Det er slik mange forventer at livet skal være. En rett vei uten motbakker og hindringer rett mot en lysende fremtid. Ikke en krusning på vannet, knapt en liten hvit sky på himmelen.

Jeg har levd lenge nok til å ha erfart at det er sjelden livet blir slik.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og vet dere hva?

Det er helt greit.

De aller fleste av oss kommer til å føle at det av og til stormer rundt oss, at kulden fra samfunnet biter oss i kinna som en frostsprengt vinternatt eller at livet gir oss slag som gjør at vi føler at vi drukner i tårer. Våre egne eller andres.

Noen av oss møter så store utfordringer at det nesten blir for mye. For mye å takle, og vi har bare lyst til å gi opp. Gi oss over.

Jeg vet, jeg gar vært der.

Nei livet mitt ble ikke slik jeg drømte om. Skal jeg være ærlig føler jeg at utfordringene har stått i kø. Og noen ganger, noen ganger har jeg følt at det ikke bare har vært litt mye. Nei det har vært alt for mye.

Men også netter med bitende vinterkulda kan føre noe godt med seg når frostrøyken forsvinner og du ser klart. Den som har vært ute en vinternatt har en erfaring som kan være god å ha med seg. En blir tøff og motstandsdyktig. Jeg vet. Jeg har hatt mine vinternetter.

Livet har til tider vært tøft. Jeg har blitt mobbet gjennom 12 års skolegang. Jeg har opplevd en hver forelders mareritt. Jeg har mistet et barn – og ni år senere mistet jeg et barn til.  Gang på gang har jeg blitt slått over ende av helsemessige utfordringer, rygg, albuer, kne, diabetes og ankel. Og ja, en åpen hjerteoperasjon, en øyeoperasjon og egentlig er jeg visst født med klumpfot. Det har ikke manglet på utfordringer.

Men vet dere hva?

Jeg har stablet meg på beina igjen hver gang livet har spent bein på meg, og langsomt haltet meg videre.

Og jeg har hatt et godt liv. Jeg gleder meg til fortsettelsen selv om den sikkert ikke blir uten humper og motbakker.

Motgang gjør sterk er det noe som heter.

Motgang blir ikke rettferdig fordelt. Noen får mer, mye mer, enn andre.  Det er lov å føle på håpløshet. Det er lov å dra teppet over hode og bare gi sr3g over til tårene. Livet er urettferdig.

Men når tåreflomne  roer seg. Når man klarer å puste med magen. Da må en ta et valg. Et valg om å forbli i tårene og håpløshetens verden, eller om en vil stable seg på beina igjen og fortsette.

De modigste og tøffeste ber om hjelp.  Vi kan alle trenge litt støtte når vi tar de første famlende skrittene, usikre på om beina vil holde. Usikre på om vi vil klare å fortsette livsveien.

Et skritt om gangen.