Først må jeg si at hunden på bildet ikke er Bingo, men en annen Buhund. Jeg er i grunn usikker på om jeg har noen bilder av Bingo. Vi hadde han før det var kameraer på telefonene, en gang i forrige århundre.

Jacko, vår første hund døde i 1997, og etter en barnefødsel sommeren 97 var vi vinteren 97/98 klare for ny hund.  Familien besto da av Datteren, snart 7, Eldste Sønn 2 1/2 og Yngste Sønn som var 6mnd.

Vi fikk napp på en hund som passet våre behov og som skulle omplasseres fra et hundepensjonat nede i Vestby. Jeg mener det var en Dachs. Vi avtalte dag og klokkeslett for henting,  fortalte ungene at vi skulle hente hund, og dro glade og forventningsfulle av sted.

Vell fremme på hundepensjonatet hadde de omplassert hunden vi hadde kjørt milevis for å hente til noen andre. Snakk om skuffelse både hos oss voksne, men ikke minst hos de to eldste barna. Ja, jeg husker jeg holdt en tale om seriøsitet og var langt fra nådig i min kritikk av stedet.

Om det var en slu plan, eller et desperat forsøk på å rette opp feilen vites ikke. Men eieren av hundepensjonatet kom da trekkende med en annen hund som de slet med å få omplassert. Bingo. Historien var trist, og veien til avlivning av den livlige buhunden kort. Bingo sine eier hadde havnet på sykehjem, og ingen familiemedlemmer ville eller hadde mulighet til å overta hunden. Bingo var to år, frisk og rask. Det ville jo være trist om denne flotte hunden måtte avlives.

Gamle Gubben Grå blir svak om hjertet bare han hører ordene avlivning og hund i samme setning. For ungene var en hund en hund.  Buhunder ligner jo på Norsk Elghund, som er den rasen jeg har vokst opp med, og som jeg vet kan være fine familiebilder. Så til tross for alle varselklokkene som burde ha ringt, åpnet vi bakdøra i stasjonsvona og ønsket Bingo velkommen i familien.

Hvis du sitter nå og vurderer omplasseringshund og ikke helt skjønner det jeg skriver om varselklokker som burde ha ringt, så les nøye videre.  Når du skal skaffe deg omplasseringshund må du være like klar over hva slags hund du ønsker deg som når du kjøper hvalp. Det dummeste du gjør er å bli bløt rundt hjerterøttene av en trist historie.

Bingo var altså en 2 år gammel Buhund. Den perfekte hund for aktive jegere eller aller helst folk som bor på en gård hvor hunden kan løpe mye fritt. Den er ikke like velegnet som familiehund i en rekkehusleilighet hos en familie med tre små barn. Bingo var to år, en ung hund som hadde bodd hos noen som nå var så gamle og skralle at de hadde havnet på sykehjem. Den siste tiden hos forrige eier hadde hjemmetjenesten satt hunden ut i løpestreng om morgenen, og tatt den inn om kvelden. Altså en ung hund som kanskje ikke var så sosialisert og vant til nye mennesker, til livet i en barnefamilie og som kanskje ikke hadde alt for mye dressur inne. Men vi åpnet altså hjertet og bakdøra på stasjonsvona og ønsket han velkommen i familien uten snev av betenkeligheter.

Vel, Bingo satt ikke så lenge bak i stasjonsvona. Vi hadde knapt svingt ut på hovedveien før Bingo med et byks var over i baksetet hos ungene. Der ble han ellevilt ønsket velkommen av glade unger, og fikk plass oppe i barnesetene sammen med dem.

Bingo hadde ikke kjørt mye bil før, og aktivt fulgte han med på trafikken. Dette var spennende, og nokså skummelt. Innen vi kom til “trafikkmaskin” i Oslo var Bingo i forsetet i bilen. Der sto han med potene på dashbordet og nibjeffet, og jeg hadde mitt svare strev med å holde han unna Gamle Gubben Grå og rattet til vi fant et sted vi kunne stoppe og på ny få hunden bak i bagasjerommet.

Neste dag, vi kom oss trygt hjem, var jeg ute å gikk lang tur med den nye hunden. Vi hadde gått flere kilometer og Bingo gikk greit i bånd. Trakk litt, men det var ikke mer enn jeg burde forvente. Vi gikk på ei gangsti med et solid felt mellom gangstien og veibanen. Jeg slappet av. Det var godt å være ute på tur med hund igjen.

Da møtte vi søppelbilen.

Bingo gjorde et byks og sprang som en gal mot hjulene på den store bilen. Og jeg, jeg gikk på hue i grøfta så det virkelig sang. Heldigvis slapp jeg ikke taket i båndet, og jeg er såpass tung ballast at han ikke klarte å slepe meg med seg på sin ville jakt etter søppelbilen. Tvillinghjul mot hund pleier å være rått parti.

Litt senere samme dag var ungene og jeg alene hjemme med hunden. Gamle Gubben Grå var dratt på jobb i hovedstaden. Noen hadde ikke lukket utgangsdøra skikkelig, om det var egne eller andres barn er uvesentlig. I hvertfall så Bingo sitt snitt til å ta en tur ut på eventyr alene. Jeg ut og etter hunden. Det gikk rundt omkring i nabolaget der vi bodde. Opp den ene gata, og ned den neste. Innom en hage her og der. Bingo føre og jeg med hundrbåndet etter. Noen ganger var jeg bare en meter eller mindre unna filkebikkja der den lå i snøen med logrende hale, men hver gang jeg skulle til å kneppe på den båndet spratt Bingo av sted og runddansen fortsatte.

Vi var innom hagen til et vennepar av oss, der løp vi flere runder rundt huset. Det var ingen mennesker hjemme.men Dolly, Berner Semmenen deres bjeffet villreinen mens den løp rundt inne i huset. Jeg hørte ting ble veltet, den var nok ikke begeistret for besøk i hagen.

Etter noen runder hos Dolly løp Bingo videre, og jeg etter. Nå forflyttet vi oss til en annen del av nabolaget og leken fortsatte. Jeg tok ut mine siste krefter for å fange hunden. Man slipper ikke en omplasseringshund løs de første ukene i sitt nye hjem. Den kan fort begi seg på vei til sitt gamle. Men til slutt orket jeg ikke mer. Totalt utslitt og på gråten tuslet jeg hjemover. Bingo løp av sted, og då jeg kom hjem satt han på trammen vår og ventet på meg.

På vårparten, før det på ny ble båndtvang tok jeg med meg Bingo på de store åkrene ikke alt for langt unna rekkehuset. Jeg gikk midt ut på åkeren og tok av Bingo båndet. Her kunne han løpe vidt omkring til han var skikkelig sliten,  og jeg kunne se han hele tiden og ha kontroll. Trodde jeg.  Vel, det var gjort av et godt hjerte og i teorien var planen god.  Men det var bare en kjapp rakettspurt, og så var hunden som sunket i jorden.

I tre kvarter gikk jeg rundt på åkeren og i skogen ved åkeren  og ropte og lokket, men jeg så ikke snurten av hunden. Til slutt labbet jeg mismodig hjem. “Hvor har du vært?” spurte Gamle Gubben Grå. Han sto ute på trammen og røyka da jeg kom tuslende. Jeg fortalte han om Bingo som hadde stukket av, og at jeg hadde lett etter hunden i tre kvarter.  “Bingo” så Gamle Gubben Grå, “Bingo kom hjem for sikkert førti minutter siden.”

Sommeren 1998 flyttet vi til Huset i skogen.  Man skulle tro det gikk lettere å ha en Buhund der enn i et rekkehus, men dengang ei.

En vinterkveld Gamle Gubben Grå skulle ut på kveldstur med Bingo ble Bingo så glad ved tanken på tur at han stormet ned trappa og mot utgangsdøra. Så raskt gikk det at Bingo ikke lot  seg bremse av døra mellom gangen og entreen, men bare sprang tvers gjennom glassvindu i døra. Den kvelden gikk kveldsturen ikke oppover i skogen, men derimot til veterinæren inne i byen.

En vakker sommerdag hadde vi innbudt til stort familieselskap. Begge guttene våre har fødselsdag i juli og slekta på begge sider var selvsagt invitert. Da gjestene ankom og skulle gå inn inngangsdøra som var under verandaen, sto Bingo på verandaen og tittet på gjestene. Det var da det skjedde, det som ikke burde skjedd. Akkurat da Mamma trådde inn under verandaen, løftet Bingo det ene beinet og – ja du gjetter riktig; tisser Mamma i hodet!   Det er ikke pent å le, det var jeg og svogeren min som gikk rett bak Mamma enige om.  Men det var ikke lett å la være…  I ettertid priste jeg meg lykkelig for at det ikke var svigermor Bingo traff med strålen sin. Da hadde det blitt leven!

Det går bare en drøy måned fra guttenes bursdag til det på ny er bursdag i heimen. I slutten av august har å mor sjøl, altså jeg fødselsdag.

Da foreldre og søsken spurte hva jeg ønsket meg var svaret fred og ro. Jeg var trebarnsmor, arbeidet 100% turnusstilling og hadde en times pendlervei hver vei. Jeg er utrolig glad i familien min.  Men å shine kåken og bake fjorten kaker for å være den perfekte vertinna jeg ønsker å være, ville bare flere til stress og mas. Jeg hadde lyst til å dra på jobb, så hjem og kose meg med mann og barn. Punktum. Slekta viste stor forståelse.

Da arbeidsdagen var over, jada jeg hadde hatt med den obligatoriske kaka på jobben. Ungene var henta i barnehagen og jeg hadde kommet meg hjem sikkert med et stopp innom en matbutikk. Ja da hadde jeg planer om å feire dagen min med å gjøre ingenting.  Dere kan tro jeg ble glad da jeg nedlesset i barnehagesekker og handleposer fikk øye på bilen til både den ene og den andre søstra komme trillende opp over veien ved huset vårt. Vi bodde 60 km unna, de var ikke bare tilfeldig i nærheten.

Ut  av bilene veltet halve slekta. Ja, jeg innrømmer glatt at jeg ikke ble direkte glad. Men jeg ble dyttet inn på badet. Datteren fant fram kosetøy og Storesøster tappet i badekaret. Jeg skulle få nyte et avslappende fargebad mens søstre og Mamma og sikkert noen nieser og nevøer vasket gulv, fikset mat og styrte. Badedøra ble låst fra utsiden og jeg fikk beskjed om at Storesøster som og er utdannet frisør kom om en time for hårklipp og hodrbunnsmassasje. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen. Jeg har verdens beste familie.

Vel, etter et avslappende karbad, frisering og god mat satt jeg fornøyd i stua sammen ned slekta. Noen var ute og luftet Bingo. Han bjeffet en del, vi brukte sitronhslsbånd og alle mulige knep, men til liten nytte. Når slekta med store og små ankom ble det litt leven både på mennesker og en ellevill hund. Men noen av de gode hjelperne hadde tatt med seg hund en på tur for en stund siden.

Då ringte det på døra. Utenfor sto Lensmannen. Det hadde kommet klager på hundebjeffing, og at hunden sto uten tilsyn og ute både natt og dag.  Ďet var blank løgn. Bingo var inne når vi ikke var hjemme, altså store deler av dagen  og han var inne fra rundt 20 om kvelden og hele natta. Vel Lensmann så ingen hund, så at huset var fullt av folk og forsto at det kunne ha medført litt bjeffing når det kom folk til gards og ønsket god kveld. Og jeg vet akkurat hvilken nabo som fløy med slike løgner.

Etter det fikk Gamle Gubben Grå valget. Han måtte velge mellom Bingo og meg.  Etter en ukes betenkningstid valgte han meg, og Bingo ble omplassert til nye eiere.