Fyllesjuk jeg?
Gårsdagens utskeielser besto av et glass cola, og siste rest av flaska med sommerfugler. Et snaut glass. Hadde tenkt meg en tur på polet for litt rødvin, men plutselig hadde klokka passert 15, og polet var stengt.
Jeg skal ikke påstå at jeg aldri har vært fyllesjuk, men det er en god stund siden.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å akseptere at jeg har blitt en av de som lider av fyllesyke.
sier Isabell Raad. Vel, nå skal jeg komme med et gørr kjedelig, snusfornuftig kjerringråd; Drikk litt mindre alkohol neste gang du fester!
Jeg har hørt at så fort man bikker 25, går det downhill.
Fortsatt sitat fra Isabell.
Neida, livet begynner selvsagt ikke nedstigningen ved 25 års alderen. Vent med å klage til du har passert 52….eller 88.
Men dat er vel slik at når man har nådd en alder av 25 begynner man å bli litt voksen, får andre interesser, jobb barn og etablerte forhold. Jeg ble mamma for første gang da jeg var 25. Det betød ikke slutten på livet, eller nedtrapping. Det var i grunn da livet på mange måter begynte, Voksenlivet.
Usch, jeg blir faktisk oppriktig kvalm bare av tanken på alko.
Fremdeles siterer jeg Isabell.
Det der kan jeg love deg går over relativt raskt.
Jeg husker jeg var på tarifkonferanse i Tallin sammen med hun som ikke er så pen, men veldig klok.
Hun sa en morgen vi satt med frokosten: “Jeg skal aldri drikke mer”. Det hadde blitt litt vel mange Strawberries Margaritas på oss begge dagen før.
Ved lunsjen hadde hun begynt å moderere seg. Da sa hun “Jeg skal ikke drikke mer i år.” Tarifkonferansen fant sted i februar
Da kvelden kom rocket hun dansegulvet sammen med Olav med F mens hun gaulet høyt med på sangene til det russisk, eller estisk talende bandet. Og, ja. jeg er rimelig sikker på at hun hadde drukket alkohol.
Og Isabell. Både jeg og hun som ikke er så pen, men veldig klok hadde for lengst passert 25…
Nå har jeg akkurat fått mamma hit, for å lage meg mat. Jeg ba om sunn middag, bare sånn for å kompensere for gårsdagens.
Mamma var verdens snilleste. Men jeg tror ikke jeg noen gang har vurdert å få henne til å komme og lage mat til meg når jeg lå fyllesyk på studenthybelen i Oslo. Og var jeg fyllesjuk når jeg var hjemme i barndomsheimen, var det frokost med stekt egg klokka 9. Pliktig oppmøte, samme når på natta når jeg ramla inn døra. Fyllesyke er selvforskyldt syke, og har aldri fått mye medlidenhet her i familien.
Så hvis noen av mine utflyttede voksne barn skulle lese dette og har gått på en smell på lagerfest eller anna moro i går, ikke forvent at jeg skal komme å lage mat. Men vi skal ha koteletter til middag, dere er hjertelig velkomne uansett tilstand. Jeg henter gjerne.
