Det ble et stykke ut på dagen før det kom noe innlegg fra meg i dag. Det kommer av at jeg har forberedt meg til kommunestyremøte pluss gått en 4 km tur med Charlie Chihuahua.  Men nå er jeg altså endelig klar over å kaste meg over toppbloggerne.  Vri og vrenge på alt de skriver slik at den ene etter den andre gir seg med å blogge og jeg blir alene igjen på blogg.no.  Hvordan skal jeg ellers nå toppen?

Det kommer selvsagt aldri til å skje.
Vivian  gjør det ganske tydelig klart i sitt siste innlegg at hun ikke har planer om å gi opp. Monica virker heller ikke som typen som gir seg med det første, og Vibbedille er som vanlig ustoppelig full av kreative ideer. Sånn kunne jeg fortsatt.  Men det er Vivian og hennes tanker rundt det å ikke gi seg som vekker tanker og refleksjoner hos meg i dag.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Vi forstår alle at hvis Vivian hadde gitt opp da hun fikk ALS-diagnosen, ja da hadde hun ikke rast rundt i stolen sin i dag. Hun tok raskt en beslutning om ikke å gi opp, om å gjøre det beste ut av den tiden hun hadde.

Vi kan lære mye av Vivian. Livet byr på små og store utfordringer for oss alle.  Noen ganger kan utfordringene virke uoverkommelige. Noen ganger trenger vi en pause. Ta en hvil før vi fortsetter livet.
Noen ganger må vi kanskje finne en annen vei mot målet enn den vi først hadde staket ut. Velge en vei som ikke er så bratt og vanskelig. Ikke ta den bratteste løypa mot toppen.
Noen ganger kan man og velge et annet mål enn det målet man først hadde.
Å velge på nytt er ikke å gi opp.

Den som gir opp har tapt het det i mitt barndomshjem.  Så jeg er oppdratt til ikke å gi opp.  Det er jeg glad for.  Det å ikke gi seg med den minste motstand har gjort meg til en voksen person som tåler litt motgang.
Som ikke faller helt sammen hvis verden skulle gå meg litt i mot.