Gløgg og pepperkaker hos eldste sønn…

Eldste Sønn er en flott fyr, omtenksom og snill og med en klingende god latter når han er i det rette humøret.  Han flyttet ut av barndomshjemmet for snart to år siden, og etterlot seg et stort tomrom her hjemme.   Ikke minst fordi Yngste Sønn gikk på folkehøgskole det året og huset plutselig var tomt for ungdom.  Eldste Sønn har en diagnose innenfor autismespekteret, som det så fint heter, og det var vel med litt skrekkblandet fryd jeg så han flytte ut.  Var han moden nok til å bo for seg selv? Spørsmålet burde vel heller være om jeg var moden nok til å la han flytte.

Eldste Sønn klarer seg greit. Har jobb og leilighet, og er ikke den som tråkker dørstokkene ned i barndomshjemmet. Jeg tråkker heller ikke ned dørstokken i hans leilighet. Det er hans område, han som bestemmer, og da skal han ikke føle at jeg kommer på inspeksjon for å sjekke om det er rent og ryddig nok.  Gamle Gubben Grå er der nok oftere enn meg, Han er ikke så flink til å kommentere uvasket oppvask eller hauger med skittentøy. og er nok en mer kjærkommen gjest enn når a mor kommer med sitt skarpe blikk og sin skarpe tunge….

Men i går hadde Yngste Sønn truet med at han og jeg skulle komme på besøk for å få han til å ta den oppryddingen som ungkarsleiligheter trenger fra tid til annen. Nå ble ikke det noe av, men jeg sendte en melding ut på ettermiddagen og sa at jeg kunne komme en tur hvis han hadde lyst til det og litt overraskende fikk jeg ja til svar.  

Så da tok jeg med meg en boks pepperkaker, en sjokoladeadventskallender og litt annet småting og dro ned til han.  Leiligheten var om ikke strøken så helt innafor.  Som jeg sa til han, jeg har sett bedre og jeg har sett verre ungkarsleiligheter.  Han varmet gløgg og te, og vi koste oss med pepperkakene.  Lenge siden det bare var han og jeg. 

 

Salmesang og revolusjon….

I går var en dag med mye følelser og mye engasjement. Slik er jo mange av dagene mine, men i går var likevel spesiell. 

Dagen startet som den pleier.  Opp før hanen galer, kjøre Yngste Sønn, og så av sted. I går gikk turen først til Drammen for et møte. Ikke det helt store eller viktige møte, bare ren rutine. Plankekjøring.

Så kom det jeg hadde gruet meg til. Begravelsen til Marianne.
Begravelser er alltid trist. Det er under en måned siden Mammas begravelse. Jeg er fremdeles i sorg, og nå skulle jeg på ny i begravelse. Denne gangen til en ung person.
Marianne ble bare 35 år.

Kan man si at en bisettelsesermoni var fin?  
Jeg vet ikke. ..
Men hvis man kan si det, så var denne bisettelsen fin.  Fin og personlig.
Marianne visste  den siste tiden at hun skulle dø, og hun har tydelig kommet med ønsker for hvordan denne dagen skulle være. 
Ektemannen til Marianne holdt en flott, personlig og rørene minnetale foran en fullsatt kirke.  Det står det respekt av på en slik dag.  Mange i hans sted ville ha mer enn nok med seg selv og tårene.  Faren til Marianne holdt også en minnetale, og flere andre var og oppe og sa noen minneord til farvel.  Sammen med de nøye utvalgt sanger og salmer gjorde at det vel ikke var et eneste tørt øye i den fulsatte kirken.  
Det ble en verdig avskjed med glad-jenta Marianne. 

Hjemom. 
Rakk en liten tur med hundene og å stappe i meg 4 brødskiver med leverpodtei, så bar det av gårde igjen.

Nå var det medlemsmøte i Rødt som sto for tur, og i dag skulle vi debattere revolusjon sto det på programmet.  
Det var med litt blandede følelser jeg entra lokalet.   Formuleringen om “væpna revolusjon” var noe som lenge skremte meg vekk fra partiet. Jeg vet at væpna revolusjon er  strøket fra prinsipp-programmet,  men vet at det er fremdeles er en litt tung formulering om revolusjon i prinsipp-programmet. Pragmatiker som jeg er, er jeg mer opptatt av arbeidsprogrammet enn av prinsipp-programmet.  Det er liksom mer håndfast.  Prinsipper er jo mer som visjoner, fine litt høytsvevende ors på glansa- eller resirkulert papir. 

Det var “han nye”  som hadde fått i oppdrag å lage innledningen. Og etter hans innledning var ikke denne revolusjonen like skremmende.  Det står en “demokratisk revolusjon” i prinsipp-programmet.  Demokratisk omveltning.  Jo, det skal jeg klare å leve med, og det skal jeg klare å stå på orget og forklare og forsvare under valgkampen.  

Klokka var nesten 22 før jeg kom meg hjem og kunne flate ut på sofaen

Verdens beste Gubbe

I går var liksom ikke humøret helt på topp da jeg sto opp. OK, humøret er i grunn sjelden på topp når jeg må stå opp 05.30, men i går var det litt sånn ekstra surt. 

Det er den derre litt kjipe siste uka før lønning. Vi lider ingen nød, fryseren og potetbingen i kjelleren er fulle. Vi har tak over hodet og fulle klesskap. Det er ikke det. Men litt mange utgifter i oktober og innkjøp av nye vinterdekk til to biler gjør at det er relativt skrapa både på konto og i lommebok.

Og i går skulle jeg så gjerne vert i Oslo på samling for tillitsvalgte og rekke møte i Hovedutvalget i Hønefoss etterpå. Det krevde enten buss tur retur Oslo eller helst bensin på Lille Bille, penger til parkering i Sandvika og togbillett Sandvika Oslo tur retur.  Det å bare fylle opp bensintanken til Lille Bille og så parkere i Hagenissebyen for å labbe tur retur sentrum til tillitsvalgtssamlingen ville by på logistikk problemer sånn med tanke på å få med seg mest mulig av samlinga og også rekke møtet i Hønefoss. Men det var det siste alternativet jeg hadde råd til.

Jeg hadde klaget litt over problematikken til Gamle Gubben Grå kvelden i forveien. Men siden det er jeg som har hatt fast inntekt de siste månedene, var det mer for å lufte frustrasjon enn ønske om reell hjelp. I løpet av natta hadde jeg kommet til at jeg droppa tillitsvalgtssamlinga og konsentrerte meg om møte i Hønefoss.  Litt funderinger er jo fint å fylle tiden med når man likevel ligger våken fordi kneet verker. Men jeg skulle som sagt utrolig gjerne vært på den tillitsvalgtssamlingen…

Så da jeg litt sånn små-sur sto opp, dro jeg på meg ei sliten joggebukse og en hullete men utrolig god ullgenser. Jeg skumle jo bare lufte hundene og ha hjemmekontor på formiddagen. Så kunne jeg dusje og dresse meg før Hovedkomite møtet på ettermiddagen. Prøvde å si til meg selv at det ble OK med en dag hjemme, godt å kunne ta ut litt avspasering, fint med en tur med hundene i dagslys…. Men det hjalp lite på den litt kjipe følelsen.

Da jeg satt i bilen sånn litt over 06.30 og ventet på Yngste Sønn som skulle kjøres på jobb sjekket jeg mobilen. Det var en vips melding. Noen hadde sendt meg penger.?.. Men jeg hadde da ikke lagt ut for noe nå..? Det var da ingen som skyldt meg penger…? Jeg åpnet undrende meldingen. Det var Gamle Gubben Grå som hadde vipsa meg penger sent kvelden før. Nok penger til at jeg kunne rekke begge møtene!  “God tur i morgen” og smilefjes og greier sto det i kommentarfeltet.

Gamle Gubben Grå hår startet i  jobb før en drøy måned siden. Første lønning har dukket opp på konto, og han kunne bidra og hjelpe meg med å få gjennomført noe som betød mye for meg.

Jeg er innimellom ei lettrørt skrulle. Og der i den mørke bilen kjente jeg det kom ei tåre eller to i øyekroken. Ikke fordi jeg kom meg på samlinga. Jeg hadde kommet over å miste den. Men fordi Gamle Gubben Grå med dette viste at han forsto hvor mye det betød for meg å kunne delta, en aksept på alt mitt engasjement som til tider stjeler tid fra både parforhold og plikter her hjemme. Der og da gikk det også opp for meg at Gamle Gubben Grå på ny hadde inntekt, at jeg kunne senke skuldrene. Jeg var ikke alene om det økonomiske ansvaret lengre. Nå skulle vi igjen dra lasset sammen. En utrolig lettelse.

Det ble en rask kjøretur med Yngste Sønn, en rask dusj og på med gå-bort-klærne. Jeg rakk samlinga i Oslo med 2 minutters margin, gikk glipp av den siste halvtimen men rakk møtet i Hønefoss med 5 minutters margin. Glødende og engasjert deltok jeg begge steder. 

Vel hjemme igjen etter en lang dag ga jeg Gamle Gubben Grå en god klem. Jeg er gift med verdens beste Gubbe.

Mandag morgen blues

 

Klokka på dashbordet viser 06.43. Den burde vist mye mindre. 13 minutter bak skjemaet. Jeg sitter i bilen mer motoren i gang klar til å spinne ut av gårdsplassen med en gang Yngste Sønn har fått satt seg i setet ved siden av meg.

Kroppen var stiv og lite samarbeidsvillig da jeg stoltret meg ned trammen for et par minutter siden.  Det vonde kneet hadde holdt meg våken nesten hele natta.  Det verker som besatt når det er rått og kaldt ute. Sovnet først litt over 05.00. Da sov jeg så hardt at jeg ikke hørte klokka ringe 05.30, og ikke våknet før 05.59.  Morgenstress.

Tur retur Tyristrand, og Yngste Sønn kom seg på jobb bare litt for sent…  
Jeg kom meg på jobb i god tid.  Ryggen skrek da jeg krabbet ut av bilen.  Kneet begynte først å verke igjen da jeg satte tyngden på det.  det andre kneet er ikke godt det heller. Da jeg runda hjørnet på sykehuset og styrte mot inngangsdøra tenkte jeg i mitt stille sinn at det kanskje var på tide å bite i det sure eplet, få time hos ortoped og stille seg i kø for kne-protese.  
Da jeg ødela kneet for fem og et halvt år siden ble jeg forespeilet at jeg trengte kne-protese i løpet av 1, 3 eller 5 år.  

På jobben var fire kollegaer syke eller hadde syke barn.  Ikke ble det ringt inn mer enn en vikar, ledelsen er litt gniene på vikarer sånn på slutten av året.  At ledelsen prioritere penger og håp om å gå i balanse foran å sikre nok folk på jobb irriterer selvsagt meg.  En syk, ja- men fire….  Gjorde ikke dagen min nevneverdig bedre.

På jobb skulle vi ha rollespill for å lære oss radiografene og gi tydeligere beskjeder og eie CT laben på undersøkelser hvor flere yrkesgrupper fra flere avdelinger skal arbeide sammen.  Nyttig trening.  Det er ikke så lett å overkjøre en lege som egentlig er litt i veien, eller få gutta på luftambulansen eller sykepleierne fra mottak til å forlate rommet når vi skal kjøre CT. Samtidig er dette ofte undersøkelser hvor man skal få pasienten så raskt som mulig gjennom undersøkelsen og videre .Så trening er bra.

Av en eller annen grunn, så er det ingen som mener at jeg trenger å  øve på å gi tydelige beskjeder, så jeg skulle spille den irriterende legen.  Hun som skulle være radiografen som skulle øve seg på å være litt mer tøff og litt mer trygg i rollen er en relativt ny kollega som på sin første nattevakt alene ringte meg klokka 04 om natta for å stille et , for meg, helt idiotisk spørsmål.  Hun ble dessverre utsatt for “Brit uten filter”, og har av en eller annen merkelig grunn vært litt redd meg siden.  Nå skulle hun altså øve seg på å være litt tøff mot nettopp meg. 
Flaks for henne var jeg ikke i humør til å spille ut rollen helt i dag. 

 

“I morgen” betød plutselig i dag…..

I går skrev jeg et innlegg om gammelt vennskap, om å ta kontakt “I morgen” for å finne tid til en prat.

Da jeg skrev innlegget mente jeg “i morgen” i betydningen neste dag. Kloke Lillian som leser bloggen leste “I morgen” som det det vel oftest betyr når vi utsetter noe. Den samme betydningen som “En dag” har når vi sier vi skal, ringe, stikke innom eller ta en kaffekopp “En dag”. Vi vet jo alle at det ofte, alt for ofte, betyr “Aldri”…

Jeg fikk en kommentar om å rydde plass til det som betyr noe. Først ble jeg sur, jeg hadde jo tenkt å ta kontakt “I morgen”. Men ved nærmere ettertanke kom jeg til at “i morgen” hadde blitt til “i dag” og litt senere til “i går” uten at jeg hadde gjort noe som helst for å få til den kaffekoppen og den samtalen jeg ønsket.

Så jeg bestemte meg for at i morgen, altså i dag, skulle jeg sende den meldingen, strekke ut den hånda. Så melding er nå sendt. Ikke med spørsmål om “En dag” men forslag på konkrete dager og tidspunkt. Nå er det opp til den andre å gripe den utstrakte hånda.

Akkurat det jeg trengte….

Det hadde vært ei lang og litt kjip uke. 
Nå var det fredag og endelig helg.  Jeg satt i bilen min utenfor Kiwi, akkurat ferdig med fredagshandelen. Siste stopp på programmet før jeg kunne ta helga, legge meg på sofaen og vente på at Gamle Gubben Grå blir ferdig med middagen. Kanskje nyte et glass rødvin og kjenne fredagsfreden senke seg. Rygg og kne verket og jeg følte meg sliten og lettere irritert.

Da ringte telefonen. 
Det var venninna mi som bor langt her fra. Jeg har aldri helt tilgitt henne at hun sluttet på jobben og dro her fra. Vi hadde snakket sammen for et par dager siden.  Avtalt å møtes i Oslo i Desember. “Hva slags planer har du for kvelden?”  startet hun samtalen med.  Jeg nevnte ikke sofaen og gullrekka, men svarte at hjem, mat ikke noe spesielt hørtes ut som en god plan.  Hun lurte på om vi ikke kunne treffes. Hun var i Hønebyen og hadde lyst på litt selskap.  
Så ble det slik.

En rask tur hjem.  Tur med hundene og litt skifte av klær.  Så dro vi ut for å spise middag, drikke vin og løse all verdens problemer.Problemløsningen var så vellykket. Praten gikk så bra.  Det var så utrolig flott å ses igjen.  Så etter middag  tok vi en liten tur på pub. Slo ut håret litt.  Reiv kjeft. Lo og skravlet til klokka passerte både 1 og 2.  
Det var så utrolig koselig, så godt.

Det var akkurat det jeg trengte.

 

Gammelt vennskap

Noen mennesker kommer inn i livet ditt, finner en plass i hjertet ditt og blir der for bestandig. Jeg er heldig, for jeg har mange slike personer i livet mitt.  Det rare, og fine, med slike vennskap er at selv om det går uker, måneder ja år mellom hver gang man ser hverandre så er kontakten og nærheten der .  
Som her om dagen.  Jeg var oppslukt i mitt eget stress, med fokus på det jeg drev med da jeg hørte en kjent stemme.  Jeg stoppetopp to sekunder. Du, her? Stemmen kom fra en person et stykke unna i lett prat med en annen.  Jeg studerte ryggen til skikkelsen med stemmen. Var det deg? Da måtte du ha legt deg ut litt, men ganglaget… vel, jeg var opptatt. Hadde nok å tenke på og drive med. tiden ar knapp. Så jeg fortsatte med mitt – om det var deg hadde jeg ikke tid til å finne ut.

Litt senere rundet jeg et hjørne, og der var du.  Jeg hadde sett og hørt rett.   
Jeg stoppet opp.  Vekslet noen ord.   Dagligdagse setninger. Hvordan går det med deg? Svarene var slik allesvarer på slike spørsmål, joda, bra.  Men blikkene du sendte meg sa at alt var ikke bra.  Overfladisk snakk er bare fasade.  Vi som en gang var tvillingsjeler kommuniserer på mange andre plan, og jeg skulle så gjerne hatt tid, virkelig god tid, til å finne ut hvordan du EGENTLIG  hadde det.  
Etter et par minutter måtte jeg stresse videre. “Vi må ta en kaffe en dag” sa jeg til avskjed .og mente det.  
Jeg tenkte på å sende deg en melding senere på kvelden-  Men utsatte det av forskjellige grunner. Mest fordi jeg var opptatt, jeg er alltid opptatt. Men og fordi jeg ikke ville trenge meg på, ødelegge noe.  Vi var en viktig del av livene til hverandre en gang – men det er andre som har den plassen nå. Jeg vil ikke komplisere, ødelegge, lage problemer.  Jeg vil bare forsikre meg om at du har det bra, virkelig bra.

Traff deg igjen dagen etter. På Kiwi, midt i lørdagshandelen mellom stressede barnefamilier og kjøttdeig på tilbud.  Du lysnet opp da du så meg,  et par meningsløse kommentarer. Så ble det stilt.  Dette var verken tid eller sted for dypere samtaler.   Men jeg har bestemt meg. Vi må ta den praten en dag, og jeg må ta initiativet.  Sender deg en melding…..i morgen

Æh, jeg skal til Norderhov…..

I går var jeg og Yngste Sønn å vår daglige kjøretur til jobben hans på Tyristrand. Som vanlig hadde vi ikke alt for god tid….
Vi hadde passert skogholtet der elgen var her om dagen, og var på det før omtalte Snyta da Yngste Sønn sier; “Æh, jeg skulle møte på Norderhov..  ” så et lite sukk før han fortsatte:” Jeg sa jo det til deg i går kveld.” 
Og ja, det er helt riktig det, kjære sønn. Du sa i går kveld at du skulle kjøres til Norderhov i dag – men den pre-senile moren din hadde glemt det i alt det vanlige morgenstresset. Så et oppfølgende spørsmål, kjære etterkommer; Hvorfor sa du ikke noe da jeg svingte av veien mot Norderhov for ett par, tre kilometer siden?  
Vel, det var bare å vrenge bilen inn på den smale veien over Busund, i dag og…. 
Ingen ting er som en liten omvei midt i morgenstresset…

Det kom en elg i veien….

 

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg starter dagen med å kjøre Yngste Sønn til Tyristrand før 7.00. Noen ganger er det et litt stramt tidsskjema på den veien kan man trygt si. Yngste Sønn er liksom ikke den som spretter opp av senga lys våken når klokka ringer. Men i går, i går var vi ute i grei tid.

Ved rundkjøringa i Vekrysset så jeg blålys i det fjerne. Jeg påpekte det til den trøtte fyren ved siden av meg, men siden han ikke hadde sett noen blålys, og det ikke kom noen utrykningskjøretøy oppover E16, konkluderte sønn med at det bare var meg som begynte å bli gal. 

I skaukrullen på rv35, rett før Snyta så jeg blålys et stykke foran oss  i veien – og en lang rekke røde baklys. Veien var stengt. Vi ventet en stund mens en og en bil kom seg frem til ei busslomme hvor det gikk an å få snudd. Twitter og Rb.no ble konferert, og vi fant ut at det hadde vært en elgpåkjørsel. Endelig var det vår tur og vi kunne snu bilen og sette kursen mot Norderhov. 

Nå hadde vi langt fra god tid. Klokka hadde passert 7, og ikke bare Yngste Sønn, men også jeg sto i fare for å komme for sent på jobb. Turen Norderhov – Busund – Snyta tar litt tid, og siden all trafikk fra Modum/Tyristrandkanten også ble dirigert her, var det stor trafikk på den smale bygdeveien. 

Det gikk bra. Jeg rakk jobben. Man får liksom kroppen i gang med litt stress på morgenkvisten.

PS. Bildet er fra arkivet. Stressfaktoren snø har ikke dukket opp – ennå…

Sprek gammel dame….

I dag morges, klokka hadde så vidt passert 8, var jeg ferdig med dagens innkjøp og var på vei ut av parkeringsplassen på Kiwi.  Det er fortsatt litt skumt selv om sola tegner rosa striper over åsen i øst.  

Den er litt uoversiktlig den utkjøringa sånn på morgenkvisten. Biler fra Hønegata som blinker fordi de skulle opp Fosekallveien, men skal de og inn på Kiwi eller videre oppover Fossekallveien? Skolunger på sykkel, sparkesykkel og til fots i alle størrelser og i alle retninger.  I det jeg skal ut fra parkeringa og ut i veien ser jeg en syklist som kommer ovenfra som for lengst har passert skolealder.   Jeg holder øye med syklisten til jeg er sikker på at hun skal inn på Kiwi og ikke videre rett frem foran bilen min, så svinger jeg ut i veien. I sidesynet ser jeg at hun løfter den ene hånda fra styret og vinker muntert mens hun svinger inn mot butikken.

Hvem var det? tenker jeg mens jeg hilser tilbake og kjører videre. Etter et par sekunders tenking kommer jeg frem til at det må være kusina til Mamma. Ei utrolig sprek dame rundt 80 år som er ute i trafikkaoset på el-sykkel tidlig en morgen. Sprek dame.