Host, host, host…. Host, host, host. Gamle Gubben Grå sitter i sofaen med ei bok og hoster og hoster. Jeg kaster et blikk bort på han. Lei den evinnelige hosten. Jeg trodde den skulle bli borte ved behandlingen han fikk for lungekreft. Den ble ikke det. Legen har forklart at imunbehandlingen han fremdeles går på kan gi hoste. Det er også rimelig å tro at lungene fremdeles er irriterte etter strålebehandlingen. Så, altså, hosten er ikke noen grunn til engstelse. Heldigvis.

Skuldrene har begynt å senke seg. Alle prøver, alle tester, alt ser ut til å gå riktig vei. Likevel, jeg puster ikke helt ut. Har ikke gitt meg selv Faren over. Kreft er en lumsk sykdom. Jeg er fremdeles i beredskap. Klar over at ting kan snu.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Er du en katastrofetenker? spurte ei jeg snakket med her om dagen. Jeg tenkte litt over spørsmålet. Katastrofetenker? Nei, jeg ser ikke på meg selv som det.
Da Gamle Gubben Grå ble syk var det viktig for meg å finne ut hvor alvorlig det var, hva som kunne bli utgangen. De to første legene vi pratet med var relativt tydelige på at dette var alvor. Jeg tror begge de to så for seg et alvorligere sykdomsforløp enn det som har vært til nå.
Så jeg innhentet informasjon for å være forberedt på det som kunne komme.
Jeg mener at bare ved å være forberedt på det verste, og ha tenkt gjennom hva som kunne bli resultatet av alle prøvene han tok, kunne jeg være den støtten for han og resten av familien som jeg ønsket å være.

Jeg visste at i verste tilfelle hadde vi bare ett år eller to igjen sammen.
Jeg reflekterte over det. Forberedte meg på at det kunne bli utfallet, og så holdt jeg den vissheten hos meg selv.  Jeg mener at for å være en god støtte måtte jeg ligge et hestehode foran. Være klar for hva som kunne komme, så jeg ikke ble slått ut hvis det kom dårlige nyheter.
Er det katastrofetenking?

Da legen slo fast det alle hadde vært sikker på at svulsten i lungene var kreft, men at det ikke var spredning noe sted, ble jeg så lettet at jeg måtte kjempe hardt med meg selv for at ikke tårene skulle begynne å renne.
Hadde jeg tatt til tårene på det legekontoret hadde legen brukt tid på å trøste meg. Overbevist om at det var beskjeden om kreften som var bakgrunnen for tårene.  Det var det ingen grunn til. Jeg gråt av lettelse.

Så når Gamle Gubben Grå og jeg tok samtalen etterpå over en kopp kaffe-latte var fokuset på at vi var letta over at det ikke var spredning. At det var en god nyhet. Det med kreft hadde vi liksom alt forsont oss med.  Legen hadde jo og sagt at de trodde de skulle klare å kurrere han. Få han frisk.

Alt tyder på at legen hadde rett. Det ser ut som om Gamle Gubben Grå kan bli nesten like bra som før. Barten er alt tilbake. Håret gror langsomt ut. Jeg synes han er fin med så kort hår. Han synes det er kaldt.
Fremdeles hoster han. Fremdeles tar han medisiner og får imunterapi. Fremdeles er han sliten. Han er ikke med meg på lufteturer med hundene, men går sine egne turer med de i Hundremeterskogen. Han sovner av og til sittende i sofaen med boka i hendene.

Jeg gleder meg til at han orker å bli med meg ut på tur med hundene igjen. Jeg vet at energien hans vil øke. At han kommer til å sove mindre, orke mer.
Gleder meg når jeg ser at han gjør oppgaver som krever litt energi som veden vi fikk inn for et par uker siden eller at vi la teppefliser i kjellertrappa i forrige uke.
Vi koser oss med kaffe-latte og små utflukter. Livet begynner å normaliseres. Jeg gleder meg over det.

Men skulle det snu, skulle det komme tilbakefall, så er jeg forberedt på det og. For du og jeg, Gubben min, vi er et bra team. Vi kommer gjennom dette sammen.

Det er en kjensgjerning at denne kjerringkroppen har noen feil og mangler. Noen av de er jeg født med, og en god del har jeg ervervet i løpet av livet.

Jeg er ikke blant de som har løpt ned dørene på legekontoret i løpet av livet, selv om det har blitt en del legebesøk de siste årene.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Noen mener at jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på kroppen min. At jeg burde gått mer til legen, fulgt opp hver minste plage og smerte fortløpende. At jeg da hadde hatt en bedre kropp i dag, og kanskje fremdeles vært i arbeid.
Andre mener at jeg bare sutrer. At jeg er lat og snylter på velferdsstaten. At hvis jeg bare hadde bøyd nakken og tatt meg sammen så kunne jeg fremdeles vært i arbeid, levd det livet jeg elsket.
Jeg har og hørt at det “bare er psykisk”. At jeg hadde en konflikt med noen på jobb, og at jeg sluttet fordi jeg ikke orket å stå i den lenger.

Folk får tro hva de vil.
Jeg kunne sikkert tatt mer vare på kroppen min. Bestilt legetime hver gang jeg fikk vondt et eller annet sted. Det hadde blitt mange legebesøk for jeg har hatt mye vondt, mange plager.
Jeg tror ikke at det å ha økt fokus på alle vondtene ville holdt meg i arbeid lenger. Heller tvert i mot. Man glir inn i pasientrollen, får en pille her og en sykemelding der.
Mulig jeg hadde hatt mindre vondter og flere piller, men jeg tror ikke restarbeidsevnen hadde blitt større.

Jeg kunne ha bøyd nakken og gått på videre i 2018 da jeg møtte veggen første gang. Det hadde sikkert gått bra en dag til, en uke, kanskje en måned. Det samme ved neste sykemelding i 2019 og i 2020. Men jeg tror at det ikke hadde gått i lengden. Veggen hadde kommet før eller siden alle gangene. Hadde jeg bare stått på så hadde jeg ikke vært her lenger. Eller hadde fått et hjerneslag eller et hjerteinfarkt. Jeg tror jeg var rimelig nær det i 2018.

Selvsagt var det en del konflikter i arbeidslivet mitt. Noen jeg prøvde å løse etter beste evne for andre, men som tappet meg for energi selv om jeg ikke var en del av de.
Andre var jeg muligens en del av. Selv om jeg selv ikke opplevde at jeg var i konflikt med noen.

Noen mislikte den makt og innflytelse jeg som tillitsvalgt hadde. Jeg var en tydelig stemme som snakket høyt og uten filter. Ikke alle tåler det.  Og ja, det var nok mennesker som ønsket å bli kvitt meg. I det minste rive meg ned, fra ta meg makt. Få meg til å føle meg liten, dum og ubrukelig.
Det var noen prosesser der som ikke var pene, og som jeg ville ha tatt tak i på en helt annen måte hvis jeg ikke hadde vært så sliten.
Likevel er jeg ikke enig i konklusjonen om at jeg rømte ut i sykemelding, At jeg ga opp og lot mobben vinne. Det ligger i min ryggmargsrefleks å ikke la mobben vinne, samme hvem eller hva slags mobb det er.

Det begynner å bli noen år siden 2018, og også 2021 da jeg motvillig og med tungt hjerte innså at jeg måtte forlate siste rest av det livet jeg elsket. Jeg hadde ikke helse til det lenger, og selv om jeg hvilte både lenge og vel ville jeg aldri klare å bli den “samme gamle”.
Det var en tung erkjennelse, og jeg følte virkelig på nederlagsfølelse. Følte at jeg ga opp. Det er noe jeg ikke liker. Å gi opp. Den som gir opp har tapt.

Årene har gått. Jeg har prøvd ut restarbeidsevne. Vært til yrkesrettet rehabilitering. Lært meg til å lytte til kroppen min på en annen måte.  Eller kanskje mest tatt meg tid til å lytte til kroppens signaler.
Jeg er ikke så totalt utslitt som jeg var. Veggen tårner seg ikke opp foran meg.
Jeg smiler mer, ler oftere.

Samtidig merker jeg at det skal ikke mye ekstra aktivitet til før slitenheten kommer sigende. I forrige uke var det litt mye aktivitet. Jeg var sliten da helga kom. Skikkelig sliten.
Jeg var på møte i eldrerådet på mandag. Fra klokka 9 til 14. Dvs, 5 timer, møte i Rødt på tirsdag 2 timer, avslutning for Rådmann og Kommunestyremøte på torsdag. Jeg skriver 11 timer på den, selv om vi hadde to timers pause mellom de to aktivitetene. Totalt 18 timer. Litt under halv stilling med aktivitet som overhode ikke er fysisk krevende. Møtevirksomhet er ikke det. Selv jeg blir ikke utslitt av å gå opp og ned til talerstolen et par, tre ganger.
Likevel var jeg sliten, litt vel sliten, og trengte en rolig helg for å komme meg igjen.

Jeg står opp hver morgen. Gjerne før 6, som regel før 7. Kroppen er vond og stiv når den har vært i ro for lenge.
Jeg forsøker å være i en slags aktivitet hele dagen, selv om tempoet er litt lavere.
Jeg tar en strekk på sofaen når  jeg trenger det. Jeg krummer ikke nakken og går på så ofte lenger.
Jeg spiser mine piller slik legen har foreskrevet. Plusser på med litt smertestillende når noen av vondtene tar for mye overhånd, sånn som den betente skuldra har gjort en del i det siste.

Jeg savner ofte livet som var. Likevel, kan jeg ikke bruke for mye tid på å dvele ved det som var eller hva jeg kunne ha gjort annerledes.
Innerst inne tror jeg ikke at jeg hadde gjort så mye annerledes hvis jeg hadde fått velge om igjen. Kanskje vært litt flinkere til å si nei til ekstravakter jeg egentlig ikke hadde overskudd til. Kanskje vært hjemme en dag til når jeg var syk enkelt-dager.
Man kan ikke dvele for mye ved slikt

Jeg har som mål å bli 100 år, til tross for alle mine feil og mangler.
100 år og frisk i toppen så vel som replikken til det siste.
Skal jeg klare det så må jeg i større grad enn jeg har gjort sette meg og mine behov foran mange andres.  Men jeg har ingen planer om å ligge til lading de neste 40 årene. Jeg vil være med å bidra der jeg kan, i den grad jeg har energi og helse til det.

Klokka 08.02 i dag fikk jeg en SMS.

Hei,

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Har du mulighet til å møte i eldrerådet i dag kl 0900?

(Sender deg papirer på mail)

Jeg er vararepresentant til eldrerådet, og det hadde jeg jo mulighet for. Jeg hadde ingen spesielle planer for dagen. Men klokka 9! Da måtte jeg hoppe i dusjen, kle meg ordentlig og komme meg av gårde. Sakspapirer og slikt fikk jeg ikke tid til å studere.

Jeg tok en grundig tannpuss. Gamle Gubben Grå og jeg hadde kost oss med Hvitløkspasta i går. En rett hvor Gamle Gubben Grå hadde brukt ikke mindre enn 12 fedd hvitløk! Vi hadde jo ikke noen planer om å omgås andre enn hverandre i dag, så da tenkte vi det gikk greit.

Det ble litt stress, men jeg var på plass på Frivillighetens hus i god tid før møter startet.
Etter en snau  time av møtet skulle vi bevege oss fra Frivillighetens hus og ned til Gledeshuset fant jeg ut når jeg vel fremme på møterommet studerte møteprogrammet litt nærmere. Der skulle det være Kick-off for Egenberedskapsuka 2024.
Gledeshuset er ei privateid kultur-scene med restaurant og nattklubb som gjerne brukes til større arrangement. Jeg synes det var litt rart at vi skulle dit på en mandag formiddag bare for å sparke i gang egenberedskapsuka i eldrerådet, men jeg tusla nå ned sammen med de andre og regnet med at det ikke bare var eldrerådet som var innbudt.

Den antakelsen fikk jeg rett i. På trappa foran Gledeshuset sto Ordføreren oppstilt med ordførerkjede og det hele sammen med Varaordføreren, Kommunedirektøren og annet fint folk.
Vel vi i eldrerådet tuslet inn, opp i den store salen og fant oss plasser samlet et sted sånn midt oppe i salen.
Det var mange folk samlet i salen. Både folk fra sivilforsvaret, fra kommuneledelsen, noen få politikere og andre jeg ikke helt visste hvem var eller hvorfor de var der. Eller vi var jo der for å sparke i gang Egenberedskapsuka. Såpass hadde jeg forstått.

Det jeg ikke var helt klar over da jeg dro av gårde på møte i eldrerådet på kort varsel i dag morges var at jeg plutselig skulle være med på det nasjonale kick-offet for Egenberedskapsuka arrangert av Direktoratet for sikkerhet og beredskap.
Tematikken var de nye egenberedskapsrådene og hvordan vi som innbyggere er en del av totalberedskapen til Norge.
Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl og direktøren i Direktoratet for sikkerhet og beredskap deltok.
Emilie Enger Mehl er hun dere ser taler på det øverste bildet.

Hadde jeg visst at jeg skulle delta på et slikt arrangement hadde jeg muligens  ikke putta i meg en haug med hvitløk i går, og kanskje valgt klær med litt mer omhu. (Enda jeg for så vidt var ok kledd i kjole, fløyels-tights og svart blazer).

Det var en interessant time med dette kick-offet. Jeg fikk mye å tenke på og har nok ikke alt som står i brosjyren som i disse dager distribueres til alle husstander.
Jeg blir også litt skremt jeg. Når Direktoratet ser det nødvendig med en så stor kampanje, samt at de i de gamle rådene for egenberedskap sa at man skulle man ha mat, vann og andre nødvendigheter for å klare seg i tre dager. I de oppdaterte rådene er perioden hevet til en uke.

Etter en time på Gledeshuset ruslet vi i flokk og følge opp igjen på Frivillighetens hus. Her hadde mange av de frivillige organisasjonene som holder til i huset stands, og Justis- og beredskapsministeren fikk en omvisning på huset.
Jeg fant tilbake til møterommet vårt, og brukte tiden til vi skulle fortsette møtet vårt til å skumme gjennom det meste av sakslista til dette møtet i eldrerådet, og håpet det ikke lå flere overraskelser på lur.

Det er mørkt ute, Selv om det er mildt ute nå lurer en lang grusom vinter rett rundt hjørne. Dagen ble fra gammelt av kalt «fyribod» eller «bustemann» fordi nå kan man når som helst vente snø. Armen verker. Sikkert noen andre kroppsdeler også hvis jeg tar meg tid til å kjenne etter. Allan troner på bloggtoppen og jeg skal sitte her og reflektere over utbenet rådyrstek med sellerirotpurè, sopp & løkblanding, poteter, rørt tyttebær og viltsaus.

Utbenet rådyrstek med sellerirotpurè,sopp & løkblanding, poteter, rørt tyttebær og viltsaus!!!! Hvem søren serverer noe slikt på en helt vanlig mandag? Bare å koke kraften til beina tar 10 timer.
På mandager slenger man en Grandiosa i ovnen mellom man har hentet barn i barnehage og SFO og før man kjører på fotballtrening. Eller man serverer fiskepinner eller lever i fløtesaus. Traus og kjedelig hverdagsmiddag.
Ferdig snakka!

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Jeg har akkurat kommet inn etter å ha gått kveldstur med hundene. Kvelden er fortsatt ung, og jeg lurer på hva jeg skal bruke den på.

Skal jeg åpne kommunestyrepapirene å finne ut hvilke saker vi skal debattere neste torsdag? Det må jo gjøres en av de nærmeste dagene. Jeg er ikke blant de som møter uforberedt i kommunestyret og bare stemmer slik flokken eller partipisken pålegger. Eller skal jeg droppe det i kveld. Jeg kjenner ar engasjementet og blodtrykket fremdeles er høyt etter at jeg leste Kommunedirektørens budsjettforslag som Formannskapet la ut på høring her om dagen.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Vi er kanskje ikke blant de kommunene som sliter aller mest, selv om budsjettet absolutt ikke er lystig lesing. Vi slipper i det minste å debattere nedleggelser av skoler  sa jeg til Gamle Gubben Grå. Det er jo flere kommuner, også i vår nærhet hvor det er problemstillingen. Hvilken skole skulle dere i så fall lagt ned? var Gamle Gubbens tørre svar. Dere har jo lagt ned de aller fleste allerede.   
Det har Gubben rett i! Og for å ha det på det rene, det er ikke fordi vår kommune er så fremsynte og har tatt de rette grepene i tide. Nei, de massive skolenedleggelsene vi gjorde for en del år siden provoserer meg fremdeles. Ikke virker det som om det var et sjakktrekk. Problemene i Ringeriksskolen har vært stigende lenge. Jeg har hørt om høyt sykefravær, arbeidsmiljøutfordringer, og de to store barneskolene skifter rektor opp til flere ganger i året.

Jeg skal ikke hevde at alt var så mye bedre da jeg var ung, men da var det liksom samme person som var rektor på skolen gjennom alle skoleårene. Da jeg gikk på barneskolen var det Halden og på Ungdomsskolen Teigland. På Veien skolen var det Nistad og på Heggen Kristiansen. Sånn kunne jeg ha fortsatt gjennom alle de skolene som var her i kommunen da.

Det var selvsagt ikke manglende skolenedleggelser i budsjettet som fikk blodtrykket til å stige til tross for medisinering. Det var språket som blir brukt, eller rettere sagt hvordan formuleringene på fremmelig vis liksom skjuler hva det handler om. Skjuler det slik at de som leser budsjettforslaget, enten det er oss politikere eller andre innbyggere ikke ser hva vi er i ferd med å vedta.

Slapp av, skolen på bildet er for lengst nedlagt.
Men når det står i budsjettforslaget:

Den demografiske utviklingen viser at vi i årene fremover vil få en sterk vekst i befolkning over 80 år. I aldersgruppen 6-15 år har kommunen en negativ vekst i perioden fremover. For sektor Utdanning og familie spesielt betyr dette ledig kapasitet på skoler og barnehager, og driften må optimaliseres for å kunne drifte innenfor de rammene som er satt.

Det står at man må optimalisere driften innen sektoren Utdanning og familie fordi det kommer til å være ledig kapasitet på skoler og barnehager. Jeg tror ikke det betyr å sende elever fra overfylte skolebygg i Hønefoss til skoler utenfor sentrum med ledig kapasitet.
Dette er et varsku til vår siste fådelte skole, den på Nes, at de kanskje har ledig lærerkapasitet, så hvis man samler lærerressursene og elevene på ett sted så optimaliserer man driften.
Jeg er ikke så redd for skolen på Nes. Den ligger for langt unna nærmeste skole som vi ikke alt har lagt ned. Da må vi skysse ungene ut av kommunen, og det å kjøpe skoleplasser i nabokommunen har jo og sin pris. Barnehagene derimot. Vi har en barnehage som ligger 10 minutter fra bybrua, 5-6 minutter fra Heradsbygda. Denne har vi politikerne klart å redde gang etter gang til tross for kommunedirektørens ønske om noe annet.
Nei, barnehagen er ikke foreslått lagt ned i dette budsjettet, men tanken kommer nok til å dukke opp igjen i løpet av planperioden dvs. de nærmeste årene.

Jeg synes man i slike dokumenter som skal legges ut til befolkningen til høring så bør språket og formuleringene være så klare å tydelige at folk forstår hva de leser uavhengig av om de har mastergrad i statsvitenskap eller ikke.

Ønsker dere flere fine formuleringer?  Her fra området jeg brenner for, og vil påstå at jeg har relativt god greie på. Nemlig Helse og omsorg.

I tråd med nasjonale føringer og utfordringer, justerer sektoren tjenestevolumet for å tilpasse seg økonomisk ramme. Sektoren dreier fra heldøgns tjenester til hjemmebaserte tjenester, i henhold til reviderte tildelingskriterier.

Dette betyr svart på hvitt at tjensestevolumet altså hjelpen folk mottar skal nedjusteres for å tilpasse seg den økonomiske rammen. Man ser ikke hvilke behov for tjenester innbyggerne har og setter av penger nok i budsjettet. Nei man tilpasser tjenestene man tilbyr i tråd med en budsjettpost som blir kuttet litt mer hvert år.

Når sektoren dreies fra heldøgns tjenester til hjemmebaserte tjenester betyr det at du må være enda mer skrøpelig, kognitivt eller fysisk, for å få plass på sykehjem eller omsorgsbolig.
Argumentet er at de eldre vil bo hjemme så lenge som mulig. Det er jeg ikke uenig i. Men rekk opp de som vet om personer som har bodd hjemme litt lenger enn det egentlig var mulig og hvor det bare fungerte på et vis fordi pårørende, venner og naboer strakk seg litt vel langt.
Og jada. Vi har vedtatt de reviderte tildelingskriteriene. Det er ikke dermed sagt at jeg stemte for.

Slik kunne jeg fortsatt med eksempler også fra andre områder i kommunen. Om snømåking og gatelys eller alt det andre en kommune har ansvar for. Jeg skal stoppe nå.
Jeg skal i løpet av de nærmeste ukene grave meg godt ned i alle tallene og alle formuleringene og så skal jeg og de andre i Rødt lage vårt alternative budsjettforslag.

Jeg oppfordrer leserne mine til å ta et kikk på budsjettforslagene i sin kommune. Se om du er fornøyd med hvordan de har planlagt å bruke midlene neste år, og si fra hvis du er uenig. Enten ved å skrive leserinnlegg eller høringssvar eller ved å vise støtte til de som står på barrikadene for ting du synes det er verdt å kjempe for.

Selv om jeg var oppe før hanen fes, en eller annen gang før klokka 05.30, har jeg bestemt meg for at jeg har tatt helga. Den skulderen min har virkelig vært vond i natt og er grunnen til den litt tidlige morgenen. Så jeg har bestemt meg for å ta en rolig dag og la den armen få så mye hvile som mulig i håp om en bedre natt til natta. I dag skal jeg ha en rolig dag. Kose meg med å lese ei bok, slumre litt på sofaen.

Til dere som liker bøker fra virkeligheten og som ønsker innsikt  om samfunnet rundt oss kan jeg anbefale ei bok jeg nettopp har lest, Den har ligget en stund i bokhaugen min, kom vel ut i 2021. Boka heter Brorskapet. og er skrevet av Anne Bitsch.
Boka handler om det rasistisk motiverte Holmlia-drapet, og påfølgende rettssak. Dere husker sikkert drapet på Benjamin Hermansen i januar 2001. Boken ble nominert til Brageprisen og Kritikerprisen.
I Brorskapet ruller Anne Bitsch opp historien om et varslet drap. Gjennom å skildre gjerningspersonenes radikalisering beskriver hun også fremveksten av militant nasjonalisme i Norge fra 1979 og frem til 2001. Brorskapet er fortellingen om et samfunn som har undervurdert rasismens retorikk og nynazistenes voldsforherligelse.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Anne Bitsch har doktorgrad i samfunnsgeografi.  Hun har særlig skrevet om menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold, og høyreekstremisme.
I 2022 kom en annen bok fra forfatteren som jeg må få tak i og lest. Den heter Den norske skyld. Og handler om rettssaken mot Philip Manshaus og om høyreekstremismens utvikling etter 2001 og terroristens radikaliseringsprosess.

Selv om jeg tar helga stopper ikke samfunnsengasjementet. Jeg kan snakke engasjert og brennende til Gamle Gubben Grå om ting jeg brenner for selv om jeg har inntatt horisontalen på sofaen i stua.

Gamle Gubben Grå skal lage middag i dag. Italiensk oksegryte med rotgrønnsaker. (Ja vi er så ville og gale her i Drømmehuset at vi spiser rødt kjøtt, noen ganger opp til flere ganger i uka.) Det er en slik gryte som skal stå og småputre i et par, tre timer. Da må man jo holde seg hjemme ved grytene. Så ja, dette blir nok en relativt rolig dag. Det skal bli godt.

Den som starter tidlig får mye ut av dagen. Så til tross for to små strekk på sofaen har jeg fått en del ut av denne dagen.

Jeg var ganske heldig og dro tidlig og handlet det vi trengte. Hadde planer om å lage fuglemat, og trengte matfett. Hadde så vidt rukket hjem og fått parkert bilen før vinterveden vi har bestilt ble levert. Et digert vedlass tippet i innkjørselen bak bilen. Så da kommer man seg ikke ut med bil før veden er i hus.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Vanligvis fikser vi ved selv. Ved hugget senhøstes i fjor ligger klar til kutting. Det har den gjort i hele sommer. Men som mange av dere vet ble Gamle Gubben Grå syk og har brukt sommeren til kreftbehandling og ikke vedkapping og -stabling.
Jeg vet det har plaget han. Han er jo mannen i huset og skal fikse vinterveden.
Jeg kunne ha kuttet vinterveden. Men jeg har ikke brukt vedkapp, og terskelen for å starte har vært litt høy. Sikkert teit av meg.
Vel i år ble det fikset med å få ferdig kuttet bjørkeved tilkjørt. I år tok vi oss råd til det. Dere vet, denne kjerringa blir ikke så lett å ha i hus hvis hun fryser. Vinteren er hard nok om jeg ikke skal fryse inne også.

Gamle Gubben Grå har stått på ute og fått inn halve vedhaugen før mørket kom. Nå driver han på i kjelleren og stabler veden i vedboden. Utrolig flink, og jeg er litt imponert over hvor mye han orker. Håper han ikke sliter seg helt ut.

Jeg har drevet på inne. Vi er et sånt par som ikke alltid samarbeider så godt om slike praktiske ting. Det er som regel lurt å drive på litt sånn hver for oss.
Tror Yngste Sønn er med å stabler ved nå etter at han kom hjem fra jobb. De er nok et bedre arbeidsteam enn om denne kjerringa skulle ta turen ned i vedboden.

Jeg har som sagt drevet på inne. I dag har jeg vært ordentlig kvinne. For som alle vet er kvinnens plass på kjøkkenet, og der har jeg virkelig regjert i dag.

Først laget jeg fuglemat, eller meiseboller på et vis. Resultatet av at jeg ryddet matskuffene i forrige uke. Det var en del nøtter, frø og kjerner som var litt gamle. Greit å få en opprensk før man om en måneds tid starter med julebaksten. Så valnøtter, hasselnøtter og andre usaltede nøtter og litt tørket frukt ble samlet sammen og i dag blandet med smeltet matfett. Så helte jeg det opp i pappbegre og satte de ut på terrassen for å bli stive.

Har testet de i kveld, og det går lekende lett å få de ut av pappbegrene. Så kan jeg fylle opp med de i fulemateren utover vinteren. Jeg antar småfuglene er like lite glad i vinteren som meg og trenger noe å kose seg med.

Soppsoyaen som jeg satte i gang forrige søndag da jeg var heldig og fant furupiggsopp var klar til siling, så den ble silt opp og kokt inn med sukker, rødvin og krydder. Ble ikke så mye i år. Men et par desiliter med nydelig soppsoya skal jeg nok vite å få kost meg med utover. Edle dråper som skal brukes med forsiktighet.

Det er forresten fremdeles relativt mildt. Mulig sopphøsten ikke er ferdig riktig ennå. Det er lov å håpe.

Når jeg var ferdig med soppsoyaen laget eg krabberøre som vi skal bruke som pålegg. Vi skulle egentlig laget den i går som lunsj, men det ble ikke gjort på e litt lat søndag. Så da gjorde jeg det i dag i stedet. Krabbekjøtt fra et sånt fylt krabbeskjell eller hva det kalles, litt tomater, litt hvitløk, litt sitronsaft, masse majones og krydret med litt tørket chili. Relativt raskt å røre sammen, men du så godt!

Etter en lite strekk på sofaen lagde jeg middag. Vegetarstroganoff.
En kveldstur med hundene rakk jeg og før jeg tok kvelden. Forkjølelesen er der fremdeles. Jeg både hoster og nyser, og snyter meg med jevne mellomrom. Men jeg merker litt mindre til det når jeg er i aktivitet. Føler meg mye verre når jeg ligger på sofaen og kjenner riktig godt etter hvor syk jeg er.

Eg trur eg e forelska i høsten. har Monica kalt sitt siste innlegg. Jeg er litt usikker på om jeg ville ha brukt uttrykket forelska, men høsten er helt klart min favoritt-årstid. Høsten er jo en fargeprakt hvor selv en hverdagslig kjøretur ned til Kiwi nesten kan ta pusten fra deg, så vakkert er det.

Høstdepresjoner har jeg aldri følt på. Først når kulda og vinteren tar fatt for alvor kommer depresjonstendensen til meg.  Sånn fra når vi kaster ut juletreet i midten av januar og det ikke funnes noe håp om lys og varme på flere uker og måneder. I 2023 hadde vi det siste snøfallet i mai, bare nevner det.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

En iskald januardag med masse snø og blå himmel kan ha sin sjarm, på bilder. Men jeg trenger ikke så mange slike dager før jeg har fått mette mi. De har så mye styr med seg. Snømåking, vedbæring og så må jeg ha på flere lag tøy bare jeg skal ut med søpla.

Og så er det de færreste vinterdagene som er skinnende hvite med klar blå himmel og ferdig-måket snø. Vi har alle de dagene som er fulle av snø som faller, vind og kulde og for ikke å glemme isete veier som gjør at en risikerer både liv og lemmer bare en tar turen ned fra trammen.

Jeg kommer nok aldri til å like vinteren. Likevel vil jeg ikke bytte bort noen årstid. Jeg hadde ikke satt så pris på våren hvis den ikke kom etter at vi hadde hatt vinter.
Hadde blitt helt feil om vi nå kunne begynne å lete etter vårtegn om en måneds tid.

Våren liker jeg. Begynner tidlig å lete etter vårtegn. Alt for å korte ned vinteren, få den til å virke litt kortere. Gi meg selv håpet om at det kommer en vår.

Det er så deilig å vandre rundt å kjenne vårsola begynne å varme. Kunne gå uten å være engstelig for at hvert skritt skal bli ditt siste og du ligger der med lårhalsbrudd og hjerneblødning.

Se naturen våkne til live, trekke ut fra stue og peisvarme til kurvstolene på trammen.
Våren er nummer to når jeg rangerer årstidene. Ikke fult så fin som høsten, men nesten.
Våren er nesten like vakker som høsten, men har noe mer stress og forventninger til seg. Man skal beise terrassen, ordne kjøkkenhagen, plante blomster, rake løvet man ikke rakk på høsten. Få alt på stell.
Om høsten skal man bare høste det man rakk å få gjort på våren. Resten er det ikke så farlig med. Blomsterbed og krukker kan langsomt visne.

Sommeren er også flott. Men den har i likhet med våren mer forventninger i seg. Man skal liksom være så aktiv om sommeren. Er man ikke ute og bader så skal man grille. Enten med vennegjengen, familien eller halve nabolaget.

Og så må man jo feriere. Må jo ha en reise å snakke om der vi samles rundt grillen.
Hagen er selvsagt feilfri. Struttende blomsterbed, ampler som henger fra taket og nesten helt ned til bakken og bugnende kjøkkenhage og drivhus. Blir man “tatt” i å ligge rett ut på sofaen inne med en bok har man feilet som menneske. Selv på en regnværsdag.

Sommeren er flott, men den har alltid noe heseblesende over seg. Det er alltid noe man burde ha gjort, spesielt når sola skinner. Folk stresser som om det skulle være den siste soldagen. Ikke bare den siste soldagen denne uka, men hele året – eller kanskje for bestandig.

Nei gi meg en vakker høstdag, eller en dag hvor regnet siler ned og jeg kan være inne med verdens beste samvittighet. Jeg er ikke i tvil. Høsten er min årstid, og jeg nyter høstdagene med hele meg.

En helt perfekt fridag! skriver Monica og forteller at gårsdagen ble brukt både til venne-samvær og å besøke slektninger sammen med sin mor.  Sånt er kos.

Jeg har jo “fri” hver dag, og kan derfor fylle hver eneste dag med det jeg måtte ønske.
Eller det jeg orker. Det er ofte det som setter begrensningene. Det er ingen hemmelighet at jeg vil langt mer enn jeg orker.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

I går, for eksempel. Da måtte jeg enten jeg ønsket det eller ikke prioritere å få tatt igjen litt søvn. Jeg tuslet rundt her omtrent som en zombie. Kan knapt skryte på meg mer enn at jeg fikk lagd middag, sopp-suppe med røyksoppen jeg plukket for en tid tilbake, og gått ut med søpla.
Ja, og så frøys jeg ned resten av suppa. Den kan bli basis for en sopp-saus senere i høst. Litt einebær, timian og kanskje litt tyttebærsyltetøy i den så blir det bra saus til litt viltkjøtt.

Jeg tilbragte jo og mye tid sammen med “yndlings-mennesket” mitt. Gamle Gubben Grå. Vi går jo stort sett her hjemme begge to. Det er så godt å se at han langsomt blir sprekere og orker mer og mer.
Jeg kjenner jeg slapper mer og mer av. Får mer og mer troen på at dette skal gå bra. For selv om jeg hele tiden har vært super-optimist og aldri latt Gamle Gubben Grå, ungene og andre i familien få inntrykk av annet enn at jeg tror han skal bli frisk, så er det klart at jeg ikke alltid har vært like rolig inni meg. Jeg vet hva prognosene ved lungekreft er. Jeg vet at selv om legene er optimistiske er kreft en lumsk sykdom som gjerne ikke utvikler seg slik man håper.
Og ja, jeg har ligget i søvnløse netter og vært engstelig for å bli alene. Engstelig for å bli enke før jeg er 60.
Jeg kjenner at jeg slapper mer og mer etter som prøvene er bra og alt går slik legene har forutsett. Men innerst inne ligger engstelsen og gnager fremdeles.

Monica skriver om kronisk dårlig samvittighet fordi hun ikke rekker å bruke nok tid på alle hun bryr seg om. Det er gjenkjennbart.
Det er alltid noen jeg synes jeg burde brukt mer tid sammen med. I en periode stresset det meg at jeg ikke var flink nok til å besøke eldre slektninger jeg som bare gikk hjemme. Jeg burde og bli langt flinkere til å be voksne barn på ordentlig søndagsmiddag, invitere Svoger på helgebesøk og finne på aktiviteter sammen med venner. Spesielt de jeg vet sitter litt mye alene.
Jeg har jo et hav av tid og går bare hjemme.

Kronisk dårlig samvittighet er utmattende.  Det kom til et punkt, og en samtale med et klokt menneske som fikk meg til å innse at jeg måtte legge den dårlige samvittigheten fra meg.
Det er en grunn til at jeg “bare er hjemme”. Det er at jeg ikke har så mye energi som jeg en gang hadde. Da kan jeg ikke forvente at jeg skal rekke alt og alle.
Jeg må skru ned kravene til meg selv. Innse at min viktigste oppgave er å ta vare på meg selv.
Det er vanskelig, men jeg har blitt flinkere til å skyve vekk den dårlige samvittigheten når den kommer snikende. Være fornøyd med det jeg får til, og slutte å fokusere så mye på alt jeg ikke orker.

Når været er så flott som i dag, ja da formelig må en ut. Sola både skinner ig varmer, himmelen et blå og høsten viser seg i all sin prakt. Man behøver ikke henge med nebbet selv om en ikke befinner seg på høst-fjellet. Høstfarger er det over alt, du behøver ikke en gang lete.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hundene og jeg har labbet en runde ved elva og fossen i dag og.  Elvelangs er en gangvei/ turvei langs elva som jeg et veldig glad i. Og ja, jeg har sikkert både skrevet om Elvrlsngs og delt bilder der fra mange ganger før. Bær over med meg. Er man lokalpatriot så er man lokalpatriot.

Noe annet jeg også har delt bilder av før er fossen og Oppgangssaga. Men jeg synes det er et så flott motiv, spesielt når fossen er full av vann og Nordre park er i høstskrud. Jeg tenker dere tåler et dagferskt bilde, selv om jeg vet at jeg hadde et bilde med lignende motiv i forrige uke.

Kom dere ut og nyt høsten, folkens. Drn ligger der rett utenfor stuedøra.