Er det lov å si at jeg begynner å bli litt lei av å sitte her med tekopp og tastatur og prøve å være poetisk sånn flere ganger i uka?  I tillegg synes jeg poesien ikke er så nytenkende. Mange av frasene går litt på repeat. Mulig det fort blir sånn når en finner en setning man synes er god. Det er bare det at frasene kan bli oppbrukt på en måte. Skifte betydning når de blir gjentatt for ofte. Ingen hører Jonas snakke om vanlige folks tur i denne valgkampen.
Men tilbake til poesien. Det var det det skulle handle om nå. Ikke valgkamp. 

Berørende har Mestro06 kalt sitt siste innlegg. Det første jeg tenker på er om det er et ord. Jeg forstår betydningen, men er det virkelig et ord? Jeg sjekker ordboka. Ja det er det. Så da kan jeg i det minste la den ballen ligge.
Jeg liker i grunn at man bruker ord som ikke er så ofte i bruk. Vi burde bli flinkere til det. Språket vårt blir fattigere når ord bar forsvinner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En hemmelig omfavnelse starter Mestro06 innlegget sitt med. Har ikke den frasen vært med i svært mange av de tekstene jeg har analysert? Reflekterer litt over at det kanskje er jeg som er litt vel amper i dag.

En uhørt historie. Hva er egentlig uhørt i dagens samfunn?
Nå vet jeg ikke om Mestro06 bruker uhørt i betydningen uten lyder som høres, altså at ingen har hørt historien, eller som noe bryter med det moralsk akseptable, slik jeg automatisk tenkte,
Men ta min betydning av ordet. Hva defineres som uhørt i dagens samfunn?

Det er stille, men ingen bryr seg. Jeg nyter stillheten, hvorfor bry meg? Det er støy som kan være forstyrrende. Ikke stillhet. (Det er lenge siden jeg hadde små barn…)

Ting går ikke helt på min vei. Jeg sukker. Det går ikke helt min vei heller, men når har det egentlig gjort det? Jeg synes det har vært litt vel mye motbakke ei stund nå.

I en verden som er krenkende berørt av ondskap, så smaker ondskapen godt men kjærligheten vondt.
Jeg protesterer vilt mot den påstanden. Så ille har det ennå ikke blitt. Mennesker hater ikke hverandre.

Jeg vil hjelpe mennesker som sliter mye, og er helt håpløse skriver Mestro06.
Jeg er et menneske som gjerne hjelper de som sliter, de som har mistet håpet. Men jeg har brukt alt for mye tid på å forsøke å hjelpe de håpløse, de som egentlig ikke ønsker hjelp bare tjenere. De som ønsker å sitte der med alle sine problemer og forventer at andre skal øse de – for så å finne nye utfordringer de og ønsker at andre skal løse.

Jeg går på en sti, som er litt glatt og krokete. Jeg smiler for meg selv over den setningen. En relativt god beskrivelse av livet mitt for tiden.
Men jeg labber og snubler meg videre på den stien. Sklir og ramler, men reiser meg opp igjen og fortsetter. Jeg forventer ikke at noen skal komme å redde meg. (Og han jeg pleide å støtte meg til er borte.) Jeg fortsetter alene. Det går det og.

Kjærlige mennesker er ofte falske, Han er ikke direkte optimistisk, han Mestro06. Jeg tror jeg etter et langt liv evner å se når mennesker er gode og når de bare later som.

 Noen har spyttet på meg, men jeg velger å tilgi. Det har jeg sluttet med. Ikke det at jeg legger folk for hat om de nedverdiger meg, men jeg gidder ikke bruke tid og energi på de. Heller ikke tanker. De blir bare personer jeg ikke gidder å forholde meg til.

Kjærligheten vil ikke svikte deg. Ekte kjærlighet svikter aldri. Men livet har lært meg at også ekte kjærlighet kan ta slutt. Man skal ikke elske blindt samme hva man får slengt i trynet. (Jeg er liksom i det humøret i dag).

Din kjæreste forlater deg en dag. 
Ja, min kjæreste forlot meg. Han døde. Men det betyr ikke at kjærligheten vår tok slutt eller at kjærligheten eller han sviktet. Hans tid var bare over.

Legg på hjertet en lærdom i å leve et liv en gang. Og husk å leve det livet mens du gjør det. Ikke utsett alt til en gang langt der fremme. Ingen vet hva morgendagen vil bringe og hvor lang fremtiden er.
(Nå ble jeg vel poetisk?)

Kanskje er teksten til Mestro 06 berørende likevel.