Så kom beskjeden jeg håpet ikke skulle komme. Du har sovnet stille inn. Det føles så meningsløst når mennesker som deg dør midt i livet. Du var åpen om din sykdom, om oppturer og nedturer. Døden kom ikke som et sjokk, men jeg håpet så veldig på et mirakel.

Du skrev at du ikke vil huskes som hun som tapte kampen mot kreften, du ville huskes for alt det andre du var. 

For meg var du radiograf, tillitsvalgtskollega og et flott menneske.  Du var ikke den som snakket høyest i tillitsvalgtsgruppa vår, men når du så noe var det viktig å lytte. 

Under årets forhandlinger kjempet du din tøffe kamp mot kreften,  medisiner og behandling herjet med kroppen din. Lønnskamp og misnøye fordi noen fikk litt mer, virket smålig og egoistisk målt opp mot den kampen du førte. Like vel kom du med dine heiarop fra sidelinja, dine kloke innspill og ditt sterke pågangsmot. 

Når lønnskampen var på sitt svarteste, når lyset og håpet ble slukket og jeg følte alt arbeidet, alle timene, all innsatsen jeg legger ned som tillitsvalgt var bortkastet. Når jeg for første gang hadde lyst til å gi opp noe som har vært en viktig del av livet mitt svært lenge, ja da var det du som gå meg lysten og inspirasjonen til å fortsette.

Du minnet meg på den viktige jobben vi, og andre som arbeider med pasientene gjør. For en forskjell jobben vi utfører gjør for pasientene vi møter , og hvordan systemet- de som bestemmer – på mange måter motarbeider det fordi de er mer opptatt av profitt, av penger enn av pasienter. ” Ikke gi opp, Brit !  Sloss videre.  “

Jeg forstår at vi må ha ledere, og jeg forstår at min sjef skal tjene bedre enn meg. Jeg forstår at sjefen over henne skal tjene litt mer, og sjefen over der, og sjefen over der igjen. Men når det kommer til et punkt hvor toppsjefene tjener bedre (enkelte opptil 600 000kr mer) enn statsministeren selv, da må det vel tyde på at det er altfor mange ledd? Jeg stiller spørsmålstegn, fordi jeg er ikke politiker, og ikke økonom, og ingen leder… Jeg er “bare” en radiograf.

Dette skrev du på bloggen din i mars, like etter at du var rammet av kreft for andre gang. Dette budskapet ville du at jeg skulle dele, at helsetoppene de som bestemmer skulle få med seg.  

Jeg er frustrert, for det går utover meg som ansatt, og det går utover meg som pasient.
Sykefraværet går opp fordi de stakkarene som holder ut og løper fra pasient til pasient hele dagen, kanskje uten å få tid til å spise, slites ut. Mange orker ikke jobbe 100%, og vi mister god kompetanse til andre instanser.

Jeg har opplevd at feil skjer når stresset er stort på nattevakt. Men hva forventer man, når fire pleiere skal ta seg av 15 pasienter? Hva om èn får hjelp på toalettet, èn har falt ut av sengen, og jeg får allergisk reaksjon på antibiotika? Jeg forstår godt at sykepleierne er lei, for de må bestemme hvem som skal få hjelp først…. 

Jeg skulle ønske at jeg som ansatt fikk mere tid til å utvikle meg, og til å gi alle pasienter den tid som skal til for at de får en god og trygg opplevelse hos meg. Jeg skulle ønske at jeg som pasient aldri skal måtte kjenne på at jeg ikke er fullstendig trygg. 

Vi har fantastiske sykepleiere ved våre sykehus. De er der for deg når du trenger medisinsk hjelp, og de lytter når du trenger å gråte. Jeg ser at de er oppriktig glad når det går bra med meg, og jeg føler meg godt ivaretatt. Det gjør meg derfor vondt at helseledelsen tillater å bremse deres ( og radiografens, legens, lab personellet, og alle andre som holder hjulene i gang “på gulvet”) dyktighet og kunnskap. Hadde det ikke vært for den stoltheten man som helsepersonell føler for sitt yrke (jeg er i hvert fall stolt av å være radiograf), og den gleden man føler av å ha hjulpet et menneske gjennom en sårbar og vanskelig tid, så ville ikke dette oppnedfjellet balansert i det hele tatt.. 

Jeg håper med tiden at sykehusene skal få konsentrere seg om pasientbehandling og utvikling, i stedet for hvordan man skal spare mest mulig penger. 

Du satt med lang erfaring som ansatt i helsevesenet, og du satt med lang erfaring som pasient.  Du er vell verdt å lytte til.  Du sa så mye klokt, og du ga meg motivasjon til å fortsette og sloss for å rette opp alt som er skjevt i helsevesenet.-
Din stemme har stilnet.  Du har fått fred. Men jeg skal fortsette å sloss, dele dine ord og prøve, prøve å få de som bestemmer til å forstå.

Du var egentlig ikke en “stå-på-krava-person”. Du  var ei positiv glad-jente som alltid virket positiv, selv når det kanskje ikke var grunn til det.  I ditt siste blogginnlegg, der du forteller oss at det ikke er mer legene kan gjøre for deg, er det din positivitet som skinner gjennom.  Du starter innlegget med å slå fast at du har levd et godt liv. Videre skriver du at du i stedet for å dvele ved ting du ikke har opplevd, velger du å være glad for det du har opplevd.

Jeg elsker Roma. Vær så snill, om du aldri har vært i Roma så dra dit på ferie. Gå ut til lunsj og sett deg på en cafe langs gågatene. Spis serranoskinke på et lett brød,  med ferskpresset appelsinjuice ved siden av, og en god kopp kaffe. Også topper du det hele med en sjokoladekake og en musserende hvitvin til dessert… (Ja til lunsj 🙂 )

Slik skriver du, vakkert og levende om den store stad.  Innlegget har du kalt “På tide og overgi seg” men oser av positivitet og livsglede.  Hvor tok du styrken og gleden fra?  Jeg som i grunn ikke liker Roma, er villig til å gi byen en sjanse til, bare for å følge ditt råd.  
For slik var du. Positiv og med en positivitet som smittet over på oss andre.  

Kanskje kom positiviteten og livsgleden din fra dansen som jeg vet var din store hobby og glede?  
Nå har tastaturet ditt stilnet, og du vil ikke lengre være entusiastisk og positiv med når det nærmer seg neste lønnsoppgjør.  
Men du vil værelangt fra glemt, du har satt dype spor oss alle oss som lærte deg å kjenne.

Så, dans videre, og hvem vet kanskje treffes vi alle en gang igjen?

..