Det er noe eget ved å sitte foran et bål å prate. Praten går gjerne roligere, temaene blir dypere- Vi behøver ikke se på hverandre under samtalen. Vikan stirre på flammene når vi leter etter ordene, eller kommer med de dypeste tankene.
Vi ser hverandre ikke helt klart. Det er mørkt, eller skumt, rundt bålet. Det åpner og for refleksjon og mer åpenhet.
Blir man tom for ord. Vet ikke helt hva man skal svare, eller mener man kanskje har sagt noe dumt, kan man lett avslutte temaet ved å reise seg å legge på mer ved, blåse på noen glør eller pirke i glohaugen for å få til mer flamme.
Får man tårer i øynene, skylder man på at man har fått litt røyk i øynene….
I går hadde vi en slik samtale foran peisen.
Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn og jeg satt en hel lørdagskveld foran et sprakende peis-bål uten forstyrrende nettbrett eller mobiltelefoner og bare pratet i flere timer.
Det flotteste av det hele var at det var Yngste Sønn som tok initiativet til samtalen.
Slike kvelder er gull verdt.
Slike kvelder er gull verdt ja! 🙂 Skulle bare hatt mange flere av dem. Og det er jo litt rart at en ikke prioriterer det. Er absolutt ikke noe bedre her i huset, for her er både tv’n på og mobilen innen rekkevidde – hver eneste kveld.
Marit: Ingen mobiler, ingen TV Bare peisbål og seriøst snakk. Det var så kos