I går var det det årlige juleselskapet hos Svigermor og jeg er sliten enda, selv etter en god natts søvn.  Utrolig glad for at jeg har fri i dag.

Lurer litt på hvordan Svigermor har det. Ligger hun utslitt i senga og sover fremdeles? Sitter hun i godstolen med kaffekoppen og avisen og har en rolig morgen? Eller spretter hun rundt i leiligheten og er straks ferdig med den oppvasken vi ikke fikk lov å hjelpe henne med i går?  Jeg tror alternativ to, men når kaffekoppen er tom og avisen lest er det nok full fart.  Hvis jeg bare har halvparten av den energien når jeg blir åttitre år skal jeg være kjempefornøyd. Når jeg tenker etter ville jeg være fornøyd hvis jeg hadde halvparten av energien hennes nå, i en alder av femtifem år.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg hadde tima og tilrettelagt avreisetidspunktet allerede for flere dager siden, likevel ble det høye skuldre og stresset tok meg allerede før vi kom oss ut av Drømmehuset.

Det startet md en telefonsamtale med Datteren tidligere på dagen. Den ble avsluttet når jeg etter planen min skulle hoppe i dusjen. Eller egentlig noen minutter senere.
Datteren hadde ringt for å diskutere antrekk. Hvilke kjole hun skulle ha på. Samtidig spurte hun jo hva jeg skulle ha på meg. Jeg svarte en pen bukse og topp, samt en varm golfjakke.  Jeg er som kjent blitt så frossen i det siste.
Datteren sa i en bisetning at “Bestemor er jo en kjole-dame”.  
Og når jeg sto i dusjen begynte tanken å kverne i hodet mitt. Jeg måtte selvsagt ha kjole i juleselskap hos Svigermor! Hva var det jeg hadde tenkt på?
Vel, kjoler har jeg mang av.  Er nok kjolemenneske jeg og. På sommeren. Siden utvalget av strømpebukser var relativt magert i kommodeskuffen måtte det bli en mindre pen, men varm strømpebukse. Valget av kjole falt da på en kongeblå subbesid kjole. Med varm, pen, hvit strikkejakke over ville det bli et pent antrekk, selv om kjolen hadde korte ermer.

Da jeg kom ferdig pyntet ut av badet, lå Gamle Gubben Grå og sov under pelspleddet på sofaen i stua.
Yngste Sønn hadde jeg enda ikke sett snurten av denne søndagen. Mest sannsynlig sov han fremdeles.
Vel, begge ble vekket opp fra dvalen raskt og effektivt, om ikke skånsomt.

Subbesid kjole og grove joggesko som jeg kjøpte til treningsleiren hører ikke sammen, og er langt fra pent.
Vintersko har jeg ikke funnet frem enda. Sant og si var jeg litt usikker på hva jeg eide av vintersko da jeg tok kjellertrappa med raske skritt for å se etter vintersko på “klesrommet” i kjelleren.  Gledelig overrasket kom jeg opp igjen med et par uggs-lignende skoletter jeg helt hadde glemt.

Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn ble etter hvert klare til avreise.
Yngste Sønn i dress og stilig skjorte. Ingen spørsmål om antrekk og kleskode der, han vet å kle seg til anledningen. Gamle Gubben Grå stilte i olabukse og flanellskjorte. Ikke helt i stil med kjerringa i subbesid kjole.  Heller ikke et antrekk han vil få annerkjennelse av hos sin mor.
Jeg orket ikke ta den kampen i dag. Når man har fylt 58 år bør man for lengst ha lært å kle på seg selv. Strengt tatt burde man vel ha lært det før man flyttet ut av barndomshjemmet. Altså Svigermor og ikke mitt sitt ansvar at han ennå ikke har knekt kleskoden.

Ute på gårdsplassen ventet bilen under et lag nysnø.
Gamle Gubben Grå hadde vært ute og måkt trammen og innkjørselen etter brøytebilen.  Jeg hadde tatt som en selvfølge at han også hadde kostet av bilen.
Ytterligere minutter ble brukt på å feie og skrape bilen fri for snø og is.
Humøret mitt ble ikke bedret av at jeg merket meg at gårdsplassen heller ikke var måkt der jeg vasset meg gjennom snømassene i subbesid kjole. (Overdrivelser gjør seg på blogg – men det var vel rundt 10cm nysnø på gårdsplassen).

Da vi kjørte ut av gårdsplassen konstaterte Gamle Gubben med triumf i stemmen at vi lå foran skjemaet.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at Gamle Gubben Grå og jeg helt tydelig ikke hadde samme skjema.

Første stopp var Cirkel K.  Gubben mente bilen trengte olje, og Gubben trengte kaffe.
Jeg hadde trengt noe beroligende, og da mener jeg langt sterkere enn kaffe.

Så hentet vi Eldste Sønn på nordsiden og Datteren på sydsiden av byen, og kunne så sette kursen mot Oslo.
Det var vi ikke alene om.

I går, søndag 2. januar var siste dag i juleferien for veldig mange.
Svært mange som har tilbragt hele eller deler av jule- og nyttårshelgen på hytter i Hallingdal, Norefjell eller Valdres har strekningen Hønefoss Oslo som en del av sin hjemvei. Det samme gjelder studenter og folk som har besøkt familie i det samme området.  Det var vekselsvis stillestående og saktegående kø.

Jeg vet ikke hvordan dere har det, men i vår familie har det aldri vært problemfritt å plassere tre søsken i baksetet sammen. Det problemet har ikke løst seg nevneverdig selv om barna har blitt voksne. Nå tar de jo så stor plass at de nødvendigvis kommer nær hverandre – og da er det alltid en eller annen som mener at noen bruker for mye av den tilmålte plassen i baksetet.
Krangler de ikke om det, synger de gjerne høyt og skingrende ofte på hver sin sang. I går var det mest krangling.
Stemningen ble ikke bedre da Gamle Gubben Grå, hensynsløs som han er tente en sigarett.
Vindu ble åpnet, og noen frøs selvsagt da.

Da vi passerte Sollihøgda ba jeg om et par minutters stillhet.
Klokkeslettet vi var ventet hos Svigermor nærmet seg raskt. Jeg ville ringe og si at vi var forsinket på grunn av trafikken.  Som sagt så gjort.  Og da fikk jeg klar beskjed om hvor elendig jeg var til å planlegge, og at hun alt hadde tatt kjøttet ut av komfyren. Nå kom middagen til å bli helt ødelagt!

Det ble litt stillere i bilen etter den samtalen, og enda litt stillere da vi holdt på å skli inn i bilen foran oss i bakkene ned mot Skui.

På Ring 3, omtrent ved Smestad, spurte Datteren om vi hadde med en blomsterbukett eller noe.  Hun syntes  det var så hyggelig med vertinnegaver. Jeg glefset surt tilbake at nei, det hadde jeg ikke klart å ordne.  I min plan og mitt tidsskjema så skulle vi ha svingt innom Helges Hageland og fiksa det. Men siden vi lå bak mitt tidsskjema allerede da vi kjørte ut av gårdsplassen, løp ikke jeg innom blomsterbutikken da vi var på Cirkle K. Hvert sekund jeg kunne spare inn var viktig for meg. Datteren har fylt 30, hun kunne vel ha ordnet vertinnegave hun!

Endelig fremme. Omtrent så forsinket som vi i følge mitt tidsskjema var forsinket da vi kjørte ut av gårdsplassen hjemme (bare nevner det).
Vi kom oss inn og ble tatt hjertelig i mot, selv om vi  fikk forsikringer om at maten kom til å være totalt ødelagt.

Maten var selvsagt ikke ødelagt.
Maten var som vanlig utrolig god. Svigermor har alltid vært en flink kokk. Kalkunbryst, søtpotetmos, rosenkål med bacon, nydelig saus og en rødkålsalat som var utrolig god gjorde dette til et herremåltid.
Til dessert vardet iskake – og kaffe.

Svigermor hadde knapt tid til å spise, hun spratt ut og inn av kjøkkenet og fylte opp fat og boller enten det trengtes eller ikke. Gamle Gubben Grå ble ropt inn på kjøkkenet ved flere anledninger for å bistå, med etterfølgende kritikk av at kokken med over 30 års erfaring ikke skjærte opp kjøttet eller øste opp grønnsaker riktig.
Datteren begynte å fabulere om at vi burde prøve å få lurt i henne en valium eller to.

I Kina har jeg hørt at man har te-seanser. I går var det litt av en kaffe-seanse i leiligheten hos Svigermor. Den dumme kaffetrakteren nektet plent å gjøre slik som Svigermor ønsket. Og når den endelig lystret brukte den en evighet (i følge Svigermor) på å brygge kaffen.

Etter en liten pause i salongen hvor vi forsøkte å holde oss til ufarlige samtaletemaer med mer eller mindre hell var det tid for nok en kaffeseanse og dekking av et overdådig kaffebord med det beste av både norske og tyske julekaker.

Under en litt kraftig debatt mellom meg og Svigermor om vaksine og myndighetenes pandemihåndtering når kvelden begynte å nærme seg natt ble det bestemt at vi skulle spille 20 spørsmål i stedet.
Vel temperaturen var også høy i stua under den seansen men mye latter ble det og – og vi sluttet ikke spillet mer eller mindre motvillig før Eldste Sønn og Svoger nærmest satt og halvsov og ikke hadde  bidratt nevneverdig i spillet på en god stund.

Så var det på med tøy og avskjed før vi stablet hele kjernefamilien inn i bilen og satte kursen hjemover. Denne gangen med Yngste Sønn bak rattet.  Det var langt roligere i bilen på hjemveien. Tror alle var slitne og da vi kom hjem rundt 23 etter å ha levert Datteren og Eldste Sønn hjemme hos seg var det ikke lenge før vi krøp til køys.