Vibbedille tar opp et viktig tema i sitt innlegg Når et brudd er uunngåelig.   Noen ganger må man bryte med folk som en har nære bånd til for å ta vare på seg selv. Jeg har vært der selv.

Det er kanskje ikke så mange jeg har brutt båndene til helt, men det er mennesker jeg har hatt tatt et bevisst valg om å holde en større avstand til. Skyve noen fra nære venner og over i kategorien bekjente. Ikke være så tilgjengelig for mennesker som gjerne sluker meg med hud og hår. Mennesker som hvis du gir de lillefingeren tror de eier hele deg og tiden din.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For meg har dette vært helt nødvendige grep å ta for å ta vare på meg selv.
Jeg snakket akkurat om temaet med noen for en kort tid siden. Hvordan noen mennesker mener de eier andre mennesker og tar det som en selvfølge at de alltid stiller seg selv og sin tid til rådighet .
At, som Vibbedille skriver, Du sier gjerne ja selv om du vil skrike nei. 
Jeg sa at vi sier ja fordi det er så mye enklere enn å si nei. Fordi sier vi nei må vi begrunne det. Begrunnelser som gjerne blir møtt med motargumenter eller sinne og frustrasjon.
Så da er det ofte lettere for oss selv å si ja, gjøre som forventet og heller slette ut oss selv.
På kort sikt kan det virke hensiktsmessig. På lang sikt er det ikke det.

En ting er å bryte båndene med venner, selv om det kan være smertefullt nok. Vanskeligere er det når det gjelder familie. Båndene er på mange måter sterkere og angår flere. Man er mer vevet sammen. et valg om å bryte kontakt påvirker så mange. Det kan og føre til splittelse. At hele familier går i oppløsning fordi man tar parti for den ene eller den andre siden.

Om det er verdt det? Kanskje ikke i alle tilfeller. Men i mange tilfeller tror jeg det kan være avgjørende for å redde seg selv. Redde sin egen helse og sitt eget selvbilde.

Jeg har hatt flere mennesker i livet mitt som mener at verden dreier seg om dem som akse. At ale andre mennesker på en måte er statister i deres liv. Som er tilgjengelig og kommanderes til innsats når disse i verdens midte trenger dem, uten tanke for at man lever selvstendige liv og kanskje har egne planer.

Det har vært en tøff og stadig kamp om retten til å bestemme over eget liv. Både for meg og flere i familien. Og selv om man klarer å ta hensyn til egne planer sitter man gjerne igjen med dårlig samvittighet.

For meg har det vært helt avgjørende å ta de grepene jeg har tatt i livet mitt. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde vært her i dag hvis jeg hadde fortsatt å strekke meg slik at alle skulle bli fornøyd og samtidig leve det livet jeg selv ønsket. Jeg hadde slitt meg helt ut. Det var jo det jeg gjorde. Det var derfor jeg møtte veggen gang på gang.

Det fantes selvsagt en annen løsning. Den ble skissert for meg gang på gang av disse som mente at jeg var statister i deres liv som måtte være tilgjengelig når de trengte meg. Jeg kunne jo bare kutte ut de tingene i livet mitt som de mente var unødvendig og stjal tid og energi jeg i stedet kunne brukt på dem.
Var jeg så sliten så kunne jeg jo bare si fra meg tillitsvalgtsvervet og slutte med politikk.

For å unngå å havne i spagaten må man sette egne grenser. Innse at en selv er den viktigste personen i eget liv. Ta på surstoffmaska selv før man hjelper eller er tilgjengelig for andre.

Jeg har fått en del indikasjoner på at jeg må ta noen grep der nå. At jeg er i ferd med å bøye nakken og gå på for å oppfylle andre menneskers krav til meg i stedet for å ta mer hensyn til hva jeg selv føler at jeg trenger. At jeg sier ja når jeg egentlig burde si nei, fordi det er lettere å bare gjøre det som er forventet av en enn å forklare hvorfor man ikke vil/orker/ kan. Det er jo alltid noen som vet bedre enn deg hvordan og til hva du bør bruke tiden og energien din på.

Det å sette seg selv i sentrum av eget liv er en evig prosess.
Det er så lett å gli tilbake til gamle mønstre. Oppføre seg slik det er forventet at man oppfører seg. Lystre. La dukkemakeren styre og være marionetten som villig lar seg styre.
Jeg må ta noen grep. Vibbedilles innlegg var nok en påminnelse om det.