I helgen hadde Espen Rostrup Nakstad en kronikk i Aftenposten som har bltt debattert en del i helgen. Kort fortalt så stiller Nakstad spørsmål ved om det er riktig å heve sryringsrenta for å unngå økt inflasjon, eller om det faktisk kan gjøre vondt værre.

Nakstad er ikke økonom. Han er, så vidt jeg husker, lege. Det var han som sindig og rolig forklarte oss om smittetrykk og karanteneregler under pandemien. Han som forklarte hvorfor vi skulle ha hjemmeskole, ikke kunne ha mer enn 10 i juleselskap og ikke kunne besøke bestenor på sykehjem. Det var noe trygt med Nakstad. Han hadde de fleste av oss tillit til.

I årene etter pandemien har jeg ikke opplevd han som noen riks-synser. Han har ikke skrevet kronikker og pådratt seg medienes oppmerksomhet slik jeg har erfart. Det har hendt at jeg har hørt han på radioen, men da har det vært om noe innen hans fagfelt. Som for eksempel smitteværn. Da vil jeg og tro det er NRK som har tatt kontskt, og ikke omvendt.

Nå har han altså skrevet en kronikk om styringsrenta enda han ikke er økonom. Sagt seg uenig i selve sebtralbankens vurderinger og vedtatte økonomiske sannheter som har vært rådende siden Jens Stoltenberg oppfant handlingsregelen.

Selvsagt tar økonomene til motmæle. Feil medisin, doktor, sier de selvsikre. Når renta går opp går inflasjonen ned. Det vet alle mef den minste innsikt i samfunnsøkonomi. Det står i alle lærebøkene våre.

Jeg er ikke økonom. Jeg vet ikke mye om renter og slkkt. Bare at jo høyere renta er, jo mere må jeg betale for lånet mitt. Jeg har hatt mesteparten av yrkeslivet mitt på sykehus. Følgelig har jeg, merkelig nok, mer kunnslap om medisin enn om helse. Jeg skriver merkelig nok, for i dagens sykehusverden virker det som om bunnlinja er viktigere enn pasienentbehandlingen.

Det er en ting jeg har lært i løpet av de årene i helsevesenet. Det samne tror jeg Nakstad har erfart. Når medisinen ikke virker må man prøve en annrn medisin.

Det er helt tydelig at å senke styringsrenta ikke har hatt den effekten på inflasjonen som man trodde. Derfor varsler sentralbanksjefen at vi må belage oss på at styingsrenta vil stige både en og to gan̈ger det kommende året.

Så undrer Nakstad om den tankegangen kanskje er feil i dette tilfelle. At inflasjonen ikke kommer sv kjøpefest. At det som gjør st folk tømmer bankkontoen hver måned har ikke noe med økt forbruk å gjøre, men at varer vi trenger har blitt vesentlug dyrere. Folk slutter ikke med å spise, kjøpe bleier eller fylle diesel på drn gsmle bilen, selv on slt er blitt dyrere. Prisene vil ergo ikke gå ned selv om bankene flår oss med høy rente på boliglånet.

Både Jens, sentralbanksjefen og en mengde andre økonomer har vært ute i media for å forklare hvor feil Nakstad tar. Jo fler av de som kommer på banen, jo mer tror jeg på Nakstad. For meg virker det mer om å ri fastgrodde prinsipper enn å vurdere hva som er til pasientens beste.

Jeg lyttet til Nakstad under pandemien. Det tror jeg var smart. Jeg er villig til å lytte til Nakstad denne gangen og. La oss gi teorien en sjangs. Se hvordan det går. Prøve ny medisin. La oss sette ned styringsrenta ved neste rentejustering, følge utviklingen nøye  – og så kan økonomene si Hva var det jeg sa? hvis Nakstad ikke har rett.

Det blir ikke så mye fornying når man tar for seg bloggen på plass 100. På onsdag skrev jeg om Zombiedoll sin anmeldelse av filmen Sting. Nå, en uke senere, skal jeg reflektere over nøyaktig samme innlegg. Sukk.

Ja, ja. Det var ikke så mye større variasjon da jeg lot inspirasjonen komme fra den bloggen som var på plassen over meg på topplista heller. En hel haug med fotturer, eller ukemenyer. Var ikke alktid det var like inspirerende hwller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men tilbake til edderkoppene. Eller edderkoppen, da. Etter hva jeg forstår er det en kjempe-edderkopp det er snakk om. En kjempe-edderkopp som spiser alt fra pappegøyer til folk. Dette må da være en fin grøsser å se i påsken. Spesielt hvis du befinner deg på ei gammel hytte med edderkopper på utedoen….

Søndag styrtet en ukrainsk drone sør-øst i Finnland. Den var ladet med et skarpt stridshode melder finsk politi på mandag. Dronen ble detonert kontrollert søndag kveld, forteller politiet videre.

Ukraina har beklaget hendelsen. At en drone med et skarpt stridshode krasjer i Luumäki, en kommune med 4.300 innbyggere i Finnland er altså en hendelse man kan beklage. Si mente det ikke, mens rester av dronen ligger spredt over et større område i Finnland. Et land som overhode ikke er en del av krigen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke under noen omstendigheter ble det sendt ukrainske droner mot Finland. Den mest sannsynlige årsaken er påvirkning fra russiske systemer for elektronisk krigføring. Vi har allerede beklaget til finsk side for denne hendelsen, sier talsperson Georgij Tykhyj i det ukrainske utenriksdepartementet. Så hva er det folk maser om? De har jo beklaget hendelsen. Desuten er det jo mest sansynlig russernes feil. Hadde ikke de hatt systemer for elektronisk krigføring som forsvarer de mot droneangrep hadde denne hendelsen aldri skjedd.

Og ja. Det er Russland, eller Putins feil at det er krig mellom Russland og Ukraina. Russland gikk til angrepskrig på Ukraina. Selvsagt må Ukraina forsvare seg. Og ja, jeg har stor forståelse for at de sender droner med skarpe stridshoder inn over Russland.

Likevel. Den drona havnet i Finnland, selv om det ikke var målet. Selve krasjet og den påfølgende eksplosjonen kunne ha ødelagd infrastruktur, kjøretøy og/eller forårsaket personskader eller død hvis den hadde truffet noe eller noen. Jeg synes det blir feil å kalle det en hendelse, og så bare beklage å gå videre.

Er det ikke slike hendelser man bør ta lærdom av? Burde man ikke komme med forsikringer om at man vil gjøre alt som står i ens makt for å forhindre at slikt skjer igjen?

Jeg synes det er skremmemde at alle statsledere, også her i landet, er mer opptatt av å forberede oss på en mulig krig enn å forsøke å avverge at den krigen kommer.

Vi får gode råd om beredskap. Ruster opp forsvaret betraktelig. Gjør omprioriteringer på statsbudsjettet og gjør det de ksn for å advare/bevisstgjøre oss på at en ny krig i Norge er en reell mulighet.

Jeg liker reslisme. Jeg liker at de ser behovet for å være forberedt. Samtidig savner jeg å få vite hva de gjør for å bevare freden. Hva de gjør for å få de stridende parter, enten det er Russland, Ukraina, Israel, USA eller Iran til å ønske fred.

Lokalavisa skriver om vinterlige forhold over Solihøgda, og advarer om fare for glatte veier. Datteren sender snap av nysnø – fra Oslo. Ikke akkurat den beste starten på den stille uken man kunne gi meg.

En ting er at jeg ser snø når jeg drar på påskeskirenn eller om noen dager tar turen på påskefjellet, men behøver snøen og velmenende(?) sjeler plage meg her hjemme i Drømmehuset?
Det er ikke så ille her da. Før bilder av snø begynte å dukke opp trodde jeg det hvite på plenen var rim etter nattefrost. Jeg var trøtt. Satt oppe å så påskekrim til klokka 3 i natt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bildet over er et arkivbilde. Løper ikke ut for å ta bilde av snøfiller på vissen plen. Spesielt ikke når det er mars. Ute er det to grader, og det er meldt regn hvert øyeblikk.

Jeg bestemte meg tidlig for at dette ikke var dagen for hagearbeid. Tok i stedet en strekk på sofaen. Etter at jeg hadde vasket kjøkkengulvet da. Litt fornuftig må en gjøre før en prøver å ta igjen litt av søvnen som uteble i natt.

Våknet til live igjen litt ut på formiddagen. Har småpuslet litt hjemme her i Drømmehuset, men arbeidslysten var ikke påtrengende. Lot Late Brit (robotstøvsugeren) jobbe, mens jeg på ny krøp opp i sofaen. Snakk om lat kjerring. Føler seg flink bare fordi hun hører lyden av støvsuging.

Siden arbeidslysten var fraværende, og jeg selvsagt ikke kan bli liggende på sofaen hele dagen, ble det en tur til byen. Se litt folk, og drikke en kaffe-latte.

I går skrev jeg om Fastelavn, på fredag om Kvinnedagen og i dag forventes det at jeg skriver om Valentinsdag. Alt dette til tross for at vi nå er inne i påsken og den stille uke.

Hamchristian sitt siste innlegg er verdt å lese, også på andre dager enn Valentinsdsg. Kjærligheten vi føler for andre mennesker er jo ikke begrenset til en dag i året.

Innlegget handler vel så mye om kjærigheten som ligger i vennskap.

Vennskap er en av de sterkeste formene for kjærlighet, selv om den ofte ikke får like mye oppmerksomhet som romantiske forhold.

Sitatet er hentet fra Ham Cristian sitt innlegg. Jeg synes det er veldig godt formulert.

Jeg er heldig. Jeg har flere nære venner. Venner jeg kan være meg selv helt og fullt sammen med. Mennesker som godtar meg slik jeg er, med mine feil og mangler.

For meg betyr ikke utseende, possisjon eller stilling til en venn noe. Det er menneskene, hvem de er som betyr noe. Ikke hvilken tittel de har eller hva de har oppnådd. Venneflokken min er en brokete gjeng. De fleste har møtt livet på både godt og vondt.

Det som gjør de til mennesker det er verdt å ha i livet sitt er at de er ekte. De er hel ved. Man vet hvor man har de. De smiler deg ikke opp i trynet, for så å baksnakke deg bak ryggen din rett etterpå.  De er venn med deg fordi de liker deg som person. De er ikke venn kun fordi de ser at de kan ha nytte av vennskapet. De er der når livet smiler og latteren blomstrer. De er der når livet er tungt og tårene renner. De er der og når du er panseransikt og ikke ønsker å slippe løs følelsene som river i kroppen.

Jeg er som sagt heldig. Jeg har flere gode venner som er der for meg når jeg trenger de, på samme måte som jeg er der for de når de måtte trenge det. Enten det er for å ha en skulder å gråte på eller noen å få latrerkrampe sammen med.

Jeg har ikke daglig kontakt med vennene mine. Langt der i fra. Det kan gå både uker og måneder mellom hver gang. Likevel vet jeg at de bare er noen tastetrykk unna hvis jeg skulle ha lyst på kontakt.

Vennskap trenger ikke store ord og gester. Noen ganger er et blikk, en kaffekopp ellerven snap nok. Bare det å vite at nien et kort sekund har hatt deg i tankene.

Vennskap handler om respekt. Om å respwktere hverandre slik vi er. Kunne si klart fra hvis noen gjør noe skikkelig dumt, men være mer støttende enn belærende.

Venner ønsker at hverandre alt godt, at man lykkes. Selv når man tar andre valg enn det man råder de til.

Jeg er heldig. Jeg har flere virkelig gode venner.

Med nølende skritt og et godt tak i farens hånd tok hun fatt på trinnene ned trappa i bygården for første gang. De første fomlende skritt ut i verden.

Senere danset hun ned trinnene med raske skritt på vei til skole, venner eller ut for å leke i gata. Hvis det ikke var noen voksne i trapperommet hendte det hun skled raskt nedover på gelenderet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som tenåring tok hun trappa ned to steg av gangen. Enkelte ganger mens drønnet fra en slamrende dør fremdeles hørtes lengre opp i etasjene. Ut, vekk var alt hun tenkte. Ut, vekk fra foreldre, masete småsøsken og denne kjedelige bygården som stinket av grønnsåpe og stekt lever.

Med effektive skritt gikk den unge kvinnen ned trappa, med et raskt blikk på klokken. Alltid vae det noe som ventet. Alltid burde hun vært på vei ned denne trappa et par minutter tidligere. Utålmodig trekker hun i den lille barnehånden hun holder i sin.

Med nølende skritt og et godt tak i gelenderet tok hun fatt på trappen. Vel nede puster hun lettet ut. Hun klarte trappen i dag og. Klarte trappen uten fall.

Dette er mitt svar på Frodith sin utfordring.

Hvor mye, eller snarere hvor lite, veide jeg i oktober 1995? Tanken lurer i hodet mens jeg ligger på sofaen og spiser potetgull. Jeg kom lett inn i kjolen fra 2009 i juli i fjor. Jeg har gått ned en god del siden det. Men er jeg nede på 1995 nivå? Jeg tviler. Det var to svangerskap mellom 1995 og 2009. Men hvor lite veide jeg i 1995? Hvor langt unna er jeg den kroppen?

Årsaken til at jeg er så opptatt av kjerring-vekta fra 1995 er at barnedåpen til Eldste Sønn i 1995 var sist jeg var inne i bunaden min. Nå sitter jeg her med en bryllupsinvitasjon i hendene. Antrekk: Gjerne bunad eller noe annet du føler deg flott i. Det hadde vært så gøy å stille opp i det bryllupet i bunaden som jeg fikk til konfirmasjon i 1981. Det er jo lov å drømme, ikke sant?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når sant skal sies bør jeg vel ytterligere ned enn til vekta i 1995 hvis jeg skal føle meg flott i den bunaden. Jeg kom inn i bunaden den dåpsdagen, men skiftet rett etter at vi hadde vært i kirken, før middag. Greit å klare å puste litt og.

Jeg skuler stygt på potetgullposen. Det er vel uvesentlig hva jeg veier i dag. Bryllupet er i september. Hvis jeg blir liggende på sofaen og stappe i meg potetgull frem til da, er det jo uvesentlig hva jeg veide rundt påsketider. Vekta kan gå både opp og ned i løpet av det halvåret. Hva den gjør er opp til meg.

En annen mulighet er å gå til anskaffelse av festdrakt. Selvkomponert og selvsydd festdrakt. Det har jeg hatt lyst på en stund. Det er fremdeles lov å fable, ikke sant. Jeg har ikke sydd noe særlig annet enn gardiner og et par baby-kjoler til Datteren da hun var liten. Men hvor vanskelig kan det være? Jeg har symaskin.

Symaskin, god tid og ekstremt lite tålmodighet hvis noe ikke går helt etter planen, tenker jeg.

Det er jo så inn nå å sy sin egen festdrakt av broderte sofaputer, gardiner og en og annen duk. Tidligere generasjoner sydde alle klærne sine selv. Jeg sydde dåpskjolen alle barna mine er døpt i, minner jeg meg på. Med et godt mønster burde det være en mulughet…

Jeg reiser meg fra sofaen. Samme hva jeg har tenkt å møte opp i der bryllupet i så bør jeg slutte med å ligge på sofaen og spise potetgull.

I dag er det Palmesøndag. Like vel forventes det at jeg skal sitte her i dag å fabulere over fastelavn med tilhørende boller og fastelavnsris. Trønderfrua har ikke kommet med noe nytt innlegg på en god stund.

Det er utfordringen med å la de nederst på topplista være innspirasjonskilde. Det er ikke sikkert de har fornya bloggen på en stund. På fredag skrev jeg om kvinnedagen, i dag fastelavn.

Så her sitter jeg en tidlig palmesøndagsmorgen med tekopp og tastatur og prøver å få hjernen innstilt på faste.   Klokka er 8, men var bare 7 for 24 timer siden. Tidlig på en søndag.  Ja ikke slik at denne kjerringa har planer om å faste. For der første skal vel denn tradisjonen avsluttes nå som det er blitt påske? For det andre er ikke faste noe for denne kjerringa. Er alt for glad i mat.

Trønderfrue, som jo er inspirasjonskilden, er tydeligvis en ivrig sanitetskvinne. Norske kvinners sanitetsforening er 130 år i år. Det er de som lager og selger fastelavnsris rundt på gater og kjøpesenter. Muligensgår de noen steder fremdeles på dørene og selger og. Fin tradisjon de har holdt på med i 80 år, helt siden 1946.

Pengene sanitetskvinnene får inn på salg av fasrelavnsris går i år til forskning på kvinnehelse. Et felt som er blitt nedprioritert i alle år.

I dette innlegget som er godt over en måned gammelt skriver Trønderfrue om både 10 og 20 kuldegrader. Jeg grøsser og ønsker meg ikke tilbake til de tider. Det får holde at jeg frivillig oppsøkte snø og vinter i går. I dag er det 2 kuldegrader her nå på morgenen. Men sola skinner fra klar blå himmel, så det blir nok en fin dag.

Jeg tror jeg lar fastelavn være fastelavn nå og går over til å feire. Jula varer kanskje ikke helt til påske, men det er i grunn rett og rimelig at fastelavn gjør det. Eller ved nærmere ettertanke er det vel litt tidlig å avbryte fasten alleredeci dag. I den kristne tradisjon skal den vel vare en uke til. Helt frem til påskeaften. Vel som saft, faste er ikke noe for denne kjerringa.

Tradisjon tro har storfamilien vært samlet til vennskapelig kappestrid. Årets påskeskirenn gikk av stabelen i dag.

Heldigvis såpass lite snø i terrenget at kjerringa kon seg frem til hytta der arrangementet finner sted uten å feste ski på bena. Det hadde sikkert vært mulig å gå på isen uten ski også, men vi var usikre på om den ville bære oss, så vi holdt oss unna isflaten i dag. Søstrene mine hevdet at de hadde vært her hver påske i over 50 år og kjente når de gikk gjennom isen. En av de yngre svarte raskt at dr fleste kjenner når de går gjennom isen. Poenget er vel å skjønne det før man går gjennom. Sant nok.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Været ble bra etter hvert. Det snødde litt da vi kom, men det ble opphold før selve rennet startet

17 stykker stillte til start i årets renn. Jeg var tradisjon tro sekretariatsleder. Noen må jo ta rundetider og regne ut hvem som har klart å gå de to rundene like raskt. Eller nærmest like raskt da. Og dermed få æren av å få med seg vandrehøna hjem.

Aldersspenn på deltakerne var fra snart 5 til 60 år, og de som hadde reist lengst for å delta kom helt fra Irland. Sporty å debuttere som skigåer i et slikt prestisjerenn.

Vi har kost oss med skirenn, grilling og koselig samvær. Jamen fant noen også et stort påskeegg som vi tror påskeharen må ha gjemt.

Slike dager lever man lenge på. Kjerringa stavret seg fornøyd på snølagt traktorvei tilbake til bilen.

En farge dominerer er helgeutfordringen fra Ut i friluft denne helgen. For meg falt valget på grønn. (Den så dere ikke komme. Skal vedde på at flere av dere tenkte at jeg kom til å velge rødt.)

Grønt er skjønt, sies det. Snart er vi der. Snaet spretter løvet. Snart grønnes liene. Snart, snart er vi der.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt