10 kilo lettere……

Jeg har garantert gått ned under oppholdet her på treningsleiren.  Men én vektreduksjon på 10 kilo i løpet av 10 dager er kanskje å ta i litt hardt?  Jeg har ikke veid meg på noen dager men jegctror jeg maksimalt har gått ned 5 kilo.  Nei grunnen til overskriften ligger mer på det følelsesmessige plan.

Jeg, kjerringa som fikser alt, ba i dag atføringskonsulenten om hjelp til å undersøke med NAV noe jeg har gått og lurt på.  Jeg kunne ha undersøkt det selv, men vet ikke helt hvordan.  Jeg  er heller ikke helt sikker på lov- og regelverket. Jeg kunne selvsagt ha lest meg opp og funnet ut av det selv, men sånt tar tid og krevet overskudd.  Mens jeg ville fryde meg over å kunne hjelpe et medlem eller et annet  medmenneske med å finne ut av slikt, er det så lett å utsette det når det gjelder meg selv.  Jeg har alltid vært flink til å nedprioritere meg selv.

I dag spurte jeg atføringskonsulenten om hjelp. Hun svarte slik jeg ville svart hvis noen spurte meg, at det skulle hun undersøke og gi meg tilbakemelding så fort hun hadde funnet ut noe.  Jeg gikk derfra 10 kilo lettere.

Litt stolt var jeg og. Jeg har passert en viktig terskel når jeg nå klarte å spørre om hjelp.

Hvordan går det med boka?

For noen uker siden røpet jeg at jeg arbeider med et bokprosjekt.  Jeg har ikke lagt ideen på hylla, men derimot arbeidet litt jevnt og trutt med prosjektet.

For tiden arbeider jeg mest med innhenting av informasjon. Det er nemlig ikke en bok som kun henter fakta fra eget hode.

Et par kapitler er ferdig, eller de blir sikkert flekket litt på ved ny gjennomlesning.  Om det er kapittel en og to er jeg usikker på.  Jeg må jobbe litt mer, før jeg kan strukturere boka bedre.  Jeg vil gjøre det skikkelig.  Denne boka ønsker jeg at skal bli hardtslående og etterrettelig. Da må det nødvendivis brukes litt tid. Får jeg den ut høsten 22 skal jeg være mer enn fornøyd.

Forresten, jeg tar gjerne i mot tips på gode forlag som kan hjelpe meg i prosessen. Dette er altså ingen roman, men mer en bok jeg tror vil kunne skape debatt. Mer tror jeg ikke jeg vil si.

Kålhuer og andre grønnsaker….

Egentlig hadde jeg funnet et bilde på Internett av en mengde kålhoder til å illustrere dette innlegget. Jeg hadde studert bruksrettigheter til jeg fant et jeg kunne benytte fritt uten å kredittere eieren. Så I mine øyne må det være greit å bruke det bildet. Men så kom denne “skjennepreken” fra Vibbedille, og jeg tenkte litt mer over det.

Hvis brukerrettighetene jeg finner ikke stemmer, skal jeg da gjøre meg til tyv på grunn av et bilde av en haug kålhuer???

Jeg lette i hukommelsen, og i arkivet. Jeg har mange bilder av mye for jeg liker å fotografere, men bilder av kålhuer var det dårlig med.  Så da ble det litt fin natur da som ledsaget dette innlegget og.

Vibbedille har jo rett. Jeg ville ikke like å se mine bilder brukt ukritisk rundt om kring.  Sånn er det sikkert med andre som fotograferer og. Og når sant skal sies. De fleste fine bildene av kålhuer og andre grønnsaker er ikke knipset på to sekunder mens man passerte grønnssksdisken i matbutikken. Det er ikke ok å bare stjele de og bruke de på blogg. Det burde et hvert kålhue forstå.

Det ligger ingen kålhuer i hylla mi i kjøleskapet på treningsleiren. Jeg tror jeg skulle slite lenge for å få frem et kult bilde som ville illustrere poenget mitt på en god måte ved hjelp av den agurkbiten og den skrukkete paprikaen som ligger der. Samtidig tror jeg de jeg deler leilighet med ville tro at det hadde klikka helt for meg hvis jeg begynte å krabbe rundt på gulvet og fotografere paprikaen og agurkbiten fra alle tenkelige vinkler for å få det perfekte bilde.

Jeg skammer meg ikke over bloggen eller noe slikt, men jeg promoterer den ikke her på treningsleiren. Jeg presenterer meg ikke for nye bekjente som “Hei, jeg heter Brit. 55 år og toppblogger!”

Jeg kommer tilbake til kålhuene.

Først må jeg bare rydde vekk det jeg ser på som uviktige blogginnlegg.

Merkelig nok hadde alle de 8 bloggerne over meg på lista kommet med nye innlegg i løpet av gårsdagen. Men det er ikke alle innlegg som er like interessante av den grunn.

Mat fra bunnen har kommet med ny ukesmeny. Dagens rett spinatsuppe. Det er jeg rimelig sikker på at jeg ikke skal ha til middag.  Jeg har nemlig permisjon fra treningsleiren I morgen, og skal hjem I kveld. Da har jeg en viss innvirkning på valg av middag.

Doc og Dask, Stine Skoli og Ida Wulff reklamerer alle for klær til høst- og vintergarderoben.  Fine klær men slikt fenger liksom ikke min interesse. Det er liksom litt 2019 å ha innlegg fulle av bilder hvor man liksom poserer tilfeldig i høstens nyheter.

Dette sier jeg selvsagt i ren misunnelse over at ingen sender pakker med dunkåper i posten til meg for at jeg skal promotere varene deres.  Er det en butikk som ønsker ei skikkelig kjerring til å promotere klær i størrelse 50 -52 er jeg selvsagt ikke fremmed for tanken om litt reklamesamarbeid.  Jeg er ikke noe kålhue.

Når vi nå snakker om kålhuer må vi heller ikke glemme Kokkejævel. Han har muligens noen fine bilder av kål eller i det minste retter med kål i I den kokeboka han reklamerer for.  Jeg vet ikke. Jeg har aldri bladd i den boka og kommer aldri til å gjøre det heller.

Mer interessant enn å lese om Kokkejævels bok og vektreduksjon er det å lese at Monica Vederhus har vunnetcen kvart kilo kaffe på bingo.

Når innlegget til Monica om bingogevinsten er det som blir kåret til det tredje viktigste innlegget på bloggtoppen denne morgenen, ja da sier det noe om hvor lite interessante innleggene er.  Skjerping folkens, skal vi gjenreise blogg.no som en viktig samfunbsplattform må vi levere bedre enn dette.

Vibbedilles innlegg om opphavsrett er bra.  Slike innlegg er med på å høyne standarden her. Det er og innlegget Jeg nå skal kommentere, selve kålhue-innlegget. Nemlig innlegget til Mamma på hjul.

Mamma på hjul skriver at hun føler seg som en grønnsaker.  Og ja, Vivian. Det forstår jeg godt. Det er fort gjort å føle seg som en grønnsak når man er omgitt av kålhuer.  Vi forsøker alle å gli inn i miljøet ikke sant?

Så når du nå i det siste har fordypet deg i dokumentasjon om deg som kålhuene i forvaltningen i Betgen kommune har utarbeidet er det ikke rart at du vegeterer. Men kjære Vivian. Det er ikke deg det er noe galt med. Det er ikke du som er en grønnsaker. Du er bare omgitt av kålhuer.

Når man finner ut at kommunen har tatt en funksjonsvurdering, en såkalt Ipos vurdering uten å I det hele tatt konferere med det individet man skal vurdere…..  Ja da klarer de fleste med litt mer omløp i hodet enn et kålhue å forstå at det er noe som skurrer.

For å si det på en litt mer byråkratisk måte slik at kanskje de skarpeste av kålhuene forstår det. Ipos kartlegging skal utføres i tett samarbeid med brukeren.  Det kalles brukermedvirkning og er faktisk lovpålagt i pasient- og brukerrettighetsloven.

Det positive i kålhuenes hodeløse handling er selvsagt at de ved denne Iposregistreringen helt klart dokumenterer sin uforstand og sin inkompetanse.  Det er slike dokumenter en god advokat vil gni seg i hendene over å finne.  Bevis på kålhuenes feil som ikke kan bortforklares med misforståelser.

Så slapp av Vivian. Du er i høyeste grad et menneske som mentalt og kognitivt er på et høyt nivå.  Du er langt fra en grønnsak. Det er det kåkhuene som hevder noe annet som er.

 

Søndagen gikk fort….

Plutselig et helgen over og jeg er tilbake på treningsleiren. Hvor ble det av søndagen?

Jeg sto opp når jeg våknet. 05.45.  Måtte på toalettet, og fant ut at jeg like godt kunne starte dagen. Får mer ut av den på den måten.

God tid med blogglesing og -skriving. Ja det gikk med to kopper te før jeg var ferdig.  Frokost spiste jeg og, selv om Gamle Gubben Grå ennå ikke hadde stått opp og varmet rundstykker. Fast søndagstradisjon i Drømmehuset at han gjør det. Når rundstykkene ble satt I ovnen tok jeg med meg Charlie Chihuahua og strøk på dør.  Kan ikke la han klore seg gjennom terrassedøra.

Charlie Chihuahua og jeg gikk en tur på 3,5 km.  Det var en nydelig høstdag, og selv om jeg måtte skrape is på bilen før vi dro av sted kjente jeg sola varme på slutten av turen.

Ja, det var sola som varmet! Det var ikke bare at jeg var varm etter fysiske utskeielser. Husk at jeg har vært på treningsleiren I snart to uker. Jeg er sånn topptrent de kaller.

En ting jeg har lært på treningsleiren er at det er viktig med restitusjon, altså hvile. (Og mat). Så etter å ha satt på oppvaskmaskin og spust lunsj tok jeg meg en ørliten strekk på sofaen.

Det er utrolig hvor fort tiden går når man tar en liten strekk. Må nok ha duppa av litt under pelspleddet jeg.

En drøy time med jobbing som tillitsvalgt ventet så.  Jeg trer ut av vervet 1.11.  For å gjøre overgangen for hun som skal overta så smidig som mulig er det mange som skal ha beskjed om bytte av tillitsvalgt.  Jeg må og ordne så hun får PC, frikjøp, funksjonstillegg osv.

Det er og en litt vemodig prosess å ta avskjed med en rolle jeg har likt så godt.  En rolle jeg synes jeg behersker og hvor jeg vet at jeg har utgjort en forskjell. Jeg må ta det litt etappevis. For dette er faktisk tøffere enn jeg hadde forestilt meg.

Det har ikke noe med arvtageren min å gjøre. Jeg tror hun vil fylle rollen på en god måte.

Så var det på tide å sette kursen mot treningsleiren. Med litt stopp tar det fort tre timer.  Fine kjøreforhold og en stor, flott måne.  Kom frem til treningsleiren rundt klokka 21.

Så på telefonen at en av tillitsvalgtkollegaene hadde ringt. Jeg ringte tilbake og vi fikk oss en god prat. Godt å snakke med noen som forstår. Som kjenner miljøet og meg.  Vet hva jeg står for.  Takk for omtanken. Takk for at du ringte.  Det gjorde godt. Samtidig er det en påminnelse på alt jeg forlater.  Der er relativt tøft å si farvel til så mye av det som har vært en stor og viktig del av livet mitt i flere tiår.

Helgen er over. Nok en gang har jeg lagt livet og hverdagen min bak meg og reist til treningsleiren.   I morgen er det full fart med trening og aktiviteter igjen.  Alle sier at jeg har godt av det. De har sikkert rett.  Men jeg savner livet mitt.  Det hadde vært så mye lettere å være her hvis jeg hadde noe å komme tilbake til slik de fleste andre her har.

 

Lørdagen ble brukt til restitusjon…….

Så deilig å være hjemme. Våkne i sin egen seng, med Charlie Chihuahua tett inn til ryggen.  Ha god tid til bloggskriving uten å se på klokka. Labbe den vanlige morgenrunden rundt boligfeltet med Charlie Chihuahua. Lørdag!

Jada lørdag betyr og vasking av gulv og shining av Drømmehuset, men det var mye mindre som skulle til i dag enn forrige helg. Ingen grinete kjerring, og når kjerringa er blid er Gamle Gubben Grå fornøyd.

Datteren  ringte, og vi fikk oss en god,  lang prat. Viktig å sette av tid til slikt i helgene.

Vi dro etterhvert til byen. Jeg måtte ha påfyll av treningstøy. Eller supplering heter det vel. Noen ekstra topper og en treninstights til. Ja du leste riktig. Treningstights. De er jo gode å gå i når man ikke trener og.

Når vi er i byen på lørdager er det alltid en tur på kafé. Så også i dag. Og der, der gikk vi på en smell. For mens vi pleier å ta til takke med kaffe-latte og et kakestykke eller en baguett eller noe slikt lot vi oss i dag friste til Dagens rett på Gjestegården.

Hjortefilet med selleri og gratinerte poteter. Det var utrolig godt!  Etterpå ble det iskrem, og kaffe-latte til dessert. Skal si jeg ble god og mett!

Etter en tur innom en matbutikk bar det hjem, og jeg gjorde vel ikke så mye mer fornuftig i løpet av lørdagen.  Lå for det meste å sløva på sofaen.

Gamle Gubben Grå varmet noen kyllingvinger til kvelds. Yngste Sønn hadde ikke vært med til byen, og burde jo få litt mat han og.  Jeg bevilget meg og et lite glass rødvin.  Det er jo helg.

Lurer forresten på om jeg skal fortsette med å reise bort hele uka, også etter at oppholdet på treningsleiren er over. For I går kjøpte Gamle Gubben Grå roser til meg sånn bare helt ute av det blå. Det tror jeg ikke har skjedd før i løpet av de 32 årene vi har vært sammen..

(Ok, jeg vet at de var på salg på Coop, men likrvel).

 

Cat-fight og bikkjeslagsmål. Tøffe damer på bloggtoppen

Blås i Mat fra bunnen, Stine Skoli, Ida Wulff og Kokkejævel. De har ikke klart å fornye seg. La oss snakke om viktigere ting. La oss snakke om de tøffe damene som dominerer bloggtoppen denne søndagen.  For noen damer og for noen historier!

Kanskje er ikke Doc og Dask sin raske oppsummering av dagens husvask og serietitting det mest interessante lesestoff, men jeg har for lengst falt for den lune humoren som alltid er til stede inne på bloggen til Doc og Dask. Dask skriver så himla godt at selv husvask blir god lesing.

Vibbedille er hakket mer huslig.  Hun lager mintgele.  Julegaveproduksjon med julemusikk på full guffe der i huset.  Geleproduksjon er gøy, og spenningsmomentet er om den blir stiv. Mintgele synes jeg pleier å gå veldig bra, hvis man følger oppskriften nøye og ikke tar noen snarveier.  Og så godt som mintgele er til lammesteika!

Monicha Winther forteller en fin historie om en katt som fant sin eier.
Katter er selvstendige dyr. Noen ganger velger de eier, selv om de har et hjem fra før. Sånn edet med den røde katten som valgte Monicha.
Sånn var det og da Mao, vår første katt flyttet inn i huset i skogen for mange år siden.

Jeg hadde reist til dyrebeskyttelsen for å hente kattunge.  I kattegården ute ved låven så jeg en langhåret nydelig kattunge jeg falt helt for. Den skulle bli min! Dama fra dyrebeskyttelsen prøvde å få tak i den, men den var sky og redd og forsøkte å gjemme seg.  En annen kattunge hoppet opp på ryggen min der jeg satt på huk og lokket på den lille skjønne. En korthåret, grå og hvit og ganske ordinær katt.  Jeg klappet den litt sånn åndsfraværende men oppmerksomheten var mot den lille skjønne.
Vi holdt  vel på et kvarters tid med å lokke på den lille skjønne. Men den var sky og redd, og hadde ikke lyst til å bli løftet opp. Den korthårete derimot lot meg ikke i fred. Så fort jeg løftet den ned, eller den hoppet ned når jeg beveget på meg, så kom den tilbake. Snart hadde den fast plass på skulderen min hvor den ivrig fulgte med.
Dama fra dyrebeskyttelsen så på meg og sa, “Jeg tror det er en katt som har valgt deg” Og det hadde hun jo rett i
Den korthårete gråe og hvite fikk bli med hjem, og ankom huset i skogen sittende på skulderen min.

Monicha Winther forteller videre at den nye katten og den gamle ikke går så godt over ens. Det har vært et skikkelig katteslagsmål med rifter sår og brekte klør og tenner som resultat. Her er det tydelig noen som har sloss for å finne ut hvem som er sjefen i huset.  Det får meg til å tenke på en annen historie som ligger noen år tilbake i tid.

Vi hadde en hund, en labrador som var snill som dagen var lang. Så fikk vi en omplasseringshund til En ung australsk gjeterhund. Det gikk greit, Men en dag hørte vi bjeffing og knurring, bikkjeslagsmål! De to hundene hadde møtt hverandre i verandadøra og ikke blitt enige om hvem som skulle vike.
Vi så blod, og holdt den unge gjeterhunden borte mens vi saumfarte vår snille, gamle labrador for å se hvor han var blitt bitt. Vi var ikke i tvil om hvem som var synderen.
Vi fant ikke noen sår.
Når vi så undersøkte gjeterhunden var det den som var blitt bitt. Ikke noe dypt bitt Mest en flenge.
Etter det var hierarkiet i heimen på plass.
Den gamle var sjefen. Den unge innordnet seg det, og hundene hadde et godt forhold. etter det.

En av de tøffeste damene jeg kjenner er Vivian, Mamma på hjul!
Nå har hun for alvor begynt kampen mot Bergen kommune for å få leve et helt vanlig familieliv sammen med familien sin. Kampen for å få lov til å følge ungene på fotballkamp og å dra til venninna si i Voss.
Vil du hjelpe henne i kampen kan du bidra på spleisen som er startet for at Vivian og hennes familie skal kunne bruke advokathjelp i sin kamp.  Det er grenser for hva en ALS syk kvinne kan klare alene med en øyestyrt datamaskin.
På bloggen sin i går forteller Vivian på sin lune, lett humoristiske måte hvor takknemlig og glad hun og familien er for all støtte og gode ord de får i denne kampen.

Da er det bare en blogg igjen på lista over meg. Monica Vederhus. Og Monica er og en av de tøffeste kvinnene jeg kjenner. I går tok hun et lurt valg.  Hun la vekk bunken av papirer hun har hentet ut fra barnevernet for å lese gjennom sin historie, sin barndom Alle bekymringsmeldingene som ikke førte til noe annet enn papirer i en arkivskuff. Lese gjennom sin ungdomstid hvor alle varsellamper lyste rødt og varselklokkene kimte mens det ble laget dokument på dokument om Monica sin situasjon. Dokumenter sommer enn noe annet dokumenterer hvordan samfunnet sviktet Monica.
I går valgte hun å legge vekk bunken for en stund.

Det tror jeg var et klokt valg.
Hun skriver at hun har fått e svarene hun trenger for nå. At papirene er tung lesing. Fort gjort å gå i kjelleren. Minnene kommer jo og tilbake.
Se fremover Monica. Du er tøff og har klart å reise deg igjen. Vær stolt av den du er i dag.

Monica har innsett at hun ikke er Wonderwoman. Jeg har innsett at jeg ikke alltid er kjerringa som fikser alt.  Noen ganger ligger det mye styrke i å innse sine begrensninger.

La oss bruke makta vår…….

Stine Skoli bruker bloggen sin, påvirkningsmakten sin, til å promotere lekebiler.  Det har hun holdt på med en ukes tid. Men bloggkonseptet kan brukes til langt viktigere ting enn å få opp salget av leker.

Blås i ukesmenyen fra Mat fra bunnen. Den er gammelt nytt den og. Det samme er Ida Wulff sitt innlegg. Bruk ikke tid på dem.
Monica Vederhus har det bra, og det samme har Doc og Dask. Ja hvis hun klarer å skjerme seg for trekk.
Jeg er litt mer bekymret for Kokkejævel. Men kjenner jeg han rett er han ikke mottakelig for gode råd fra meg, så jeg lar han kose seg med ølen sin i fred i helga.

Hva koster rettferdighet? spør Vibbedille
Svaret mitt på det spørsmålet er En hel haug med hardt arbeid.

Mamma på hjul står midt i det harde arbeidet nå.  Hun kjemper sin livs kamp. Da snakker jeg ikke om kampen mot sykdommen ALS som tar fra henne funksjon etter funksjon. Nei, den kampen som for tiden tar alt av Vivian sine krefter og tid er kampen mot Bergen kommune. Kampen for å få leve et mest mulig vanlig familieliv den tiden hun har igjen. Kampen mot en kommune som sparker et menneske som alt ligger nede.

I dag vil jeg bruke min blogg og min påvirkningsmakt til å hjelpe Vivian i den kampen.  Jeg håper å påvirke deg til også å bidra på din måte.

Jeg vet at vi er mange som hjelper Vivian i kampen.  Men jeg vet og at mange når de leser slike historier sitter og føler på hjelpeløshet.  De ser urettferdigheten. De har så lyst til å hjelpe, men de vet ikke hvordan. Hva kan lille jeg gjøre mot en stor organisasjon som Bergen kommune?

Skal man sloss mot en kommune, trenger en fort profesjonell hjelp.  Det er derfor startet en spleis som skal gi Vivian og familien økonomisk hjelp slik at de kan bruke advokat i sin kamp.

Å bidra i denne spleisen er en god måte å hjelpe Vivian i hennes kamp. Så kan advokaten på en profesjonell måte føre den kampen Vivian til nå har ført med å skrive mail til øynene blir såre. Kanskje advokaten vil få mer svar enn det Vivian har fått.

Vil du gjerne bidra mer? Gjøre noe konkret?
Spre informasjon om spleisen og oppfordr andre til å delta.
Akkurat nå er det 41.000 kroner på den spleisen. Det er mange penger. Men gjennomsnittsprisen for en toppadvokat er over 6.250 kr i timen. (Finansavisen 2020)  La oss bidra til at Mamma på hjul og familien hennes har råd til å velge en virkelig god advokat.

Hva koster rettferdighet spør Vibbedille.  La oss snu på spørsmålet.  Hva koster urettferdighet?  Det føles ikke riktig at det er Vivian og hennes familie som skal bære kostnaden for kommunens dårlige behandling.
Sånn rent praktisk, økonomisk vil jeg tro at hvis saken til Vivian havner i rettssystemet vil kommunen fort bli dømt til å betale Vivian sine saksomkostninger.
Men det er ikke alle kostnader som kan måles i kroner og ører.
La oss bidra til at Bergen kommune må betale for den urettferdigheten de praktiserer

Jeg vet noe om å sloss mot systemer. Jeg vet noe om hvordan store organisasjoner som kommuner tenker.
Noe av det man frykter mest er negativ omtale.
Negativ omtale i riksdekkende medier blir i de fleste slike organisasjoner tolket som en større negativ risiko enn at ansatte blir skadet eller drept.

Så la oss spre Vivians historie så mye vi kan. Skriv om hvordan Vivian blir behandlet på din egen blogg. Del innlegg fra Mamma på hjul sin blogg på sosiale medier.  La dette bli det alle snakker om.  Øk trykket på Bergen kommune.

La oss bruke makta vår til å være med å endre livssituasjonen til Vivian.  Jeg tror vi kan klare det hvis vi alle bidrar på hver vår måte.

Endelig helg…

I dag var det bare to timer med ryggskole som sto på programmet. Løftetekniikk med videofilming. Du får noen aha opplevelser når du kan studere din egen måte å løfte på i sakte film, bilde for bilde og gjerne på repeat…

Så kunne jeg ta bagen, Sette meg i bilen og reise hjem!!! Savner jo flokken min, og ikke bare kollegaer og det politiske livet.

Gody å komme hjem. Enchiladas er spist sammen med Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå.  Jeg har gått en liten tur med Charlie Chihuahua. Nå har Charlie Chihuahua og jeg krøllet oss godt sammen på sofaen for en liten strekk under pelspleddet.

Det er helg!

 

Toppbloggerne viktigere enn noen gang.

Blogg som plattform har endret karakter de siste årene.  Vibbedille skriver i sitt innlegg at enkelte hønsehjerner ( Vibbedille bruker ikke slike begrep, hun er litt mer høflig enn meg) mener det må være direkte pinlig å være toppblogger nå.  Jeg vil heller si tvert I mot.

Da jeg begynte å kommentere toppbloggerne var det stort sett Sophie Elise og Isabell Raad som tronet på toppen med helt vanvittige lesertall.  Jeg forsto av media at de tjente summer på blogginga si som jeg bare kunne drømme om som radiograf. Jeg har stor respekt for de to nevnte bloggerne, flotte damer begge to som så en mulighet og tok den. Og ja, livet virket glamorøst, men ingen tvil om at de arbeidet hardt for å befeste sin posisjon og forbli på topp.

Likevel forsto jeg det ikke. Forsto ikke hvorfor flere tusen mennesker klikket seg inn hver dag for å lese siste nytt om rumpa til Sophie Elise eller den siste festen Isabell var på. For jeg syntes mye var likt, lesingen ensformig og siden livene til disse toppbloggerne, eller det de skrev om livene sine, og ble styrt av hvilke samarbeidspartnere de måtte klare å plassere produktene til, noen ganger litt kunstig.

I dag er jeg på 11. plass på bloggtopplista.  Når jeg klikker meg inn på de 10 bloggene som ligger over meg på lista i dag er det en variasjon i tema som er mye større. Litteraturmessig holder de fleste bloggene bedre kvalitet. Og temaene som blir tatt opp vekker større interesse hos meg enn det sminke, party og plastikkirurgi gjorde.

Stine Skoli og lekebilene er kanskje det jeg finner minst interessant. Jeg er ikke i målgruppen for lekebiler, og innlegget er kommentert mange ganger før.

Jeg er heller ikke så veldig interessert i ukesmenyen til Mat fra bunnen. Ukesmenyen her på Treningsleiren står på oppslagstavlen utafor døra mi.

Men jeg klikker meg inn og ser hva hun varter opp med i dag. Jeg skal jo hjem, og har lovet å handle inn mat. Gamle Gubben Grå hadde ingen ønsker om mat da jeg snakket med han i går kveld, bare ikke ferdigpizza. Mat fra bunnen foreslår enchiladas. Det frister litt. Lar ideen modnes utover dagen. Men tror det blir noe mexikansk.

Kan jeg friste deg med Lavkarbo donuts stekt i airfry? spør Sois og Spar. Svaret er sorry, men nei takk.

Men samtidig fascinerer ideen meg. Jeg mener når man er så opptatt av å fremstå som sunn og kostholdsfiksert at man klarer å tenke ut at man skal røre sammen havrefiber, mandelmel, fiberhusk og rømme(?) for å steke det i luft og pynte det med sukkerfri sukkerglasur. Ja da tror jeg man er relativt desperat etter å spise donuts…..

Mitt råd blir. Kjøp deg en ordentlig donut. Sett deg rolig ned, gjerne med en god kopp kaffe. Spis den ene donuten sakte. Kos deg med hver bit  og ta deg tid til virkelig å nyte smaken. Så bruker du havrefiber når du skal bake rundstykker eller lage grøt.

Han i boden (Jeg gikk bare I boden en tur) skriver om Mamma på hjul. Om hvordan Vivian og hennes pågangsmot imponerer han. Hvordan hsn humrer med henne når hun skildrer dagliglivet på sin humoristiske måte. Til tross for den livssituasjonen Vivian er i. Smil gjennom tårer.

Han i boden tar og opp det sinnet vi alle som leser bloggen til Mamma på hjul føler mot Bergen kommune. For dette er en historie som gjør meg så forbanna… akkurat som han i boden.

Jeg kan opplyse om at å skrive til ansvarlig byråd i Bergen ikke fører frem. Det har vi forsøkt før. Vi sendte likelydende mail svært mange her inne. Vi fikk høflig svar fra KrF dama, men det endret ikke noe på Vivian sitt tilbud fra kommunen. Det endret ikke noe på den arrogante måten kommunen har mot Vivian. At de nekter å lytte, og at de ikke evner å ta inn over seg hvilke ønsker Vivian har – og hvorfor.

Det er det som gjør meg så frustrert. Man kan få til et hode tilbud for Vivian. Man kan få til det tilbudet Vivian ønsker. Det tilbudet Vivian og hennes familie trenger for å få hverdagene til å gå rundt på en best mulig måte. Man kan få til det tilbudet innenfor den samme kostnadsramme som kommunen har budsjettert med, antakelig rimeligere. Bergen kommune ønsker bare ikke å gjøre det, fordi det ikke passer inn i deres bokser på hvordan ting kan organiseres.

Mamma på hjul skriver at hun er sliten. Sliten ikke av sykdommen, ikke av livet, men sliten av å slåss mot kommunen.  En dødssyk kvinnes som bruker sine siste krefter på å sloss mot en  stor og mektig kommune. Finnes det noe mer uverdig måte å behandle et menneske som man har ansvaret for å yte omsorg til?

Mamma på hjul, Vivian, skriver at hun ligger til klokka 3 om natta og skriver mail med øynene til de hun tror kan hjelpe henne til å få et verdig liv.  Er det slik Bergen kommune mener det er riktig at Vivian bruker tiden og energien sin?  Burde hun ikke heller bruke tiden og energien på gode opplevelser og gode minner for seg og familien?

Jeg kallte behandlingen Vivian får av Bergen kommune for psykisk terror.  Jeg ble kritisert for det, men mener fremdeles at jeg har mine ord i behold.  Mulig jeg kan 8nfornulere beskrivelsen litt. Kanskje hjerterå psykisk terror passer bedre?

En mindre tøff person enn Mamma på hjul, Vivian, hadde bukket under for lengst. En mindre tøff person hadde gjort det kommunen ønsker. Nemlig å gi opp kampen, legge seg tilbake å dø. Er det slik vi ønsker det skal være?

En annen sterk kvinne med sin sterke historie er Monica Vederhus.  Mens bunken av bekymringsmeldinger og legenotat om skader påført ved mobbing vokste seg stor og vond, var det ingen som tok grep for å hjelpe Monica da hun var barn.  Alarmklokkene må ha kimt så de som hadde ansvaret måtte bruke hørselvern mens de arkiverte all informasjonen.  Likevel valgte de og ikke gjøre noe! De overlot til en 13 år gammel jente, et barn, og finne den veien selv.

Og veien fant hun. Narkotika, alkohol  et ungt liv som nesten gikk til grunne.

Nesten.

For Monica krabbet seg til slutt ut av rennesteinene, kom seg opp og klarte å skape seg et liv. Monica er tøff. Bare så synd den tøffe jenta ikke fikk hjelp da hun trengte det mest.  Tenk for en ressurs Monica kunne vært i de årene alle så bort mens hun langsomt gikk til grunne.

Doc og Dask er forkjøla. Lov med litt srlvmedlidenhet under pleddet.

Ida Wulff tok med seg babyen og dro hjem til foreldrene så en utslitt småbarnsfar kunne hente seg inn litt både når det gjaldt søvn og arbeid.

Kokkejævel er den eneste bloggen med svimlende lesertall.  Han er vel og den mest kroppsfikserte av de på topp i dag. Han er på slankeren. Men det er liksom forskjell på å følge en feit fyr i førtiåra sin kamp mot badevekta og sulten enn å følge en ung jente skape kroppen din perfekt ved hjelp av alt fra botox til kirurgi.

Så til dere som fremdeles mener blogg er ut, flaut og Harry, se for et mangfold av temaer og mennesker du blir kjent med gjennom bloggene. Blogg er nok en plattform som vil bestå men innhold og menneskene bak bloggene har blitt langt mer variert. Heldigvis.

Havna på ryggkulen….

Klokka har så vidt passert 10, og jeg har allerede klart å ødelegge meg to ganger. Dette er definitivt ikke min dag.  Selvsentrert syting er ikke det som hører hjemme på en dag som denne, og jeg er klar over at det er mange som har det langt værre enn meg i dag. Jeg synes I grunn ikke synd på meg selv, er mer oppgitt over hvor dum en kan bli.

Som jeg skrev I innlegget her startet min dag med snekring av fuglehus.  Jeg var kanskje ikke så fokusert på oppgaven, eller jeg er bare generelt klønete.

Vel jeg skulle bare skjære av en liten tupp på et panel bord som var litt for langt, og klarte å kutte meg med saga. Ikke dypt, ikke alvorlig. Kun et kutt, og et par dråper blod.  Jeg tørket det av med litt tørkepapir og fortsatte med jobbinga.

Da jeg dreiv å skulle lime på noe panel kjente jeg at det hadde blitt litt mye ståing, og fant meg en sånn taburett med hjul jeg kunne sitte på mens jeg limte. Jeg satt kanskje ikke helt i ro, hadde ikke helt balansen, og taburetten forsvant under meg, og jeg datt på ryggkulen på gulvet.

Det er to ting jeg er redd for. Det ene er å ramle og det andre er å havne flatt på gulvet. Nå hadde jeg klart begge i samme smell. Samtidig er det jo pinlig å ligge sånn rett ut i sagflis og høvelspon på et snekkerverkstedgulv. Såret forfengelighet skal man heller ikke kimse av.

Folk stimla til og tilbød hjelp, men jeg møtte heldigvis stor forståelse når jeg sa jeg helst ville klare meg selv.  Og jeg kom meg da relativt greit opp fra gulvet.

Det litt rare er at i går, da vi hadde trening med stor ball nekta jeg plent å ligge på madrassen. Jeg kom ikke til å klare å komme meg opp.  Jeg tenkte da at jeg skulle øve på å komme meg opp fra liggende på gulv når jeg er hjemme i helga, slik at jeg kunne ta sjansen på å innta horisontalen neste gang det var påkrevd. At jeg skulle starte treninga allerede i dag hadde jeg ikke sett for meg. Vel, erfaringa fra snekkerverksted i dag gjør at terskelen for å innta horisontale kontrolert på gulvet er blitt litt lavere. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Jeg slo ryggen. Ikke sånn at jeg tror at noe er ødelagt, men sånn at den er vond og stivner mer og mer til. Typisk!!

Vel, jeg fullførte økta på verksted, og fikk panelt ferdig fuglehuset utvendig. Fysioterapeuten var bortom meg flere ganger for å forsikre seg om at det gikk greit. Det ble og notert i journal at jeg hadde falt og opplyst til de andre i teamet mitt (Altså de som har med meg og min behandling her å gjøre.) Her flyter Informasjon som bør flyte godt, og man behøver ikke forklare det samme til den ene etter den andre.

Fysioterapeuten som hadde neste økt, ryggskole, og jeg ble enige om at jeg skulle stå over ettermiddagens spinningtime.  At ryggen kanskje hadde det bedre uten å sitte foroverlent på en spinningsykkel, men at jeg heller gikk meg en rolig tur for å løse opp i ryggen.

Det var balsam både for ryggen og sjelen.  Bare rusle i mitt eget tempo, utforske en ukjent grusvei, stoppe litt å fotografere og ha naturen helt for meg selv.  Og ryggen, den kommer seg. Får litt hvile i helga nå, så er den helt fin.