Det er ikke bare minnene om ungdommelig studentliv som har blitt vakt til live når jeg har fulgt Gamle Gubben Grå gjennom hans mange turer til diverse sykehus denne sommeren.

Denne uka satt jeg i sola utenfor Espresso House inne på området til Ullevål sykehus og ventet på Gamle Gubben grå som var på strålebehandling. Mange hvitkledde passerer uten at jeg bryr meg så mye. Jeg kjenner vel noe radiografer som arbeider her, folk som er eller har vært tillitsvalgte i Radiografforbundet. Kanskje noen leger som har hatt turnus på Ringerike. Men nei jeg sitter absolutt ikke og speider etter kjentfolk. En og annen ung kvinne med lys hestehale får meg kanskje til å ta en ekstra kikk. En niese er i praksis her denne høsten, og bor i en leilighet på området. Jeg ser ikke henne heller.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Så kommer en gjeng litt sånn “penere kledd” mennesker ut av en bakdør på bygget som rommer kreftsenteret. De ligner ikke på “vanlige” sykehusansatte. De har en for høy gjennomsnittsalder til å være en gruppe studeneter. Flere er på min alder. Jeg kjenner de raskt igjen. Ringperm-mafiaen. 
Nå er min interesse vakt. Er det noen kjente? Ringperm-mafiaen det var en gag mine folk. Jeg var en gang en av de.

Ringperm-mafiaen er de som strener gjennom korridorer på sykehus med travle skritt, gjerne i sivilt tøy.  Eller kanskje aller helst med sivilt tøy, klikkende sko og en åpen hvit lege-frakk som flagrer når de runder hjørnene i korridorene på veien til et møterom og neste viktige møte. Før hadde de ringperm under armen, nå har de en liten lab-topp eller nettbrett.

Det er ikke så ofte man ser de inne på selve sykehusene lenger.  Møterommene og de viktige menneskene, for Ringperm-mafiaen er veldig viktig, (i det minste i egne øyne) er som regel flyttet over i egne administrasjonsbygg. Noen ganger ligger de ikke i nærheten av sykehusene i det hele tatt.
Som jeg har skrevet en gang før. Man kan fint arbeide hele sitt yrkesaktive liv ved et sykehus uten noen gang å se en eneste pasient.

Jeg savner det engasjerende livet, være med der beslutninger tas. Ha mulighet til å påvirke. Vite hva som skjer. Det skal ikke mye snakk om sykehuspolitikk før jeg virkelig spisser ørene.

Bildet over er fra min siste nattevakt. Jeg sluttet med nattevakter en del år før jeg sluttet for godt. Hun som arbeidet kveldsvakt hadde vært så hyggelig å regne ut hvor mange minutter jeg hadde igjen med nattevakter gjennom natta.

Det er kanskje ikke nattevaktene jeg savner mest. De siste årene var de relativt tøffe, fordi jeg hadde problemer med å få sove på dagen.
Men en gang i tiden elsket jeg de. Jeg var enerådende på avdelingen, vi var kun en ansatt på jobb på natta. Jeg kunne ha rolige netter hvor jeg fikk tiden til å gå med å vaske i hyller, strikke eller skrive litt for tydelige mail til ledelsen om ting jeg som tillitsvalgt fant urimelig.
Eller jeg kunne ha netter hvor traumealarm og telefoner ringte om kapp og det var en jevn strøm  med pasienter. Netter hvor jeg knapt hadde rukket å være innom vaktrommet før det lysnet av dag.

l sommer når vi har vandret rundt på diverse sykehus har jeg kjent på savnet etter det travle livet i hvitt, av å være en del av det samfunnet et sykehus er. Kanskje ikke først og fremst nattevaktene, men de og. De var en del av livet slik det en gang var. Livet jeg elsket.

Jeg husker heldigvis også hvor sliten jeg var på slutten. Hvordan det nesten var et ork å komme meg ut av bilen og inn i Drømmehuset etter endt arbeidsdag, for så å legge meg på sofaen og bli liggende der lenge før jeg orket å gjøre noe som helst annet.
Jeg husker hvordan jeg alltid parkerte nærmest mulig døra samme om det var på ansatteparkeringa på sykehuset, ved Kiwi eller foran trammen her hjemme. Minimere antall unødige skritt så mye det lot seg gjøre. Alt for å spare energi til å klare jobben.
Så selv om savnet er der, så forstår jeg at den tiden er forbi. At jeg ikke har helse til det lenger.

Jeg smiler litt melankolsk på tanken over at jeg sitter her med tekopp og tastatur og skriver engasjerte blogginnlegg om temaer som Eplekake på trammen., Nypesuppe og Pumpkin spice latte i stedet for å fylle bloggen med innlegg som Hva gjør alle folka og Åpent brev til Anne- Kari Bratten. 

Det er en tid for alt.
Jeg er glad jeg fremdeles har politikken så jeg kan kjenne adrenalinet og engasjementet bruse i årene. Et kommunestyre i måneden så jeg får tid til å hente meg inn igjen før neste gang.
Ikke som før hvor jeg kunne ha flere viktige møter i løpet av en dag, og gjerne ei kveldsvakt eller nattevakt i tillegg.

Jeg er glad jeg ikke er så sliten lenger. At jeg har muligheten til å lytte til kroppen og ta litt rolige dager. Eller relativt mye roligere dager. Jeg kjenner at det gjør meg godt. Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke hadde klart det engasjerende, hektiske livet jeg elsket stort lenger enn jeg gjorde. Kanskje fikset jeg det egentlig ikke den siste tiden heller. Jeg var for sliten.