolle. Lyst kjøtt, fett på en tallerken og mørkt kjøtt på en annen. Det samme med hønsekjøttet. Farge på kjøttet er nøkkelordet for sortering her, ikke hvilket dyr det kommer fra.

Bland så krydderblandingen. Pepper, nellik, allehånde, ingefær, salt og gelatinpulver.  Ett par teskjeer av hvert krydderslag, det dobbelte med gelatinpulver.

Så finner du frem sylteklede Det går greit med et kjøkkenhåndkle. Dette klede (eller kjøkkenhåndkle) vris opp i varmt vann, og lar det kle bunnen på et vid bolle.
Så legger du biter av svor opp på kledet, Busten (utsiden) skal ligge mot kledet.
fortsetter med å legge mørkt og lyst kjøtt lagvis. Mellom lagene med kjøtt strør du krydder-blandingen. Når du ikke har mer kjøtt igjen legger du et nytt lag svor på toppen. Denne gangen med busten opp.
Brett så klede godt rundt sylta og bind godt med hyssing på kryss og tvers rundt.

Så skal sylta trekke i den varme kraften du  kokte grisehodet og høna i en halv times tid på middels varme. Den skal trekke, ikke koke.

Så skal sylta fremdeles innpakket i sylteklede legges i press over natta Jeg har selvsagt god gammeldags syltepresse innkjøpt på et loppemarked, men har du ikke det går det greit å bruke ei skjærefjøl med noe tungt oppå.

Neste dag kan du pakke ut sylta og se at den faktisk ser ut akkurat slik en god gammeldags hodesylte skal se ut. Nyt den med sennep og salt. Gjerne med lefse.

Dette bildet er tatt i dag. Ikke mye snø på mine kanter, men kaldt! Likevel var det godt med en tur. Lufte både hunder og hode. Piggskoa var på. Det er tryggest. I det minste når jeg går elvelangs.