Jeg er ikke så flink til det. Å holde kjeft mener jeg.

Ikke slik at jeg ikke kan holde på hemmeligheter. Det går helt greit. Forteller du meg noe i fortrolighet forblir det hos meg. Jeg er ikke noen slarvekjerring.
En gang var det stor oppstandelse på jobben. En kollega hadde skiftet etternavn. Eller tatt tilbake pikenavnet, altså fjernet ektemannens etternavn. Skravla gikk. Det måtte jo bety at hun hadde gått fra mannen sin! Dette var litt av en sak! Jeg så hvor spente og litt stolte de så ut de som fortalte meg nyheten var.
Jeg så litt sånn forundret på dem. Tenkte for meg selv at det er da mange år siden hun kastet ut han. Forsøkte å tenke etter. Ja, det må vel nærme seg tre, eller kanskje fire år siden.
Hun det gjaldt virket litt distre og utenfor under en samtale vi hadde. Fulgte ikke med. Da hun skjønte at jeg merket det unnskyldte hun seg og fortalte at ektemannen hadde flyttet ut kvelden i forveien.
Jeg lyttet til det hun følte behov for å fortelle, og så snakket vi aldri mer om det.
Men jeg trodde at flere hadde fått greie på at de ikke bodde sammen lenger i løpet av årene som hadde gått.
Visste du det? spurte de da de så min manglende reaksjon. Ja. jeg måtte innrømme det. Når skjedde det? Jeg trakk på skuldrene. Husker ikke, men det er en stund siden. Så var jeg ferdig med det temaet.

Nei når jeg sier at jeg ikke er så god til å holde kjeft mener jeg at noen ganger er det å forholde seg taus vel så virkningsfullt. I en debatt, for eksempel. Lytte mer, konkludere i hodet ditt men ikke la de andre få vite hva du tenker helt med en gang. Det er jeg skikkelig dårlig til.

Her om dagen skulle jeg på et møte. Sonderinger i forbindelse med hvem som skal samarbeide med hvem for å få en ordfører på plass også på Ringerike. Vi var to som skulle møte for Rødt i disse forhandlingene og vi to hadde en liten samtale dagen i forveien. La opp taktikken. Jeg kommer ikke til å si så mye sa jeg. Lytte for det meste, trekke oss tilbake og så konkludere. 
Det ble ikke helt slik. Jeg tror jeg var en av de på møtet som snakket mest. Kanskje den som snakket aller mest. Har følelsen av at jeg omtrent satt med hånden oppe konstant og ba om ordet. Noen ganger var jeg så engasjert at jeg ikke ventet til det var min tur til å prate heller…..

Jeg vet at det er smartere å snakke litt mindre. La tausheten fylle rommet litt. La motparten begynne å argumentere veldig fordi de ikke vet hvor de har deg. Jeg vet alt det der. Har vært på flere kommunikasjonskurs og hørt hvor lurt det er. Og ja, de gangene jeg har klart det ser jeg at det er virkningsfullt.
Det er bare det at teori og praksis er to forskjellige ting. Spesielt når jeg er skikkelig engasjert.

En annen ting som jeg kan bli flinkere til er å senke stemmen når jeg blir engasjert. Eller “engasjert”, jeg mener vel mer fly forbanna.
Jeg kjenner ei som er virkelig god til det, og jeg har alltid beundret henne for den egenskapen. Jo sintere hun blir, jo lavere stemme bruker hun når hun saklig fremlegger sitt syn. Det er virkningsfullt.
Mens hun sitter avslappet og nærmest hvisker med rolig stemme står jeg og nesten hopper av rødglødende harme mens jeg skriker ut mine argumenter.
Det er ikke vanskelig å se hvem som opptrer med mest verdighet.

Slike ting kan jeg fylle tankene med når nettene blir litt lange fordi det våte og råe været trekker seg inn i alle kroppens kranglete ledd og knokler. Jeg er flink til å evaluere egen innsats. Om jeg lærer noe av disse evalueringene er en annen sak.

Snart er det tid for et nytt møte. Men dagens møte tror jeg ikke klarer å få frem det helt store engasjementet. I dag klarer jeg nok å lytte mer enn jeg snakker, ikke være den som snakker mest og ikke heve stemmen.
De som kjenner meg som debattant sier at det er en like så kjent egenskap med meg. Hvis temaene ikke er engasjerende nok for meg er jeg nesten irriterende passiv.