Etter noen regnfulle dager er sommeren tilbake på en gjestevisitt i dag. Det er opphold, blå himmel og lovet temperaturer opp mot 20 grader. En fin høstdag med andre ord. Sommeren er nok definitivt over for i år. Like greit. Sommeren 2025 var ikke min sommer.
Jeg skal benytte den fine høstdagen godt. Ikke slik at jeg skal fylle den med aktiviteter, mer at jeg skal fylle den med ting som gjør meg godt. Ta vare på meg selv. Være egoistisk og sette meg selv og mine behov foran alle andre. Jeg tror det trengs. Jeg har kjent en stund at det begynner å tære på overskuddet. Sorg koster krefter.
Det har gått tre måneder siden GGG døde. Mange, innbefattet meg selv, forventer nok at jeg skal ha kommet over det verste. Det har jeg vel og på mange vis. Jeg har kommet over sjokket over at han ble revet fra meg i løpet av et kort døgn. Jeg har skapt meg en ny hverdag. Begynt på veien videre. Men på mange måter føler jeg at det er først nå jeg begynner å føle på savnet. At det først nå trenger inn hva det vil si for meg at han er borte for bestandig.
Vi skulle jo bli gamle sammen. Vi tenkte at når ungene nå var voksne og vi hadde roligere dager skulle forholdet vårt på mange måter få en ny vår. Vi hadde mer tid til å være oss to. De siste årene han levde var kranglene færre og vi koste oss med å gjøre ting sammen. Vi skulle jo fortsette sånn med små turer, litt kulturelle opplevelser og gode samtaler i kurvstolene på trammen.
Jeg har ingen planer om å grave meg ned i sorg og savn. Jeg tror ikke jeg er typen til det. Men jeg tror heller det ikke er sunt for meg å bare bøye nakken og gå på. Fylle dagene med aktiviteter slik at jeg ikke har tid til å kjenne på følelsene, sorgen og savnet er ikke det rette for meg. Jeg trenger tid til å kjenne på savnet og sorgen. Bearbeide den på min måte. Komme meg gjennom sorgen skritt for skritt. Ta den tiden det trenger. Jeg vet jeg kommer til å komme gjennom dette og. Antakelig styrket.
Motgang gjør sterk har jeg hørt. Akkurat nå har jeg ikke behov for å vise meg sterk og tøff. Jeg har behov for å være i fred med tankene mine.
Ikke det at jeg ikke har behov for andre mennesker. Helgen i Sverige sammen med venninna mi gjorde godt. Gleder meg til kaffe sammen med Barndomsvenninna i neste uke. Sammen med andre vil jeg snakke om alt og ingenting. Kan godt snakke om GGG, men vi kan like godt løse verdensproblemer, snakke politikk eller om soppsesongen.
Det eneste jeg kanskje ikke har overskudd til er å være klagemur. Sitte i timesvis å høre hvor trist og grusomt andre føler at hverdagen deres er. Kan godt være der for venner som virkelig trenger meg, men har ikke overskudd til å høre på den samme gamle leksa som har gått i repeat i mange år.
Det er en fin høstdag der ute. Himmelen er blå og sola skinner gjennom stuevinduet. Nå skal hundene og jeg straks ut og gå tur og nyte været. Lage denne dagen god, men ha tid til å kjenne på savnet.
Ja tenk; dere skulle bli gamle sammen…. og så blei det ikke slik. Det er tøft å komme over sjokket og det at han ikke kommer inn døra mer. Men sakte men sikkert bygges en ny hverdag opp. Det tar tid. Ett skritt av gangen – og du er flink til det. Savnet kommer og går.
Ja sorg tar tid.
Yngste Sønn sier alltid “Det er bare neg” hver gang han kommer inn døra. Sikkert for at jeg ikke en tiendels sekund skal tro det er noen andre…
Et skritt av gangen kommer jeg meg gjennom dette og.
Sender deg en god klem og ja…ta den tiden du trenger. ❤️
Takk fir klem og omtanke.