Den vet best hvor skoen trykker, som har den på. Denne talemåten skal visstnok stamme fra en beretning hos Plutark.
Plutark var en gresk historieskriver og filosofisk skribent. Han levde fra sånn ca. år 45 til ca. år 125. Det er så lenge siden at selv Store norske leksikon opererer med ca. årstall.
Kanskje mer enn halvparten av Plutarks omfangsrike forfatterskap er bevart. Han er best kjent som biograf. Av de femti bevarte biografiene han skrev, hører 46 av dem til hans hovedverk Bioi paralleloi (Parallellbiografiene). Her er to og to biografier stilt sammen med en avsluttende sammenligning, én greker og én romer i hvert par.
De øvrige skriftene, som teller omkring 80, ble i middelalderen betegnet som Moralske skrifter (latin Moralia) siden de filosofiske livsspørsmålene er dominerende.
Plutark er blant de mest leste og høyest verdsatte antikke forfatterne.
Men nok om Plutark, Dette skulle jo handle om sko, ikke om antikke forfattere.
Grunnen til at jeg kom inn på Plutark var bakgrunnen for det der med sko som trykker.
I Plutarks beretning hadde en romer skilt seg fra sin kone og ble klandret for dette av sine venner, som mente at hun var både vakker og trofast. Han tok da av seg en sko og rakte den til vennene, spurte om den ikke var både ny og godt sydd og bemerket: «Og likevel kan ingen av dere si hvor den klemmer meg.»
Jeg kom til å tenke på det der med sko som klemmer når jeg leste gjennom toppbloggerne på leting etter noe å reflektere over. Det var Eva på bloggen Evas Window som fikk meg til å tenke på sko, enda sko overhode ikke er nevnt i innlegget. Ja, jeg måtte helt ned på en 15. plass før jeg fant noe som fikk det til å begynne å røre seg litt oppe i hjernevinningene.
Eva forteller at hun etter å ha vært et ærend er så utslitt at hun ikke klarer å finne en behagelig stilling når hun skal slappe av. Det var vondt å sitte, det var vondt å ligge. Og når hun endelig fant en avslappende stilling ved hjelp av liggestol og puter, ja da irriterte hun seg over trafikkstøy og folk. Først når hun fikk overdøvet det med 80-tallsmusikk fant hun roen.
Hadde jeg lest dette innlegget for fem år siden da jeg var frisk og rask og livet gikk i hundre så hadde jeg…. Eller, da hadde jeg ikke lest et slikt innlegg. Jeg hadde stoppet etter 1. avsnitt, eller i beste fall tredje. Selvsentrerte sutrere var ikke noe for meg. Det er jo bare å ta seg sammen, bite tenna sammen og gå på. Litt vondter har vi alle.
Slik tenkte jeg.
Så jeg tok meg sammen, beit tenna hardt sammen og fortsatte mitt hektiske liv.
Helt til det ikke gikk lenger.
Helt til de var jeg som lå der på sofaen, tårene flommet og alt bare var vondt, vondt, VONDT!!!
Eva har MS.
Det er en nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet.
Som radiograf har jeg litt kunnskap om forskjellige sykdommer. MS har helt siden studietiden vært i den kategorien sykdommer som jeg absolutt ikke vil ha.
Eller slik har det vel vært siden før studietida. Tanta til venninna mi hadde MS. Hun ble pleiepasient i relativt ung alder.
Jeg har heldigvis ikke MS:
Jeg har en sliten skrott, diabetes og en del andre småplukk.
I forhold til Eva er jeg heldig.
Når jeg leste Evas innlegg i dag ble jeg fylt av medfølelse.
Jeg følte med henne.
Jeg vet hvor vondt det er når kroppen ikke finner ro. Når det er vondt samme hvordan du snur og vender deg, og det eneste du tilslutt klarer å tenke på er at det er vondt, vondt vondt….
Jeg vet hvordan all lyder forsterkes, og selv fuglekvitter og barnelatter skjærer som kniver i underbevisstheten.
I likhet med mange andre lidelser kan en ikke se på en MS pasient at vedkommende har MS. Studerer man bildene av Eva på bloggen hennes ser hun frisk og rask ut. Ei flott dame i sin beste alder.
Hvem publiserer bilder på blogg som viser hvordan de har det når de har det som verst? Hvem tenker på å fotografere seg selv når smertene river i kroppen?
Og andre personer med sykdommer som ikke synes. Du vet de du kanskje i ditt stille sinn har tenkt på som selvsentrerte sutrere. Kanskje de ikke viser seg ute på de dårlige dagene?
At når du møter hun som ikke klarer å jobbe, som har vært sykemeldt lenge, eller er uføretrygdet eller på AAP ute på tur i skogen eller ser henne på kafé så har hun en god dag. Kanskje er den turen i skogen alt hun orker den dage, eller den uka. Kan du da unne henne den opplevelsen? Tenke: Så bra å se at hun har en god dag! og ikke Hun ser da ikke syk ut. Hun burde da klare å jobbe.
Den vet best hvor skoen trykker som har den på.
Takk🙂Gjenkjennbart!
❤
Tusen hjertelig takk for et innlegg og en omtale som virkelig varmer ♥ Ja, for det er noe med det, jeg forsøker å skrive ting ut i bloggen sånn at andre kanskje kan forstå, men det er jo ikke alltid sånn at mine ord er forståelige for andre. Det med skoen er en veldig bra metafor. Veldig beskrivende og lett å sette seg inn i.
Og så skriver jeg jo ikke for å sutre, men det kan nok kanskje oppfattes sånn når man kanskje ikke har kommet så langt i livet at man har så mange erfaringer enda. Jeg forsøker egentlig bare å fjerne tabuer og informere. Og det gjør jeg jo ved å fortelle hvordan jeg har det. Men ja, jeg tror nok at for noen oppfattes det som giddesløshet og sutring. Og det er når det kommer sånne innlegg som dette du har her, at man kanskje kan skjønne at det er på tide å gå i seg selv litt, og forstå at det er mye man ikke vet om den personen man tror man vet alt om.
Gudene skal vite at jeg har stått på i dette livet. Så mye at jeg gikk på en ordentlig smell. Og ingen har takket meg for det selvsagt. Men man har jo en innebygget stolthet, og da står man på til man stuper. Bokstavelig talt!
Tusen takk ♥ Nå ga det nok kanskje litt mer mening for noen 🙂
♥♥
Så bra du likte innlegget!
Og jeg oppfatter deg overhode ikke som sutrete. Du er tøff og får mye ut av de gode dagene. Innleggene dine gjør mye for å bevisst gjøre leserne på hvordan det er å leve med en sykdom som kanskje ikke synes. Og hvor man kan ha gode og mindre gode dager.