“Alt har sin faste tid,
alt som skjer under himmelen, har sin tid:
   en tid til å fødes, en til å dø,
en tid til å plante, en til å rykke opp;
   en tid til å drepe, en til å lege,
en tid til å rive, en til å bygge;
   en tid til å gråte, en til å le,
en tid til å sørge, en til å danse;”

Bibelsitatet presten leste traff meg i går. Alt til sin tid. Men noen ganger er den tiden man får tilmålt så alt for kort. Enten det er for en livsstil man elsker, eller som for hun som lå i kisten i den fullsatte kirken i går, selve livet.
“Av jord er du kommet, til jord skal du bli….. ”  Jeg hadde kjempet med tårene flere ganger under seremonien, men prestens ord under jordpåkastelsen traff meg som knyttneveslag, og jeg kjente tårene piplet litt ekstra i øyekroken. Jeg svelget et par ganger. Kanskje var det akkurat da det gikk opp for meg at Magda, eller Anita som hun jo het, var borte for bestandig.

Det er 20 år siden Anita og jeg traff hverandre for første gang. Vi arbeidet begge på sykehuset. Hun på legevakta, jeg på røntgen.
Hun ble raskt Hovedverneombud på sykehuset, jeg var allerede Hovedtillitsvalgt. Vernetjenesten og de tillitsvalgte jobbet tett sammen og samarbeidet godt. Anita, med sine sterke meninger og likefremme væremåte var en person man ikke kunne la være å legge merke til – og til å like.

Senere, da fire sykehus ble slått sammen til et stort helseforetak for 13 år siden fortsatte vi i rollene våre. Nå ble Anita Foretakshovedverneombud og jeg Foretakstillitsvalgt. Vi startet med ukentlige møtedager sammen med de andre foretakstillitsvalgte og med ledelsen.  Det er ikke få kamper vi har kjempet sammen. Det er ikke få ganger latteren  har runget i møterommet på grunn av Anitas mange gode kommentarer og noen ganger litt vel ærlige måte å uttrykke seg på.
Et par ganger har vi to, begge relativt sterke kvinner med ufiltrert tale, røket uklar. Da har ordskiftet gått litt vel varmt, og de andre på møterommet har klokelig holdt munn og muligens vurdert å gjemme seg under bordet.
Etterpå – mår temperaturen har sunket har vi alltid kunne le av disse feidene våre. Gjerne skålt i et glass vin når Anita ba inn til en av sine mange sosiale tilstelninger hjemme på gården.

De som har fulgt meg på denne bloggen det siste året vet hvor tungt det var for meg å innse at livet mitt som tillitsvalgt og radiograf var over. Kanskje spesielt livet som tillitsvalgt. Det var en rolle jeg virkelig har elsket. Det var en rolle det var vanskelig å gi slipp på, og jeg har vel nesten gått gjennom en sorgprosess dette siste året.

I går satt jeg i en fullsatt kirke omringet av mange av de som var en viktig del av det livet jeg savner.  Tillitsvalgtskollegaer, både de nåværende og tidligere. Nåværende og tidligere ledere og direktører, verneombud, kontordamer, folk i administrasjon og folk på gulvet. Det var mange som ville ta et siste farvel med ei dame som aldri vil bli glemt, til det er alle historiene for mange og for gode.

Anita elsket dette travle hektiske engasjerende livet minst like mye som meg.
Som meg var hun og engasjert i lokalpolitikken, ja i en fra før fullsatt kalender hadde hun og funnet rom for å være varaordfører i hjemkommunen de siste tre årene. En engasjert kvinne som hadde meninger om det meste og som brant for å være med å forme samfunnet rundt seg i den retningen hun mente var riktig.

Anita elsket livet, var fysisk og psykisk sterk og tøff. I mars fikk hun påvist kreft. Hun tok den kampen og, dette skulle hun overvinne!
Og jeg tror alle vi rundt Anita tenkte det samme. Er det noen som kan overvinne kreftsykdommen til tross for dårlige odds, må det være Anita.
Men kreftsykdommen kan være tøffere enn den tøffeste. Anita døde 64 år gammel.

Omgitt av tidligere kollegaer og mange andre sto jeg på kirkebakken og så bårebilen kjøre vekk.  Det var klemmer, tårer og et samhold jeg fremdeles følte at jeg tross alt var en del av.
Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid: en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp.
Jeg har blitt rykket opp fra en livsstil og et miljø jeg elsket. Men jeg er fremdeles her. Lever fremdeles et engasjert liv, om noe roligere.
Kanskje har livet nye spennende oppgaver på lur rundt neste sving eller bakketopp.
For Anita er reisen over.

Flokken rundt kirkebakken løste seg langsomt opp.
Noen dro på minnesamvær. Noen dro tilbake til den engasjerende hektiske hverdagen som ventet.
Jeg kjørte til rådhuset.
Tok en knall rød jakke over de svarte klærne og entret et møterom.
Alt har sin tid, og nå var det på ny tid for å være Røde Brit, en engasjert og brennende lokalpolitiker.