kn

“Hvor mange timer jobber du i uka, sånn hvis du teller etter? Hvor mange timer er du på jobb?”  Han mente det godt han som stilte spørsmålet.  Han snudde seg mot meg og holdt blikket mitt fast. “Jeg jobber ikke så mye nå..” begynner jeg. Irriterende hvordan samtalen plutselig skulle dreies over på meg. Vi snakket jo om en felles bekjent som i det minste gir inntrykk av å arbeide litt mye. 

Han ser bare oppfordrende på meg. Vil ha meg til å tenke etter, til å telle timer.  
Dette var på mandag.  Jeg tenkte etter hvordan forrige uke hadde vært  Kom til at det ikke hadde vært så ille, bare litt over 40 timer…nærmere bestemt 47.  Men da er reisetid og forberedelser til møter medregnet.  Jeg har da i mine glansdager hatt langt flere arbeidstimer i løpet av ei uke enn det.  Lenge lå jeg på et snitt rundt 70.  Jeg ER flink. Jeg TAR hensyn til meg selv!  Heldigvis kom den andre middagsgjesten så jeg slapp å svare.  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På onsdag var jeg så sliten da jeg dro fra jobb at jeg var kvalm.  Dagen hadde vært litt heftig, og på grunn av elendig planlegging  hadde jeg blitt stående alene med to personers arbeid i store deler av dagen.  Ryggen skreik og beinet var blitt så hovent at det var så vidt jeg fikk på meg de trange stretch-jeansene mine i garderoben da jeg endelig kunne kaste av meg de hvite arbeidsklærne.  

I går da jeg var i Drammen, var jeg litt vel tydelig da jeg diskuterte med en kollega som ikke ville se en problemstilling fra min side.  Jeg vet at jeg glefset, og jeg vet at jeg glefset fordi jeg var sliten.  Terskelen min for bull-shit er relativt lav når jeg er sliten.  En fra ledelsen påsto at jeg så “punktert” ut da det siste møtet skulle begynne.  Jeg rettet meg opp i stolen, skrudde på engasjementet og grein nesten av utmattelse da jeg satte meg i bilen.  
Senere på kvelden, da jeg skulle hente Yngste Sønn etter hans mer enn lange arbeidsdag, kjente jeg de velkjente smertene i ryggen. Den kom til å stivne nå, og være stiv og lite medgjørlig.  Jeg flata ut på sofaen da jeg kom hjem i håp om at ryggen skulle bedres til i dag. 

Den planen gikk ikke.  Ryggen var stiv som en stokk da jeg sto opp. Hver minste bevegelse fikk det til å stikke til i en motvillig og stiv rygg.  Jeg hadde vært plaget av leggkramper store deler av natta. Både i det vonde kneet og i det kneet som gjerne blir litt overbelasta når jeg forsøker å skåne det andre beinet. Søvnen hadde blitt deretter..  Det var ikke annet å gjøre enn å kaste inn håndkle, ringe jobben og si at jeg var syk.  

Det føles som et nederlag. 

Ny uke og nye muligheter, og selvsagt er avtaleboka ganske så full.  
I dag for eksempel, en sånn dag som har litt for få timer.  En sånn dag hvor jeg helst skulle være to steder på en gang.  Det er ingen ting som stresser meg mer enn slike dager.  

Jeg har dagvakt.  Greit nok.  Jobbe i hvitt fra klokka 8 til 15.30.  Det er ofte travelt nok, men det er jobben min.  
I forrige uke avtalte vi i Rødt at vi skulle forsøke å få til en avtale med lokalavisa i dag for å promotere lista vår ved neste års kommunevalg.  Jeg ble spurt når jeg kunne møte, og svarte etter klokka 16. Så da fikk jeg irriterende nok beskjed dagen etter om at de hadde avtalt møte med journalisten til klokka 15. Da jeg påpekte at jeg hadde sagt etter 16, fikk jeg til svar at journalisten måtte være ferdig til 16, så kom så fort du kan. De andre kunne ta seg av pratinga hvis jeg bare kom til vi skulle ta bilder.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og der er vi ved sakens kjerne. Ta bilder. Jeg hater å bli tatt bilder av! Virkelig HATER å posere forran kameraet. Som lokalpolitiker og tillitsvalgt må jeg håndtere media. Det er greit. Tar de bilde av meg mens jeg sitter i kommunestyresalen  eller står på talerstolen, er det noenlunde greit. Men hvis jeg skal stille meg opp å bli tatt bilde av blir det bare kleint. Og jeg ser overhode ikke naturlig ut. Når vi skal ta offisielle bilder til valgbrosjyrer etc. bruker jeg “min private fotograf”. En fyr jeg kjenner godt og som klarer å få meg til å slappe av forran kameraet. Første gangen måtte han imidlertid ta 53 bilder før det ble ett jeg så rimelig normal ut på. (Hans ord). Av 200 var det kun 8 han har valgt å vise meg. Det sier vel sitt. Nå er nok heller ikke denne kjerringa av de mest fotogene.

Vel, jeg skulle nå arbeide en hel dag, avspasere så raskt som mulig. Av dagsprogrammet så jeg at det tidligst ble klokka 14.50.  Så skulle jeg løpe ned i garderoben, dra av meg det hvite tøyet og på med privat-tøyet, dusjing og oppfrisking av sminken etter en lang arbeidsdag ville jeg overhode ikke ha tid til. Så jogge til bilen, kjøre ned til sentrum. Det er noe veiarbeid på brua som gjør at trafikken står helt stille.  Ventetider på rundt ett kvarter og helt opp i 20 minutter for å komme over brua har svært mange opplevd de siste dagene, så kanskje det ville være lurere å ta omkjøringsveien rundt deler av byen og velge en av de andre innfartsveiene til sentrum.  Må nok beregne en 20 minutter ned til lokalavisa. Så, stressa, sliten og svett jogge inn i avislokale til en fotograf som står trippende og venter for så å se fresh og tillitvekkende ut og uten at smilet virker for påklistra når bildene til avisen blir tatt.    Du kan tro jeg så frem til den seansen….

Litt før 10 tikka det inn en melding om at journalisten var syk, og at vårt møte med avisen ble utsatt på ubestemt tid.  Du kan tro jeg ble letta.  Usigelig letta! 
Helt til jeg kom på at det jo bare er en utsettelse av pina…..

Klokka var rundt 04 før jeg kom meg til sengs i natt, etter et alle tiders julebord . Til tross for det var jeg oppe litt før 09. Deilig, lang frokost med ferske rundstykker, pizza-rester fra i går, en nøyere gjennomlesing av helgeavisene og kvalitetstid foran PCn.  Godt med noen slike morgener hvor vi ikke må ha et øye på klokka og stresse ut døra til et bestemt klokkeslett. 

Men vi har to hunder, og de må jo ut på tur.  Så det ble en times spasertur i dag og sammen med Gamle Gubben Grå.  Det var godt med en tur ut og litt frisk luft. Klare hjernen etter en lang natt med litt lite søvn.  
Men frisk luft gjør en trøtt. Så vell inne igjen ble det fyr på peisen, pelspledd og en god strekk på sofaen.  Utrolig godt.
Våknet til liflige lukter fra kjøkkenet.  Gamle Gubben Grå hadde laget middag, og det var bare å gå til duket bord.  Spagetti med tomatsaus og pølser, ingen gourmet middag men hva gjør vel det?  

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I morgen starter en ny uke.  Kalenderen er ganske full av avtaler, møter og arbeid.  Det er jo slik jeg liker det, og det er godt å kjenne at jeg klarer arbeidsmengden igjen. Men har kanskje ikke så fullkontroll som jeg var vant til.  Da Sjefen spurte i går om hvor mye fravær fra jobb det ville medføre at jeg nå har takket ja til nok et verv.  Jeg ble jo valgt til første vara til forbundsstyret pålandsmøtet forrige uke. Da kunne jeg ikke gi noe godt svar.  For det første fordi jeg bare er vara og det jo er litt vanskelig å anslå hvor ofte en av de 9 faste medlemmene er fraværende, men også fordi jeg fant ut at jeg hadde takket ja til en oppgave uten å vite hvor mye arbeid det medførte. Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger i året Forbundsstyret har møter…

Jeg har kjent på stresset nå når det som i dag plutselig dukket opp en påminnelse om en avtale på mail.  Jeg så også i forrige uke at jeg helt hadde glemt et møte, og ble veldig overrasket da påminnelsen dukket opp.  
Til tross for alle elektroniske duppeditter og hjelpemidler har jeg funnet ut at jeg ønsker meg en 7. sans til jul. En god gammeldags papir 7.sans til å skrive opp avtaler i med en god gammeldags kulepenn.  Jeg tror jeg trenger det.

Nå skal jeg ta en liten kosestrekk på sofaen foran siste rest av peisbålet, før jeg kryper til køys.  Dette har vært en deilig avslappende hviledag.   

I stua vår står “Tantesofaen” et familieklonedie jeg noe motvillig arvet etter grand-tantene mine for noen år siden. Egentlig et stilmøbel i grønn plysj som grand–tantene (3 ugifte søstre) fant det for godt å trekke om i oransj-rutete ullstoff en gang på 70 tallet.  Du kan tro jeg var fra meg av glede da dette klenodiet dukket opp forkledd som en bursdagsgave bak på et pick-up-plan en måneds tid etter at vi hadde flyttet inn i drømmehuset. “Tantesofaen” med all sin historie og sjarm har blitt en viktig del av interiøret og sjelen i drømmehuset.  

I sommer ønsket jeg meg mer lys inn i stua, og “tantesofaen” ble flyttet fra karnappvindu til en litt mer bortgjemt krok i stua. Der har den stått strategisk plassert mellom gangen og døra opp til loftetasjen hvor Yngste Sønn holder hus. Og Yngste Sønn har sett på den som et ypperlig sted for mellomlagring av alt fra reisebagger til arbeidsbukser  eller slik jeg ser det ROT!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går var jeg ekstra sliten og ekstra gretten da jeg kom fra jobb. Jeg skjellte ut Gamle Gubben Grå nede i khellerdtua såpass at han vipsa meg 2.000 kroner i håp om å blidgjøre meg, skjønte vel at det ikke holdt med et skarve glass rødvin.  Oppe i stua vår det Yngste Sønn som fikk unngjelde for mitt dårlige humør. Jeg spurte litt mer enn busker om han kunne tenke seg å rydde “Tantesofaen” I DAG!!!! Han svarte ganske rolig “Hvorfor i dag?” Stakkaren hadde ikke hørt brodden i stemmen og siden han var opptatt med å spille spill på mobile så han ikke de lynende øynene. Jeg skal si deg han fikk svar!!!

Vel, han hadde i grunn lurt på om det var en grunn til at jeg løp rundt og vasket og ryddet som en rasende tornado. Om vi ventet gjester eller noe. Men sofaen ble ryddet….

Dagens luftetur gikk til en badestrand ved Randsfjordensom ligger ganske så øde og forlatt en kald novembersøndag.  
Jeg lot hundene kjenne på vannet, og drikke litt.  Kjøteren Toby er en hund etter vann, og vasset litt ute i vannet, men den gamle hunden viste ikke så stor interesse som i ungdommen.  Fornuftigere med åra og ikke så glad i kaldt vann. Charlie Chihuahua er ingen bader.  

Vi forlot stranda og gikk oppover i åsen.  Fant ut at det er en gammel bygdeborg oppe i åsen der.  Det går en kultursti dit, og det er jo sånne ting jeg og Gamle Gubben Grå elsker, så jeg må nok en tur tilbake med Gubben og gå hele veien.  Tror ikke det er alt for langt.  Kjøteren Toby er en 15 år gammel hund, og er ikke så glad i oppoverbakker, så vi snudde et stykke oppe i bakkene,  Kulturstia gikk også i åkerkanten der vi snudde, og jeg hadde ikke fottøy som egnet seg til å vandre i pløya

en mild november dag.  Hadde tatt ecco-skoa som vel mest kan karakteriseres som spasersko. Utrolig behagelige, men uten mønster under, og best til urban bruk.

Nede på badeplassen tok jeg av hundene båndet og lot de løpe fritt.  Den ene på graset, den andre i vannkanten.  Jeg ruslet rolig rundt, passet på hundene og fotograferte.  
Charlie Chihuahua hoppet og spratt og tok noen sprintrunder på grasplena.  Han er en omplasseringshund. Vi fikk han i mai. Jeg har ikke hatt han så mye på tur uten bånd, så jeg passet ekstra nøye med på hvor han var,.
Kjøteren Toby er også omplasseringshund.  Men han har vi hatt i 10 år, og han er en av de lydigste hunder vi har hatt. Da jeg så etter han etter å ha plukket opp en av Charlies etterlatenskaper, var han gått et godt stykke bortover stranda og var nesten ute ved den lange brygga på neset.  
Jeg ropte på han, han spisset ørene, så på meg og begynte å gå i min retning.  Men så fristet vannet og han løp litt frem og tilbake.  Jeg er ikke kjent her. Jeg husket ikke hvordan det så ut på andre siden av odden, om det lå noe hus der eller noe annet, så jeg ruslet langsomt bortover stranda,  
Etter noen få meter kom jeg til en bekk.   Det var ikke store bekken, men for stor til å hope over.  Jeg ropte på Kjøteren og ble stående ved bekken og vente.  Kjøteren vasset ut i vannet – også, selvsagt, ble han stående og bjeffe.   Kjøteren har det med det noen ganger, og stå å nibjeffe på vann, rennende vann eller å vasse godt ut i vannet og så bli stående der og gjø som besatt. Høres nesten ut som han har los. 

Jeg sa at Kjøteren var lydig, ganske lydig.   Men når han er i vann-trance er det umulig å nå in til han.  Jeg gjorde noen spede forsøk, men nei, ingen kontakt.  Altså måtte jeg gå nærmere, og muligens hente han.  Men så var det bekken da….  Den var for bred for at jeg kunne hoppe over den, men den så ikke så dyp ut. Jeg kunne gå opp til hovedveien og over bekken der den gikk i rør, men det ville bli en ganske lang omvei, og ikke var jeg helt sikker på hvor lett det var å komme ned på stranda der.  
Så da vasset jeg uti bekken da, i de røde fine spaserskoene mine.  Har jeg fortalt hvor glad jeg er i de? Jeg hadde et håp om at vannet skulle være så grunt at det bare gikk litt over sålen.  Etter tre skritt merket jeg at det var fin myk sandbunn, og den ga etter når denne dundra tråkket uti bekken.  På det dypeste vasset jeg med vann, iskaldt vann, 20 cm oppover leggene.  

Charlie Chihuahua er en liten hund, en omplasseringshund,  og redd for å bli etterlatt,  Når jeg kom meg over bekken, hørte jeg han klynke bak meg før han nølende kom etter over, eller gjennom bekken.  vannet rakk godt opp på en liten chihuahua selv om han sikkert ikke ank like langt ned i sanden som meg.  
Toby hørte på stemmen min at nå var det slutt på tullet, og kom raskt i mot meg når jeg nærmet meg han.  
Sammen gikk vi tre tilbake over bekken nok en gang og til bilen.  
Bena mine var iskalde den timen det tok å kjøre hjem, til tross for varmeapparatet.  Det var og to hunder som syntes det var helt greit å slappe av foran peisen etterpå.

Jeg sitter på doringen. Trusa på låra og nå forsøker jeg å dra på meg langbuksa. Kroppen er stiv og umedgjørlig så tidlig på morgenen, og jeg har alt tvunget meg gjennom dusjen. Alt er et slit. Da jeg oppdager at jeg har tredd beinet i feil buksebein er det så vidt jeg ikke begynner å grine. Jeg må jo begynne helt på nytt! 

Får på meg klærne og tusler ut på kjøkkenet.  Sokkene får vente til jeg skal ta på skoa. Det er nok mosjon på en stiv kropp akkurat nå.

Siste pilla på brettet blir svelget med en slurk vann. Må huske på å gå innom apoteket i ettermiddag. Da jeg skal kaste det tomme pillebrettet i søpla bommer jeg og det havner på gulvet. Jeg banner lavt for meg selv. Det er så utrolig langt ned til gulvet, så utrolig vondt å bøye seg ned og plukke det opp.

Tre kvarter i bilen for å kjøre Yngste Sønn på jobb. Ryggen skriker av å ha sitte rolig, men skriker enda sterkere når jeg forsøker å krabbe meg ut av bilen. 

Inn i garderoben på jobben. Nå skal klærne av og hvite klær på. Bøy og tøy og uff og au.  Tar heisen opp til avdelingen. Trappa er ikke noe for disse knærne. 

9518 skritt, litt i overkant av 7 km senere, er arbeidsdagen slutt. I grunn en ganske rolig arbeidsdag. Kroppen funker bedre enn på morgenen. Men jeg har vondt..  flere steder enn jeg orker kjenne etter. Det blir en vane.

Må en tur utom Pappa. Rakk det ikke på farsdag. Kaffe og kake. Snakk om gode gamle dager, sånn rundt andre verdenskrig. 

Yngste Sønn ringer mens jeg er hos Pappa. Han må hentes etter lang dag på jobb. En tur innom Kiwi. Hjem og levere handleposen til Gamle Gubben Grå og tar med meg hundene ut på tur. Stikker innom Kiwi på veien hjem etter de tingene jeg glemte å kjøpe i sted. En liten tur innom bensinstasjon for å fylle bensintanken. Så 16 timer etter at jeg dro ut døra i dag morges, kan jeg endelig sparke av meg skoa og henge fra meg kåpa. 

Vi rakk middag før midnatt i dag og…

Klokka er 06.30. Det er en mørk november-søndag og jeg hører regnet plaske ned utenfor soveromsvinduet.  På andre siden av dobbeltsenga bjeffer Kjøteren og småklynker.  Noen må stå opp og slippe han ut fra soverommet.  Slippe han ut til vannskåla og en roligere plass.  Jeg vet så utrolig godt hvem den “noen” er.  Gamle Gubben Grå drar tømmerstokker med høy sagbruks-snorking.  Jeg slipper ut Kjøteren, han trasker rolig ut til kjøkkenet og vannskåla.  Jeg stikker en liten tur innom badet for å slippe ut litt når jeg likevel er oppe. 

Når jeg kryper tilbake til den varme, gode senga har Charlie Chihuahua  okkupert mesteparten av dyna.  Han ligger oppå dyna, jeg forsøker å krabbe under og blir ønsket velkommen tilbake med lav knurring.  
Vel, jeg er størst og sterkest og vinner kampen om dyna med en rask bevegelse.  Snorkinga til Gamle Gubben Grå er det ikke så lett å gjøre noe med.  Sånn rundt 7.15 kapitulerer jeg og står opp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Søndagsmorgener i et stille hus kan være fint.  Jeg setter på vannkokeren og finner frem den største te-koppen.  Kjøteren kommer for å få morgenkos.  Men etter litt kosing hopper han glad og forventningsfull rundt. Mor har stått opp.  Hva venter vi på? Det er tid for tur!!!   Jeg prøvde å forhandle meg til en litt mykere start på dagen, men Kjøteren gikk resolutt til utgangsdøra og ble stående der å gjø.  
Jeg kunne fått han rolig. Han er en lydig hund.  Men han er og en gammel hund, og gamle hunder må ha litt oftere lufteturer, og gjerne etter ei lang natt.  Det var bare å bite i det sure eplet, hekte regnjakka ned fra kroken i gangen og finne frem støvlene.  Da jeg lukket opp utgangsdøra klokka 07.40 kom også Charlie Chihuahua sprettende.  

Så dro vi av gårde i regnværet vi tre.  Labba av sted i folketomme gater, snuste og undersøkte alle spennende lukter på vår vei.  Det ble en times tur og over 3 km før to kliss klass hunder syntes det var greit å sette snuten hjemover.  Og Mor? Mor fikk endelig en stor kopp varm te og nystekte rundstykker.

Eldste Sønn er en flott fyr, omtenksom og snill og med en klingende god latter når han er i det rette humøret.  Han flyttet ut av barndomshjemmet for snart to år siden, og etterlot seg et stort tomrom her hjemme.   Ikke minst fordi Yngste Sønn gikk på folkehøgskole det året og huset plutselig var tomt for ungdom.  Eldste Sønn har en diagnose innenfor autismespekteret, som det så fint heter, og det var vel med litt skrekkblandet fryd jeg så han flytte ut.  Var han moden nok til å bo for seg selv? Spørsmålet burde vel heller være om jeg var moden nok til å la han flytte.

Eldste Sønn klarer seg greit. Har jobb og leilighet, og er ikke den som tråkker dørstokkene ned i barndomshjemmet. Jeg tråkker heller ikke ned dørstokken i hans leilighet. Det er hans område, han som bestemmer, og da skal han ikke føle at jeg kommer på inspeksjon for å sjekke om det er rent og ryddig nok.  Gamle Gubben Grå er der nok oftere enn meg, Han er ikke så flink til å kommentere uvasket oppvask eller hauger med skittentøy. og er nok en mer kjærkommen gjest enn når a mor kommer med sitt skarpe blikk og sin skarpe tunge….

Men i går hadde Yngste Sønn truet med at han og jeg skulle komme på besøk for å få han til å ta den oppryddingen som ungkarsleiligheter trenger fra tid til annen. Nå ble ikke det noe av, men jeg sendte en melding ut på ettermiddagen og sa at jeg kunne komme en tur hvis han hadde lyst til det og litt overraskende fikk jeg ja til svar.  

Så da tok jeg med meg en boks pepperkaker, en sjokoladeadventskallender og litt annet småting og dro ned til han.  Leiligheten var om ikke strøken så helt innafor.  Som jeg sa til han, jeg har sett bedre og jeg har sett verre ungkarsleiligheter.  Han varmet gløgg og te, og vi koste oss med pepperkakene.  Lenge siden det bare var han og jeg. 

I går var en dag med mye følelser og mye engasjement. Slik er jo mange av dagene mine, men i går var likevel spesiell. 

Dagen startet som den pleier.  Opp før hanen galer, kjøre Yngste Sønn, og så av sted. I går gikk turen først til Drammen for et møte. Ikke det helt store eller viktige møte, bare ren rutine. Plankekjøring.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så kom det jeg hadde gruet meg til. Begravelsen til Marianne.
Begravelser er alltid trist. Det er under en måned siden Mammas begravelse. Jeg er fremdeles i sorg, og nå skulle jeg på ny i begravelse. Denne gangen til en ung person.
Marianne ble bare 35 år.

Kan man si at en bisettelsesermoni var fin?  
Jeg vet ikke. ..
Men hvis man kan si det, så var denne bisettelsen fin.  Fin og personlig.
Marianne visste  den siste tiden at hun skulle dø, og hun har tydelig kommet med ønsker for hvordan denne dagen skulle være. 
Ektemannen til Marianne holdt en flott, personlig og rørene minnetale foran en fullsatt kirke.  Det står det respekt av på en slik dag.  Mange i hans sted ville ha mer enn nok med seg selv og tårene.  Faren til Marianne holdt også en minnetale, og flere andre var og oppe og sa noen minneord til farvel.  Sammen med de nøye utvalgt sanger og salmer gjorde at det vel ikke var et eneste tørt øye i den fulsatte kirken.  
Det ble en verdig avskjed med glad-jenta Marianne. 

Hjemom. 
Rakk en liten tur med hundene og å stappe i meg 4 brødskiver med leverpodtei, så bar det av gårde igjen.

Nå var det medlemsmøte i Rødt som sto for tur, og i dag skulle vi debattere revolusjon sto det på programmet.  
Det var med litt blandede følelser jeg entra lokalet.   Formuleringen om “væpna revolusjon” var noe som lenge skremte meg vekk fra partiet. Jeg vet at væpna revolusjon er  strøket fra prinsipp-programmet,  men vet at det er fremdeles er en litt tung formulering om revolusjon i prinsipp-programmet. Pragmatiker som jeg er, er jeg mer opptatt av arbeidsprogrammet enn av prinsipp-programmet.  Det er liksom mer håndfast.  Prinsipper er jo mer som visjoner, fine litt høytsvevende ors på glansa- eller resirkulert papir. 

Det var “han nye”  som hadde fått i oppdrag å lage innledningen. Og etter hans innledning var ikke denne revolusjonen like skremmende.  Det står en “demokratisk revolusjon” i prinsipp-programmet.  Demokratisk omveltning.  Jo, det skal jeg klare å leve med, og det skal jeg klare å stå på orget og forklare og forsvare under valgkampen.  

Klokka var nesten 22 før jeg kom meg hjem og kunne flate ut på sofaen

I går var liksom ikke humøret helt på topp da jeg sto opp. OK, humøret er i grunn sjelden på topp når jeg må stå opp 05.30, men i går var det litt sånn ekstra surt. 

Det er den derre litt kjipe siste uka før lønning. Vi lider ingen nød, fryseren og potetbingen i kjelleren er fulle. Vi har tak over hodet og fulle klesskap. Det er ikke det. Men litt mange utgifter i oktober og innkjøp av nye vinterdekk til to biler gjør at det er relativt skrapa både på konto og i lommebok.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og i går skulle jeg så gjerne vert i Oslo på samling for tillitsvalgte og rekke møte i Hovedutvalget i Hønefoss etterpå. Det krevde enten buss tur retur Oslo eller helst bensin på Lille Bille, penger til parkering i Sandvika og togbillett Sandvika Oslo tur retur.  Det å bare fylle opp bensintanken til Lille Bille og så parkere i Hagenissebyen for å labbe tur retur sentrum til tillitsvalgtssamlingen ville by på logistikk problemer sånn med tanke på å få med seg mest mulig av samlinga og også rekke møtet i Hønefoss. Men det var det siste alternativet jeg hadde råd til.

Jeg hadde klaget litt over problematikken til Gamle Gubben Grå kvelden i forveien. Men siden det er jeg som har hatt fast inntekt de siste månedene, var det mer for å lufte frustrasjon enn ønske om reell hjelp. I løpet av natta hadde jeg kommet til at jeg droppa tillitsvalgtssamlinga og konsentrerte meg om møte i Hønefoss.  Litt funderinger er jo fint å fylle tiden med når man likevel ligger våken fordi kneet verker. Men jeg skulle som sagt utrolig gjerne vært på den tillitsvalgtssamlingen…

Så da jeg litt sånn små-sur sto opp, dro jeg på meg ei sliten joggebukse og en hullete men utrolig god ullgenser. Jeg skumle jo bare lufte hundene og ha hjemmekontor på formiddagen. Så kunne jeg dusje og dresse meg før Hovedkomite møtet på ettermiddagen. Prøvde å si til meg selv at det ble OK med en dag hjemme, godt å kunne ta ut litt avspasering, fint med en tur med hundene i dagslys…. Men det hjalp lite på den litt kjipe følelsen.

Da jeg satt i bilen sånn litt over 06.30 og ventet på Yngste Sønn som skulle kjøres på jobb sjekket jeg mobilen. Det var en vips melding. Noen hadde sendt meg penger.?.. Men jeg hadde da ikke lagt ut for noe nå..? Det var da ingen som skyldt meg penger…? Jeg åpnet undrende meldingen. Det var Gamle Gubben Grå som hadde vipsa meg penger sent kvelden før. Nok penger til at jeg kunne rekke begge møtene!  “God tur i morgen” og smilefjes og greier sto det i kommentarfeltet.

Gamle Gubben Grå hår startet i  jobb før en drøy måned siden. Første lønning har dukket opp på konto, og han kunne bidra og hjelpe meg med å få gjennomført noe som betød mye for meg.

Jeg er innimellom ei lettrørt skrulle. Og der i den mørke bilen kjente jeg det kom ei tåre eller to i øyekroken. Ikke fordi jeg kom meg på samlinga. Jeg hadde kommet over å miste den. Men fordi Gamle Gubben Grå med dette viste at han forsto hvor mye det betød for meg å kunne delta, en aksept på alt mitt engasjement som til tider stjeler tid fra både parforhold og plikter her hjemme. Der og da gikk det også opp for meg at Gamle Gubben Grå på ny hadde inntekt, at jeg kunne senke skuldrene. Jeg var ikke alene om det økonomiske ansvaret lengre. Nå skulle vi igjen dra lasset sammen. En utrolig lettelse.

Det ble en rask kjøretur med Yngste Sønn, en rask dusj og på med gå-bort-klærne. Jeg rakk samlinga i Oslo med 2 minutters margin, gikk glipp av den siste halvtimen men rakk møtet i Hønefoss med 5 minutters margin. Glødende og engasjert deltok jeg begge steder. 

Vel hjemme igjen etter en lang dag ga jeg Gamle Gubben Grå en god klem. Jeg er gift med verdens beste Gubbe.