Hundene og jeg har vært ute på tur i dag og. 3,5 km langs en brusende elv. Sogna denne gangen. Før gikk Riksvei 7 her, nå er det gang- og sykkelvei. Flat og lett tur i dag. Begynner å kjenne i ryggen at det har vært litt mye trasking de siste dagene.
Svippet bortom og hentet Eldste Sønn på hjemveien, Han fyller 29 år i dag, og jeg hadde bedt han hjem på middag. Så i ettermiddag og kveld har vi kost oss med taco mens skravla har gått. Diskutert alt fra det amerikanske presidentvalget, via en vikinghjelm noen vil plassere som et landemerke her ved Hønefoss til slaveopprør i Vest-India.
Da vi trodde vi var mer enn mette nok kom isbilen. Tre kartonger med is ble kjøpt. Vanskelig å velge når alle har hver sinn yndlings-is. Litt oppgitt forklarte jeg at fryseren var full. Jeg har ikke plass til tre kartonger med is. Intet problem. Guttene spiste is til det nesten tøyt ut av ørene deres, og de fant plass i fryseren til resten.
Nå kjører Gamle Gubben Grå Eldste Sønn hjem. Nok en god dag i Drømmehuset. Jeg har kost meg med familien min. Gamle Gubben Grå spiste godt til middag, det var godt å se. Han hjalp og til med is-spisingen og fikk i seg to is. Det har i grunn vært en god helg.
Jeg fant en vei i dag, en traktorvei jeg aldri har gått før. Jeg trodde den egentlig bare gikk opp til åkeren som ligger der. Adkomstvei for bonden fra hovedveien når han skal ha traktor og ammet utstyr ut på åkeren.
Men veien fortsatte langs åkeren, og hundene og jeg ruslet spente videre for å finne ut hvor veien gikk. Jeg var i det minste spent. Hundene var muligens mer våte enn spente. Det regnet godt, og hjulsporene i traktorveien var omtrent sammenhengende søledammer med varierende dybde. Charlie Chihuahua og Kidd er to små hunder. Det ble en del litt ufrivillige bad, eller i det minste dyp vassing på dem.
Traktorveien svingte mellom to åkre og opp på en åskam hvor det sto et gammelt uthus, så fortsatte den på overkanten av åkeren. Jeg elsker slike oppdagelsesturer, og lot meg ikke affisere stort av regnet.
Ja så oppslukt hadde jeg vært av traktorveien at jeg ikke hadde sett skikkelig på åkeren. En blomst i åkerkanten vekte min oppmerksomhet. Det var ikke rødkløver, geiterams, rylikk, hundekjeks eller noen av de andre blomstene som pleier å vokse slik i åkerkanter. Det minnet da mer om ….. en erteblomst?
Da så jeg det Det var en erteåker jeg gikk langs. Visste ikke at vi hadde det her. Ut på Røyse er det mye grønnsaksdyrking, men dette var på Ramsrud.
Denne oppdagelsesreisende blir bare mer og mer spennende.
Snart gikk traktorveien inn i skogen. Hvor ville denne veien føre oss? Etter et stykke gikk den bratt nedover. Jeg stoppet opp og tenkte litt. Skulle jeg fortsette nedover? Det var leirete og vått i hjulspoene. Skulle ikke så mye til for å skli. Jeg har ødelagt meg brukbart på å skli i slik leire før. Jeg hadde ikke fjellstøvler på meg, bare noen litt dårlige joggesko. Hundene var dyvåte. Ikke så rart. Buksa mi var god og vår til godt over knærne,og hundene når meg bare til halvveis på leggen. De har vaset i vanndammer og gras som er høyere enn dem.
Jeg hadde så lyst til å gå videre. Veien måtte jo føre et sted hen. Antakelig ned mot elva Sogna, men hvor? Ville den komme igjen nederst i Ramsrudhellinga, eller mer bukte seg i retning Sørgefoss?
Vettet vant over oppdagelsestrangen. Uansett ville det bli en litt lang tur. I det minste i slikt regnvær. Regnet hadde og økt i intensitet. Så jeg snudde og gikk tilbake til bilen. Veien ligger der garantert en annen dag og. Jeg kan komme tilbake med bedre skotøy en dag været er litt bedre.
Vi fikk en tur på tre kilometer i øs, pøs regnvær. Jeg sier meg fornøyd med det. Og traktorveien den skal garantert undersøkes nærmere en annen dag.
I den mørke kveld…. Eller hvis jeg tenker meg om var det vel snarere natt. Klokka var rundt midnatt. Det var leggetid. Men før jeg skulle krype til sengs skulle jeg ta den siste lufteturen med hundene. Jeg gjør og oppmerksom på at bildet øverst i dette innlegget er et arkivbilde. Jeg hadde ikke med meg telefon.
Charlie Chihuahua skjønte lunta da jeg hekta på meg crocs, og gjemte seg under skjenken i spisestuen. Han er ikke så glad I de sene kveldsturene.
Jeg lot han ligge der under skjenken, hektet båndet på Kidd og la i vei. Det var deilig temperatur ute, så jeg vandret av sted i sommerkjolen.
Vi hadde kommet litt forbi nabohuset da jeg så det første lynet, jeg telte sekunder til tordenbraket kom. Uværet var et stykke borte. Vi satte opp tempoet litt. Kidd er ikke så glad I torden. Ikke regn heller, når jeg tenker meg om.
Noen få skritt etter tordenbrsket kjente jeg den første regndråpen. Ikke mye regn bare noen få lette dråper. Neste som yr. Kidd og jeg holdt god fart på runden som er rundt 800 meter. Snart sto vi på trammen til Drømmehuset. På tide, syntes Kidd og fortet seg inn. Lyn og torden hadde kommet nærmere og nærmere for hvert smell.
Ved utgangsdøra ventet Charlie Chihuahua. Nå var han klar for tur. Ja, så var det bare å løsne båndet til Kidd og sette bånd på Charlie, og så begi meg ut på en ny runde. Det regnet jo bare lett, så jeg droppet jakka nå og. Det er som sagt snakk om noen hundre meter.
Torden og lyn kom tettere og tettere. Det samme gjorde regndråpene. Da vi var kommet ca halvveis på runden regnet det tett. Jeg begynte å lengte inn, men Charlie Chihuahua hadde god tid og lot seg ikke affisere hverken av regn eller torden.
Da han hadde satt seg godt til rette i hockey under et bjørketre for å avlevere en kabel, flerret et lyn nattehimmelen. Tordenbraket kom nesten samtidig. Et øyeblikk lurte jeg på om det slo ned i bjørka. I samme øyeblikk var det som om himmelen åpnet seg, og det styrtregnet metereologene har mast om i hele dag kom veltende. Farevarsel gult. Ikke ideelt for sommerkjole.
Nå fikk også Charlie farten opp. Lett regn og torden er ok, men regnskyll som gjør at en tykkmaget og kortbeint chihuahua nærmest må svømme gjennom vannmassene er litt for ekstremt for Charlie.
Våte asfalterte veier er heller ikke det helt store for utslitte crocs kjøpt på Rusta for, skal vi si fem år siden? Jeg hadde et par gleppetak, men klarte heldigvis å holde meg på beina. Skulle sett seg ut om kjerringa skulle ligge svømmende i en vanndam i styrtregn kun iført sommerkjole.
Sjelden har det vært så deilig å komme inn i Drømmehuset rnn i natt. Den siste kalddusj fikk jeg på vei inn døra, takrenna rant over sine bredder og sendte en liten foss ned i nakken min.
Dyvåt sommerkjole ble vrengt av meg, og dyvåt Charlie Chihuahua fikk plass under dyna til Gamle Gubben Grå etter en rask tørk med et badehåndkle. Han er jo ikke hjemme, så bedre at Charlie ligger der, enn at halvvåt hund kryper under dyna mi. Det var utrolig godt å krype under god varm dyne etter den noe ufrivillige dusjen.
Tordenværet og regnet ga seg nesten like raskt som det hadde kommet, kun et kvarters tid etter at jeg hadde kommet meg til senga.
I tidligere tider hadde man det man på min kant av landet kalte kast. En haug av stein eller kvister knyttet til minnet om en ugjerning som hadde skjedd på stedet. Kastene lå ved veiene, og den forbifarende kaste en kvist o.l. på haugen for å beskytte seg mot det onde som var knyttet til stedet. Andre steder i landet vet jeg man bruker betegnelsen varp på slike steder.
På min tur i dag kom jeg forbi et slikt kast. Ulvestøttapå Svendsrudmoen. De har gjort den i stand i nyere tid, og jeg har ikke sett skikkelig på den. Bare kjørt forbi i bil. Nå var jeg til fots og hadde god mulighet til å studere Ulvestøtta og selvsagt kaste på en kvist. Ille nok at jeg hadde ramlet og skitnet til buksa om jeg ikke skulle bli drept av ulv og.
Et sagn forteller at en gutt som var på vei til konfirmasjonsforberedelse i Hole prestegård en vinterdag i begynnelsen av attenhundreårene blev revet i hjel av ulver på dette stedet. For å gi hans sjel fred, kastet de som kom forbi friske grankvister på stedet helt til kvisthaugen og en gammel gran som stod her blev borte en gang mellem 1945 og 1950. Forfatteren Jon Guldahl, som skrev under pseudonymet Varg Villvoll på 1950-tallet, skrev i en artikkel den 20. juni 1955, at «Kastegrana på Svensrudmoen» var falt over ende. Det er flere versjoner av sagnet, men alle forteller om en gutt som ble drept av ulvene her.
For å minne om sagnet blev steinen på bildet reist i 1963 av Throne-Holst på Rytterager i samarbeid med Hole ungdomsforening.
Harald Throne-Holst var administrerende direktør og styreformann i Freia, og det var han som i 1963 i samarbeid med Hole ungdomsforening tok initiativ til å reise minnebautaen, Throne-Holst eide gården Rytterager, som ligger like i nærheten. Han bodde der som pensjonist. Han og kona omkom begge da gården ble brant i desember 1986.
Minnesteinen ble utført av billedhugger Nic Schiøll og teksten på steinens framside ble gitt av ringeriksdikteren Elling M. Solheim.
Nic Schiøll var en kjent billedhugger på 60-tallet. Hovedverket hans, det han er mest kjent for, er St. Hallvard-relieffet på Oslo rådhus. Det er plassert høyt på veggen som vender mot fjorden og Rådhusplassen. Så det var ingen hvem som helst som hugget ut mønsteret og teksten i bautaen som i mang eår sto litt bortgjemt inni granskogen på nedersiden av veien mellom Vik og Røyse.
I 2020 ble minnesteinen flyttet over på andre siden av veien, for å være mer tilgjengelig for folk. Nå står det lett synlig rett ved en gang- og sykkelsti. Det er og laget e hellelagt plass foran bautaen, og en kobberplate som forteller historien.
Et flott minnesmerke, over ungt liv og brå død, og historie det er verdt å ta vare på. Så kast en kvist foran ulvebautaen hvis du skulle være på de kanter.
Søle og denne Kjerringa er som kjent en farlig kombinasjon. Det er jo på slike rusleturer søle på stien har ført til skikkelige bruddskader både i kne og i ankel. Frister absolutt ikke til gjentakelse.
Så selvsagt klarte denne kjerringa det igjen. Å skli i en søleflekk og gå på ryggkulen. Heldigvis uten skade denne gangen. Opp igjen kom jeg meg og uten for store problemer. Ga nesten mestringsfølelse å ramle i skogen og komme seg lekende lett opp uten skade. Ikke haltet jeg meg korteste vei til bilen heller, men fortsatte turen som planlagt. Så litt ut som et barnehagebarn etter en fin dag i sandkassa med søleflekker på knærne så vel som i buksebake, men det får gå.
Det ble en tur på over 5 km. Sier meg fornøyd med det.
Nå har jeg og Charlie Chihuahua flata ut på sofaen. Late Brit (robotstøvsugeren) er satt i arbeid. Det er best å la henne jobbe i fred.
I går fortalte yr at det skulle regne hele dagen. Til dels ganske mye, sånn styrtregn du vet. Det regnet ikke da jeg skulle ut døra. Lettskyet og sol. Jeg skulle bare en liten tur i sentrale strøk. Ikke langt til fjells eller langt ut i skogen. Jeg så på softshell-jakka i entreen. Den er kjekk i regnvær og vind, og et must på fjellturer. Men du så tung. Jeg er jo ikke typen som vurderer vekt-vest. Så jeg lot de være og strøk av sted med bare ei strikkejakke.
Da jeg kjørte mot der jeg skulle starte turen så jeg mørke skyer i de fleste retninger. Ble litt spennende å se om jeg kom til å komme meg gjennom turen uten å bli “overraska” av varslet regnvær. Vel, det ville i så fall ikke bli første gangen jeg kom hjem fra tur som ei druknet katte. Forhåpentligvis ikke siste heller.
Jeg liker å gå tur i lett regn. Når jeg bare skal gå en liten tur på noen kilometer og så rett hjem er det ikke så farlig om jeg blir litt våt. Jeg har nok av tørre klær hjemme.
Jeg gikk turen min. Det regnet litt like etter at jeg hadde startet. Ikke mye, bare litt lett regn. Jeg stresset litt med å komme opp det mest leirete partiet før det ble så mye regn at det ble glatt. Men når jeg kom opp på toppen og stia ble god og tørr var jeg berga. Da stoppet vel regnet og. Helt til vi satt i bilen og var på vei hjem. Da kom styrtregnet. Flaks.
Skal man på de lange turene, eller opp på høgfjellet skal man selvsagt være rustet for dårlig vær og ha med det utstyret turen krever. Men skal man alltid ruste seg ut som om man skal på en ekspedisjon bare for en liten formiddagstur, ja da blir den dørstokken høyere enn den trenger å bli.
Jeg er sånn som gjerne forsøker å dra med meg folk som kanskje ikke er så mye ute på tur med ut i skauen. Jeg er overbevist om at det å komme seg ut litt er godt for kropp og sjel. Spesielt for sjelen, det psykiske. Det jeg ofte får høre som unnskyldning for ikke å bli med er at de ikke har noe å ha på seg. Folk har sett så mange bilder av folk i glorete friluftsklær på sosiale medier at de tror det er kleskode for å få slippe inn, eller snarere ut, i skauen.
Jeg får de som regel, etter litt mas, med meg. Vi skal ikke gå langt. Bare reise opp til tjernet og sitte der og drikke kaffe. Kanskje se etter litt blåbær eller sopp. Det eneste jeg diskret sjekker når de setter seg inn i bilen er hva de har på beina. Jeg har hatt med meg folk i Crocs og i ballerinasko. Da legger jeg opp turen deretter. God grusvei og sandstrand går greit. Når de ser at jeg sitter der i bilen i helt vanlige klær, som olabukse og en strikkejakke ser jeg at de slapper litt av.
For meg er ikke det viktigste med å komme seg ut det å trene. Jeg er ikke opptatt av hvor langt jeg går eller hvor fort jeg går. Jeg er opptatt av å være ute. Man kan godt si at det mentale av å komme seg ut er det som er viktigst for meg. Så får det at jeg blir litt sprekere komme som en gledelig bi-effekt.
Den dagen jeg føler for å pakke sekken med alt fra ormtabletter til sokkeksift bare fordi jeg har tenkt meg ut for å se etter litt sopp, blåbær eller sjelefred, ja da kommer jeg til å føle meg gammel. Da en den impulsive kjerringa som optimistisk drar av sted borte. Kjerringa som ikke krymper i regnvær og som tåler å bli litt blaut på beina.
Det virker som om noen tenker at jeg er i mot å bevege meg. At jeg synes det er teit å trene. Det er ikke tilfelle. Jeg er ingen atlet. Kunne ikke finne på å jogge, med mindre det sto om livet. Altså at jeg var i umiddelbar livsfare. Du finner meg aldri på et treningsstudio. Og nei, jeg ville nok aldri finne på å drive med styrketrening sånn for å trene styrke.
Men å bruke kroppen og musklene har jeg ikke så mye i mot. Kroppen har noen skavanker som gjør at jeg ikke går så fort som andre. Jeg går mer forsiktig fordi jeg ikke har lyst på flere fall og mer titan, og jeg må ta hensyn til rygg, ankel og kne så jeg klarer å kreke meg tilbake etter endt tur, Så hvis jeg får gå tur på mine premisser, og gjerne alene i eget tempo, ja da har jeg det ganske så bra. Jeg liker å gå tur.
I dag valgte jeg stia på bilde. Og ja, alle bildene i dette innlegget er fra i dag. Ingen arkivbilder denne gangen. Jeg har gått denne stia en gang før. Flere år siden. Den blir etter hvert til en bratt bakke. Skikkelig stigning. Jeg husker jeg virkelig hadde både puls og pesing sist jeg gikk der. Det er vel derfor jeg ikke har gått der igjen.
Men i dag la jeg altså i vei. Bekymret meg til å begynne med mer for leira i stia enn for stigningen. stia gikk relativt lett oppover, men det var sleipt. Jeg er jo som kjent livredd leire. Det var leire som gjorde at jeg ødela kneet og det var leire som gjorde at jeg ødela ankelen.
Etter en stund ble det brattere, men ikke så bratt som jeg mente å huske. I tillegg var det bare et relativt kort stykke. Jeg så toppen. Og snart var jeg oppe også den siste kneika. Ja, jeg hadde puls, og ja jeg hadde pust. Og selv om det står en benk på toppen ble det ikke noen hvil. Det var vått. Jeg kunne bli våt i bukserumpa. Når det å muligens bli litt kald på skinka virker for avskrekkende til at jeg velger å sette meg ned for en hvil, da er jeg ikke særlig sliten.
Utsikten på toppen er bra. Selv om jeg bare har gått turen opp bakken en gang før har jeg vært her flere ganger tidligere. Det er bare noen år siden. Da vi bodde i rekkehuset gikk jeg ofte hit og så ut over. Gjerne i halvmørket når alle lysene var tent. De blokkene midt i bildet var ikke der da.
Jeg tok en lengre vei tilbake mot bilen. Av dette bildet kan det nesten virke som om jeg er langt ute på bondelandet, men i virkeligheten er jeg innenfor bygrensa til Hønefoss. Man behøver ikke alltid dra så langt for å finne skogens ro.
Det er bare starten av juli. Likevel gjorde duskregn og litt høstfarger gjorde at jeg nesten fikk høst-stemning der jeg gikk. Jeg liker høsten, men trenger den ikke i juli. Stoppet opp da jeg til og med fant rognebær som begynte å bli oransje.
Snart var jeg tilbake i sivilisasjonen og kunne stå å speide ut over boligfeltet der vi bodde fra 93 til 98. Mange gode minner strømmet på. Jeg tok ikke turen nedom boligfeltet i dag, men rekkehuset vi bodde i ligger under den grå pila på bildet. Herfra gikk turen lett nedover mot byen og der jeg hadde parkert bilen.
Jeg leser at Vibbedille har vært ute på tur. Ikke noe nytt i det. Dama spretter rundt på tur nesten hver eneste dag, har blitt skikkelig flink og sikkert sprek det siste året. Det er både inspirerende og imponerende. Så dette innlegget må ikke ses på som kritikk, men mer som en refleksjon over hvor forskjellige vi folk er. Den ene måten å tenke på en ikke mer riktig enn den andre.
Reflekterer litt over at jeg føler for å ha en Trigger Warning i dette innlegget, akkurat som Mimir Kristjanson og Sofie Marhaug har i sin siste bok Hjelp, de drar til Sveits! Det er bare det at når denne kjerringa skal uttale seg om trening og helse, ja da kan jeg fort bruke ord og uttrykk som enkelte i denne lettkrenka verden kan føles som støtende. Nå er det ikke først og fremst Vibbedilles reaksjoner jeg frykter, men mer mennesker som har som hobby å bli krenket på andres vegne. Så jeg skriver som Sofie og Mimir; Fremfor å fjerne støtende innhold av denne typen vil jeg oppfordre leseren til å huske at bare fordi man lar seg krenke (på andres vegne), så betyr ikke det at man har et poeng.
Vibbedille tar på seg oljehyre, snører sin sekk og vandrer med freidig mot en 7 km tur for å kjøpe Redbull til sønnen sin. Jeg er sikker på at mine barn ville ha vurdert mentalundersøkelse av meg hvis jeg hadde labba de 12 km tur/ retur ned på Kiwi for å kjøpe Redbull til en av de. Spesielt hvis det hadde vært til Yngste Sønn som fremdeles bor hjemme. Han har både bil, førerkort og tjener egne penger. Så hvorfor var det jeg som skulle ta turen? Og det attpåtil til fots? De uten førerkort hadde nok og fått beskjed om å ta beina fatt selv.
Før du hamrer løs i kommentarfeltet og slår fast mine elendige evner som mor, så er det utrolig mye jeg kunne ha gjort for mine barn. Også kjøpe Redbull. Det er den labbinga, altså å vandre flerfoldige kilometer for å handle energidrikk, jeg reflekterer over at jeg aldri ville ha gjort.
Folk er forskjellige, og enda rarere skal det i mine øyne bli. For hva er det Vibbedille tenker på der hun vandrer av sted? Jo hun vurderer å kjøpe seg vektvest for å få litt mer utbytte av sånne “flate” turer uten særlig motstand på noe vis. Jeg er helt sikker på at hvis jeg hadde vandra fra Kiwi nede i Hønengata og oppover Henshellinga mot Drømmehuset, en høydeforskjell på rundt 100m på de 6 km, så hadde nok vektvest vært det siste jeg savna. Spesielt hvis jeg hadde en ryggsekk full av Redbull på ryggen, og var kledd i en tung oljehyre.
Vibbedille lurer på hvordan det er å gå med f.eks 10 kg vest kontra 10 kg sekk. Og spør om noen har noen erfaringer. Her har jeg nok ikke stort å bidra med. Det nærmeste jeg kommer en vektvest er de gamle blyfrakkene på røntgen. Jeg ville helt klart foretrukket ryggsekk enn å vandre opp Henshellinga i blyfrakk. Men nå tror jeg slike vektvester sitter langt bedre på kroppen enn en blyfrakk. Ja og så kommer det jo litt an på ryggsekken og hvor godt tilpasset den er….
Kjenner at problemstillingen ikke engasjerer meg så veldig. Til tross for at jeg har gått ned rundt 20 kilo de siste årene føler jeg vel at jeg fremdeles har vekt nok å drasse på og føler ingen trang til å tilføre flere kilo for å få bedre treningseffekt.
Hadde jeg mot formodning og bedre vitende gått til Kiwi og slitt meg opp Henshellinga med en ryggsekk full av Redbull på ryggen ikledd en blyfrakk fra røntgen under ei tung oljehyre ja da hadde jeg ligget som et slakt på sofaen når jeg kom frem til Drømmehuset. Jeg hadde vel knapt orket å kreke meg bort til spisebordet hvis Gamle Gubben Grå serverte middag. Sånn er det ikke med Vibbedille. Full av energi og tiltakslyst etter spaserturen setter hun i gang med styrketrening så fort hun er innenfor døra hjemme hos seg selv. Så en rask dusj før middag. Det er som jeg skriver i overskriften, folk er forskjellige.
To hunder og jeg var på tur i tett furuskog i formiddag. Ja, man ser bare Kidd på bildet, men Charlie Chihuahua er ikke langt unna. Han er en litt merkelig hund, og foretrekker å gå bak oss når vi er på tur.
Det er flott og grønt i skogen nå. Blåbæra begynner å bli moden. Sopp så jeg ikke noe av, men det er tidlig i sesongen. Soppen dukker nok opp etter hvert..
I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært på topptur. Kanskje ikke den høyeste fjelltoppen eller den lengste fot-turen. Vi gikk til St. Hanshaugen i Hønefoss. Jeg tror om ikke annet at det er nordsias høyeste topp, om ikke noe annet. Topp er topp, enten det er toppen av en haug eller toppen av et fjell. For de som er opptatt av lengden på turer, så ble rundturen vi gikk på litt over 3 km.
Vi gikk jo ikke bare opp til toppen og ned igjen, vi gikk over St. Hanshaugen og ned på den andre siden, og så en runde i et villaområde før vi gikk tilbake til der vi hadde parkert bilen. Det var godt både for hunder og mennesker og få ruslet en tur på steder vi ikke er så ofte.
Det er og godt å kjenne at jeg er sprekere enn jeg var en periode. At en slik topptur ikke tar pusten fra meg, slik den har gjort. Og at jeg til og med uttalte at Denne bakken er egentlig ikke bratt. i en stigning jeg før har pest som en hvalross på land.
Geiteramsen blomstret og minner meg om at jeg må få laget geiteramssaft. Den fikk kul farge sist jeg laget den for et par år siden, og glir rett inn i sommerens trendbilde. Ligner litt på den ginen det har vært så mye snakk om og som Märtha og Durek skal servere i bryllupet sitt. Rosa drikke i stettglass er noe en hver toppblogger bør unne seg i sommer. Så da går jeg for geiteramssaft.
