Ut i friluft sin helgeutfordring denne helgen er Oppe i et tre. Jeg tenkte med en gang på turen vi tok til en slik tretopp-hytte i 2022.
Hytta ligger nede i Østfold et sted, men det finnes lignende hytter mange steder.
Vi hadde en nydelig opplevelse der oppe i tretoppene. En opplevelse vi levde lenge på.
Koselig besøk av Nøtteliten hadde vi og. Anbefales virkelig på det sterkeste.
Etter høst kommer vinter, og så blir det vår. Etter å ha lest Vivian sin sterke tekst ble jeg sittende å tenke på hvordan livet mitt har endret seg de siste fem årene.
I 2015 levde jeg det hektiske. engasjerende livet jeg elsket. Når jeg klikker meg tilbake til november 2015 her på bloggen har jeg fire innlegg den måneden. Nå har jeg ofte fire innlegg i løpet av en dag. Vitner kanskje på en måte om at jeg har fått mere ledig tid?
I de fire innleggene skriver jeg om at jeg fikk klokke for å ha arbeidet ved Ringerike sykehus i 25 år. Jeg skriver om landsmøte til radiografforbundet hvor jeg var både som delegat og som medlem av valgkomiteen og jeg skrev om hvor sliten jeg var av hele tiden å få telefoner og sms om å møte på jobb på fridagene og fritiden min fordi det var konstant mangel på folk.
Jeg har ingen problemer med å huske hvordan det hektiske, engasjerende livet var. Ja, jeg var sliten til tider, men jeg elsket det livet jeg levde. Det skjedde noe hele tiden. Alltid på vei til neste avtale, om ikke fysisk så i det minste psykisk. Jeg satt i en mengde utvalg og arbeidsgrupper som tillitsvalgt, satt i Hovedutvslget for helse og omsorg i kommunen og ble vararepresentant til kommunestyret etter en engasjerende valgkamp. På begynnelsen av 2015 satt jeg og i styret til Vestre Viken. Det var alltid nok av spennende utfordringer å bruke tid og engasjement på.
Begge guttene bodde fremdeles hjemme. Datteren bodde nede i byen her og trengte stadig sjåførhjelp. Jeg begynte å handle fast med Mamma på lørdagene. Livet var hektiske både på jobb og fritid. Som sagt, jeg elsket det livet. Jeg var sliten til tider, men langt fra utslitt.
Utslitt ble jeg ikke før i januar 2018 da jeg møtte veggen første gang. Eller det blir litt feil å si. Utslitt var jeg vel lenge før jeg møtte veggen. Det var jo når det overhode ikke var mer krefter igjen at jeg møtte veggen med et brak. Varsellampene hadde blinket lenge. Det var bare jeg som nektet, eller ikke hadde tid til, å se dem.
Jeg karret meg tilbake på jobb og møtte veggen igjen både en og to ganger. Nektet å gi opp. Nektet å forlate det livet jeg elsket. Jeg fikk påvist Diabetes. Fikk medisiner som jeg trodde skulle fikse alt. Ta en pille eller to og du kan fortsette som før. Fungerte dårlig. For hver gang jeg kjempet meg tilbake ble det tyngre og tyngre. Ikke fordi jeg ikke ville, det var ingenting jeg ville mer enn det, men fordi kroppen rett og slett var for sliten.
Etter et komplisert ankelbrudd i 2021 begynte jeg å innse at min tid som turnus-radiograf var forbi. Å måtte forlate jobben jeg elsket og vervet som tillitsvalgt, som jeg nærmest følte var en viktig del av min identitet, høsten 2021 var tøft. Skikkelig tøft. Jeg tror det vsr greit at jeg på den tiden befant meg på yrkesrettet rehabilitering, her på bloggen kalt treningsleieren, den perioden der.
Heldigvis fikk jeg en stilling i kommunens koronna-team kort tid etter at jeg var ferdig på treningsleieren. Det gjorde overgangen litt lettere. Jeg følte meg ikke så ubrukelig.
Noe annet jeg hadde funnet ut i løpet av årene jeg til stadighet var sykemeldt var at jeg hadde en ganske så trivelig mann hjemme som det vsr ok å bruke litt tid sammen med. Joda, jeg hadde vært klar over at han fantes. Men hverdagen med tre barn og to foreldre som begge arbeidet til alle døgnets tider alle dagene i uka hadde lenge vært å gå hverdagskabalen med barnevakt og siden kjøring på aktiviteter til å gå opp. Samlivet var vel i de årene mer preget av lagarbeid for å få hverdagen til å gå rundt enn til kjærestetid. Nå var ungene voksne, og vi hadde mer tid til å være sammen bare vi to.
Så fulgte noen år med arbeidsutprøving og NAV sitt byråkrati. Det var en tøff prosess å langsomt måtte innse at min tid i arbeidslivet nok var forbi. Jeg ville jo så gjerne bidra! Nav innsa det nok før meg.
I disse årene ble GGG på mange måter viktigere og viktigere for meg. Ikke bare fordi han var en god støtte, men fordi vi hadde det trivelig sammen. Vi dro på små utflukter og fant på mye moro samnen. Latteren min vendte tilbake og vi fant på mange måter tilbake til kjærestetiden vår.
GGG fikk kreftdiagnosen omtrent samtidig som NAV åpnet for at jeg kunne søke uføretrygd. Sommeren 2024 gikk GGG gjennom en tøff kreftbehandling. Mannen som aldri var syk fikk nå flere uker med daglige behandlinger og en hverdag full av legebesøk, blodprøver, røntgenundersøkelser og ut over høsten immunterapi. Jeg ble den som måtte være den sterke som støttet.
GGG tålte behandlingen bra. Ut over vinteren og våren ble han langsomt sprekere og sprekere. Det ble på ny små utflukter på oss, og vi begynte å slappe mer av. Dette så ut til å gå bra.
Så snudde alt brått. 24 timer etter at vi gikk kveldstur med hundene sammen og koste oss med middag han lagde var han død.
Livet mitt har endret seg utrolig mye i løpet sv de siste ti årene. Jeg har mistet jobben, tillitsvslgtsvervet, helsa og mannen min.
Jeg har følelsen av at så fort jeg kom meg over ei kneik så dukket det opp en ny. Det har jo vært mange flere små og store kneiker som jeg ikke har nevnt i dette innlegget. Som at Mamma døde i 2018. Det satte og sine spor. Det har vært ti tøffe år.
Men jeg er her fremdeles. Står fremdeles oppreist selv om jeg har mine skavanker. De ti årene har jo ikke vært bare svarte. Det har og vært plass til gode opplevelser, hyggelige samtaler, latter, kaffe-latte og litt tull og moro.
Jeg labber videre på livets vei. I helgen skal jeg kose meg sammen med Datteren. Til uka er det et veldig spennende kommunestyremøte. Snart er det jul…. Mye å se frem til. Jeg velger å være optimist. Livet har jo mye bra å by på bare man leter litt.
Helg! Og som jeg skrev i innlegget Bruk helga fornuftig…. har jeg planer om å kose meg og lade batteriene. Det er noe som heter at en skal yte før nyte. Så i dag har jeg stått på for å få alt slik jeg ønsker å ha det når Datteren kommer. Det er ikke bare fordi Datteren kommer jeg har stått på. Jeg klarer bedre å slappe av når jeg har det ok rundt meg.
I kveld er jeg fornøyd. Det er koselig pynt på bordet på trammen. Gresskarlykt viser at skrømt og gjenferd er velkommen. Godteskåla har stått klar på kommoden I entreen. Det er fremdeles litt igjen, selv om vi har hatt en del besøk.
Middagen var Porsjonskjøttpudding med syltede tranebær. Jeg skal ikke påstå at jeg har plukket tranebærene selv , men jeg syltet de tidligere i dag.
En trivelig kveld – og helga har så vidt begynt. Disse dagene skal virkelig nyyytes.
Ikke noe får så fart på hismorgrnet (jeg har masse ett) til denne kjerringa enn at Datteren kommer hjem. Hun er sånn ung kvinne som alltid stresser rundt med grønnsåpe og salmiakk og rengjør vanskelige flekket med sitron og natron eller bakepulver. Hvor hun har de genene fra aner ikke jeg.
At jeg og skulle ta meg i å se over alle potteplanter og klippe vekk alle vissne blader og blomster hadde jeg nok ikke prioritert for noen få år siden, men nå sto det langt opp på lista. Irriterende grønne fingre har hun også utviklet. Også de er jeg litt usikker på hvem hun har arvet fra.
Effektiviteten var virkelig høy, og 10.30 var jeg ferdig med de tingene jeg hadde på lista før jeg måtte ut å handle. Må jo ha mat i huset når Datteren kommer.
Det er fredag og praktisk talt helg. Min oppfordring til leserne mine er Bruk helgen fornuftig!
Da mener jeg ikke at du skal stresse rundt å gjøre alt du ikke har rukket i løpet av uka av vinduspuss og løvraking. Ja hvis det ikke er slikt arbeid du slapper av med. Jeg tenker selvsagt heller ikke på trening. De som kjenner denne kjerringa godt vet at jeg sjelden eller aldri tenker på trening.
Finn på noe som gjør deg godt. Noe koselig. Noe som gjør at du får senket skuldrene og ladet batteriene.
Bor du i nærheten av Sola er en god ide å besøke Vibbedille på Solamessa Jeg skulle gjerne tatt turen, men det blir litt langt fra Hønefoss.
Datteren kommer hjem i helgen. Jeg skal få unna litt husarbeid nå fra morgenen av, og så skal jeg kose meg sammen med Datteren hele helga. Vi har planer om en tur til Hadeland Glassverkbi morgen. Kaffelere og titte litt rundt. Der vet vi at julestemningen allerede er på plass med julelys, eller vinterlys som det vel heter nå. Dette blir en helg fylt av kos og gode opplevelser.
Som jeg skrev i innlegget Leter etter hvilepulsen i går så trengte jeg å ha en litt roligere dag i dag. Bare surre rundt i mitt eget tempo. Gjøre det jeg følte for og ikke stresse med alt som jeg mener skal, bør og må gjøres. Det har jeg hatt i dag, og du verden hvor mye jeg har fått gjort!
Jeg våknet som vanlig tidlig. Det gjør jo at en får mer ut av dagen ikke sant?
Da jeg var hos Høvdingen I går fikk jeg med noen panteflasker. Så da tok jeg like godt å tok med panteflaskene her og de i bilen og pantet og handlet samtidig. Ferdig med handling før klokka var 10. Klappet meg pent på skulderen for det. Siden jeg hadde over 100 kroner i pantt unnet jeg meg et sånt juleblad. Jeg elsker jo slike blader med interiør- og hobbyideer.
Svoger ringte, og vi hadde en hyggelig prat.
Jeg ryddet og ordnet litt her. La ut noen CDer til salg. Spent på om det er noe marked for CD er.
På kirkegården der grava til GGG er så er det ikke lov med slike engangs gravlys står det oppslag om. Det er skadelig for rådyr og miljøet. Så jeg dro og kjøpte en ordentlig gravlykt i metall og med en lang stang til å stikke i bakken. Det er jo Allehelgens søndag på søndag. Da må jeg på kirkegården og tenne lys.
På hjemveien stoppet jeg på Coop og fikk kjøpt meg et stort gresskar. De hadde ikke det på Kiwi. Vel hjemme hulte jeg ut gresskaret og lagde lykt. Det er jo Halloween i morgen. Må jo ha gresskarlykt da. Mange år siden vi har hatt det, men i år hadde jeg lyst til det. Ble faktisk ganske fornøyd med lykt og. Bilde får komme i morgen når jeg får lyst i den. Koser meg med slikt, i det minste når jeg føler at jeg får det til.
En liten strekk på sofaen ble det også tid til før jeg begynte på middagen. Ikke noe spennende. Bare en gryterett fra Toro og ris.
Hundene har også fått sine 4 turer. Jeg er fornøyd med hva jeg har fått ut av dagen, og det helt uten stress.
God morgen kjære lesere!❤️
Overskriften og den positive starten på dette innlegget har jeg lånt av Monica. Klokka er 06.37, jeg har snart vært våken en time. Jeg er nok ikke like positiv som jeg forsøker å gi inntrykk av.
Nei det var ikke hundene som dro meg ut av Tornerosesøvnen. Det var blæra. Blæra og en vond kropp. Kidd som har vært den som har dratt meg ut på tudlige morgenturer de siste dagene sto opp og svinset rundt, men da jeg tok frem hundebåndet og foreslo tur løp han og la seg i hundesenga på soverommet igjen. Hadde tydeligvis verken behov eller lyst til å gå ut. Det hadde ikke jeg heller, så jeg insisterte ikke. Vi tar det når det blir lyst.
I dag skal jeg ha en rolig dag. Trenger det. Duracell-kaninen har flatt batteri som GGG svarte en gang for mange år siden når Yngste Sønn spurte hva det var med meg. Jeg lå rett ut på sofaen med lukkede øyne, og gjentok med ujevne mellomrom og monoton stemme: Jeg skal snart reise neg og ta oppvasken.
Mer sliten enn trøtt egentlig. Behov for å surre rundt med mitt uten tanke for klokke og hva jeg må. Så helt greit at neste avtale i kalenderen først er på mandag klokken 18. God tid til å lade batteriene.
Har absolutt ikke tenkt å tilbringe dagen på sofaen. Men tla dagen gå i litt rolig tempo. Jeg ser lyst på de kommende dagene. Har tro på at de blir fine og at batteriene blir ladet.
Ha en fantastisk dag, venner.
Hjertet dunker i brystet. Pulsen dunker i tinningen. Jeg skjellte nettopp ut telefonen min. For noen få minutter siden var det hundene jeg skjellte og smellte på. Ok, det er bare å innse det. Denne kjerringa er litt vel sliten.
Jeg har hatt syk hund. Det tar på. Heldigvis begynner han å bli bedre nå. Avføringen er normal og han har begynt å både spise og tigge ved bordet igjen. Det er godt. De siste dagene har det vært mange turer med hundene til alle tider av døgnet. Det er ikke alltid jeg har hatt med telefonen når jeg har gått ut med hunden(e) så jeg aner ikke hvor mange skritt eller kilometer jeg har gått. Tipper rundt en mil hver dag. Muligens mer på mandag.
I går hadde jeg en litt heftig diskusjon om by- og stedsutvikling. Jeg liker debatt, men ble muligens litt vel engasjert. Eller ikke engasjert. Jeg ble rent ut sagt forbanna. Ikke fordi noen mente noe annet enn meg, men mer på grunn av debattklimaet. Jeg tåler å bli motsagt, men jeg tåler ikke å bli snakket til som om jeg var mindre begavet.
I dag har jeg vært ute hos Høvdingen. Koselig det. En god prat, kaffe og wienerbrød. Men også litt praktisk hjelp som vedbæring, oppvask og litt matlaging. Det gikk noen timer.
Vel hjemme ventet to hunder som ville på tur, så da fikk de det. Etterpå kastet jeg meg over middagslsgingen, tente opp i ovnen og begynne med husarbeidet her hjemme. Det er alltid nok å henge fingrene i når en har hus og hjem.
Det var da jeg skjellte ut hundene som kranglet om det meste jeg kjente at pulsen dunket litt mye at jeg kom til at det kanskje var greit å avslutte dagen litt rolig. Å pådra seg hjerteinfarkt fordi en liksom skal være kjerringa som fikser alt ser jeg ikke på som direkte smart.
Så jeg la meg på sofaen. Husarbeidet stikker ikke av. Ikke er det nevneverdig fare for at noen andre gjør det heller. Da jeg tok pulsen var den skremmende høy. Kanskje ikke direkte farlig, men greit å roe ned litt.
Da ringte telefonen. Displayet viste at det var noen som pleier å tappe meg for energi mer enn de tilfører. Jeg kjente helt klart at jeg ikke orket å høre på syting og klaging i kveld. Så jeg tok ikke telefonen, jeg skjellte den likegodt ut. Altså ikke den som ringte, den fikk ikke svar., men selve telefonen. Da er man kanskje litt vel sliten?
Jeg fikk roet meg litt ned før neste telefon. Ukjent nummer, men jeg tok den. Vet ikke helt hvorfor. Det var fra Blindeforbundet. Denne gangen var det for å tigge penger ikke påvirke politiske prosesser som i forrige uke. Det ble rn kort samtale.
Noen minutter etter det ringte søsteren min. Hun ringer sjelden for å klage, så den telefonen tok jeg. Endelig noen jeg kunne klage litt til. Er det ikke det man har storesøstre til? Det gjorde i det minste godt å prate med henne.
Når det nå nettopp ramlet inn en invitasjon fra Nei til EU om et åpent møte med besøk av både Lundteigen og Banjo-Kari begynte jeg faktisk å le. Det var en litt rar sammensetning, men det kan jo bli et bra møte. Kanskje jeg drar. Det er et par uker til, så jeg får se.
Pulsen har blitt adskillig lavere. I morgen er en dag helt uten program. På fredag kommer Datteren. Det venter noen fine dager. Jeg skal passe på å lade batteriene. Prøve å huske på at jeg ikke er kjerringa som fikser alt, men ei uføretrygdet kjerring I sorg. Det eg helt ok å roe litt ned i blant.
I dag er det Vivian som ligger på plassen over meg på topplista. Hun har skrevet et veldig fint og klokt innlegg med tittelen Ekte kjærlighet. Det er et innlegg det er vel verdt å lese.
Mange er så opptatte av de ytre ting på leting etter partner. Utseende. Stilling. Økonomi. Bolig. Det var sånn til en viss grad da jeg var ung på 80-tallet, men jeg tror det er langt verre for de som er unge nå. Alt må liksom være så perfekt med både den utvalgte og en selv.
Eller det er ikke bare de unge som er opptatte av fasade. Da jeg hadde møte med presten for å forberede begravelsen til GGG stilte presten spørsmål om utdanning, stilling, hvor GGG hadde arbeidet og hvilke reiser vi hadde tatt. Han måtte ha litt informasjon for å skrive minnetalen. Jeg husket jeg sukket innvendig og tenkte Er det det presten skal stå og messe om ved kista? Alle de tingene GGG følte at han hadde feilet på? Alle de forventningene han alltid hadde følt på at han ikke hadde levd opp til? Skulle det bli ettermæle hans? En mann som liksom ikke hadde lykkes?
Jeg svarte på prestens spørsmål. Nevnte noen av stedene GGG hadde arbeidet. Noen fine restauranter, den siste arbeidsplassen og steder jeg tenkte Svigermor ville være fornøyd med at ble nevnt. Jeg ramset opp de få reisene vi hadde tatt, men jeg syntes både stillingene og reisene sa fint lite om hvem GGG var som menneske.
I minnetalen jeg holdt i kirken under begravelsen forsøkte jeg å utfylle prestens tale. Sette ord på hvem GGG var.
CV og eksotiske reiser sier i grunn svært lite om hvem man er som menneske. Det som betyr noe er jo hvem man er innerst inne, hvilke verdier man har, hva man står for.
Du var en mann som satte familien vår høyt, som trivdes hjemme, og som var utrolig snill. En som var der for meg og ungene. Da vi ble spurt om adjektiv til å beskrive deg i dødsanonsen kom det raskt fra ungene: Stødig,
Det synes jeg er veldig dekkende. Du var en å lene seg på.
Noen har litt humoristisk kalt deg for støttekontakten min. Det er kanskje noe i det, men du var langt mer enn en støttekontakt. Du var det trygge, faste holdepunktet for både ungene og meg. Den jeg kunne ringe når jeg hadde krasja med bilen, knekt et bein eller gjort noe annet dumt. Du kom og hjalp meg, alltid uten et bebreidende ord om hvor dum eller klønete jeg hadde vært.
Du var der når jeg kom sliten og frustrert hjem etter tunge lønnsforhandlinger eller harde politiske debatter. Du lyttet mens jeg øste ut min frustrasjon, fikk snakket meg tom. Du var en utrolig god lytter.
En god lytter og en kunnskapsrik person.
Det er ikke få ganger jeg har innledet en samtale med deg med ordene Kai, du som vet så mye… Og du hadde svaret på det meste jeg lurte på, Om det var smeden sin status i samfunnet på 1700-tallet, hvem som var finansminister før krigen eller hvor jeg hadde lagt nøklene mine.
Ekte kjærlighet dreier seg om noe av det samme. Det er å finne en som er der for deg. Som du kan lene deg på når livet er tøft. Som du vet stiller opp når du trenger det og som er like glad i deg når du har gjort noe dumt eller ikke lever opp til forventningene om det perfekte menneske.
Nå som GGG er borte er det jo det jeg savner. En å lene seg på. En som kjenner meg ut og inn og vet hva jeg trenger, selv når jeg ikke vet det selv. En å prate med. En som er der for meg. Alt det GGG var for meg hver dag.
Alt det ytre, som Drømmehuset, det skapte vi sammen. Vi startet med relativt lite i en leilighet vi leide av sykehuset. Så ble det etterhvert rekkehus, huset i skogen og i 2007 Drømmehuset, et helt ok hus fra 80-tallet som langt fra er perfekt.
Ekte kjærlighet handler ikke om perfekt fasade eller perfekte liv. Ekte kjærlighet er å være der for hverandre og sammen gjøre det beste ut av det livet man har.
Klokka er 6.57. En ny dag starter snart, men først skal geg sitte å kose meg med tekopp og tastatur og reflektere litt over de små øyeblikk som hverdagen og livet vårt er fullt av. Det er Janne Nordvang som er på plassen over meg på topplista.
På fredag hadde jeg bedt Eldste Sønn hit på pinnekjøtt. Det ble en koselig kveld sammen med guttene og med Datteren med på telefon deler av kvelden. Til helgen kommer Datteren hjem. Det er to måneder siden jeg så henne sist. Gleder meg. Tid ned ungene mine, det er fine øyeblikk.
Det er ikke bare pinnekjøttet som har vært sånn forsmak på jula. Jeg har og sittet foran et sprakende peisbål med julebrus og julebok. Koste meg virkelig. Boka fikk jeg i julegave av Svigermor i fjor. Jeg fikk flere bøker til jul som jeg startet på først, og da heg kom til denne ute i februar en gang var liksom ikke hodet innstilt på juleromaner. Men nå, nå er boka midt i blinken som opplading til jula som jeg er så glad i.
Det har som vanlig vært en del turer i tett furuskog også den siste uka. Tur i skogen med hunder er balsam for sjelen. Spesielt når oktober er så mild og varm som den har vært i år.
Ja når jeg tenker på ukas små øyeblikk må jeg ikke glemme lørdagen. Helt plutselig ble det den venninnekvelden med kaffe med to venninner og middag med en av dem. Utrolig koselig å få skravla litt både om alvor og moro. Gode venner er virkelig med på å skape gode øyeblikk.
Nå har det lysnet. Tåka ligger tett rundt Drømmehuset. Snart skal jeg ut på tur med hundene. Tåke-tur i tett furuskog kan gi en trolsk stemning. Senere i dag venter litt politikk. Hverdagen er full av små øyeblikk bare en ser etter.
