Monica har i dag et innlegg om vennskap, eller egentlig falske vennskap. Det er et godt innlegg, og hun stiller noen gode spørsmål.
Det er ikke slik at denne kjerringa har svaret på alle livets utfordringer, men likevel vil jeg reflektere litt over de spørsmålene hun stiller i innlegget sitt.
Hun skriver at hun er rett frem og sier hva hun mener når hun mener det og at hun forventer det samme tilbake, og lurer på om det er for mye forlangt. At venner kan si ting direkte til henne i stedet for å snakke om henne bak ryggen hennes.
Jeg er ei frittalende kjerring. Jeg sier også som regel det jeg mener til vennene mine, men ikke alltid, og ikke til alle. Det handler ikke slik jeg ser det om falskhet. Jeg mener det jeg sier, men jeg sier ikke alt jeg mener.
Ta snøfreseren i stua som et eksempel. Hadde en av mine venner slått på tråden akkurat mens jeg var på mitt mest forbanna over den i går, kunne jeg ha lirt av meg ei lekse om at nå NÅ skulle Gubben på hodet ut av Drømmehuset! Hun ville lyttet til meg, jattet med. Ledd litt og kommet med eksempler på at hennes “gubbe” var omtrent like håpløs. Hun ville ikke et øyeblikk trodd at jeg på alvor mente at jeg ville kaste Gubben ut av huset, men hatt forståelse for at jeg følte det slik der og da.
Hadde en annen venn ringt på samme tidspunkt og fått samme fremstilling og samme konklusjon, at nå skulle Gubben ut av huset, ja da ville jeg raskt kunne risikere at jeg (eller enda verre Gubben) hører på byen at vi skulle gå fra hverandre. Ikke nødvendigvis fordi vedkommende er ei slarvekjerring, men fordi hun tar ting bokstavelig og ikke har det samme filteret på hva hun forteller videre og ikke.
Begge er ekte venner. De er bare forskjellige mennesketyper.
Så da er det ei jeg deler raseri-anfallene mine med, og ei jeg snakker om andre temaer med.
Monica spør videre: Kanskje jeg har hatt rett hele tiden? at det er farlig og gå inni nye relasjoner og at man ender opp med å bli såret uansett?
Jeg tror ikke det er farlig å gå inn i nye relasjoner, men kanskje bli ordentlig kjent før man forteller sine dypeste hemmeligheter eller innerste tanker?
De jeg kaller venner har jeg vært venner med lenge. Flere tiår. Hun i eksempelet over som ville fortelle folk at skilsmissa var rett rundt hjørnet har fulgt meg siden ungdommen. Vi er fremdeles venner.
Hadde jeg vært så dum at jeg hadde fortalt henne noe jeg ikke ville skulle fortelles videre, eller tolkes litt annerledes enn det egentlig var ment, ja da hadde jeg vært irritert på meg selv over at jeg hadde vært så dum. Jeg kjenner henne jo, og vet at det er en risiko for at hun snakker videre.
Nå har ikke jeg så mange hemmeligheter i livet mitt. Hvis folk har lyst til å skravle om meg bak ryggen min bryr jeg meg ikke så mye om det. La de skravle, det sier mer om de enn om meg.
Jeg har og såpass selvironi at jeg kan le av det meste.
Enhver relasjon man inngår med andre mennesker bærer i seg en risiko for å bli såret. Det gjelder enten det er vennskap, kjærlighetsforhold eller foreldre-barn relasjoner.
Jeg mener det er verdt risikoen.
De fleste relasjoner er jo bra, men man trenger kanskje ikke slippe alle helt inn med en gang. Ikke åpne for sine innerste hemmeligheter før man vet om de slarver videre, eller er til å stole på.
