Historien Vibbedille forteller på sin blogg er både tankevekkende og vond. En fireåring har måtte blitt evakuert ut fra en krigssone. Han har sett og opplevd ting en fireåring ikke burde sett, ikke burde opplevd. Trygt tilbake i Norge kommer minnene frem gjennom tegninger, og han forteller om hva han har vært vitne til av grusomheter. En ganske så naturlig reaksjon for et barn vil jeg anta, uten at jeg er noen ekspert. Hadde jeg vært mor til det barnet hadde jeg vært glad for at barnet klarte å gi uttrykk for det det hadde opplevd. Få det ut, på en måte. Ikke sette lokk på det, stenge det inne. Sånn reagerte ikke barnehagen der den lille 4 åringen tegnet og fortalte. Moren, altså Vibbedille, fikk beskjed om å ta en prat med sønnen, barnehagen ville ikke at han skulle tegne og fortelle slike grusomme ting,. De andre ungene ble redde.
Reaksjonen til barnehagen forundrer meg. Dette skjedde ikke på 70-tallet. Hendelsen er fra 2006. Er det slik fremdeles at barn som kommer fra krigsområder og til norske barnehager må legge lokk på det de har opplevd? At de ikke kan gi uttrykk for det verbalt eller gjennom tegninger? Det kommer jo en del flyktningbarn med en del i bagasjen?
Men det gjorde det og i 2006, og hadde gjort det i en del år. Så hvorfor denne redselen for å la den lille fireåringen bearbeide traumene sine sammen med trygge voksne? Kan det komme av at fireåringen ikke var “flyktning”, men hadde norsk mor som virket ressurssterk? Han falt ikke inn i den gruppa som de hadde egne prosedyrer og ressurser for?
Jeg kan forstå at de andre barna kunne bli redde av fireåringen sine tegninger og beretninger. Men jeg ville og mene at det da er det voksne i barnehagen og ta å trygge barna. Forklare at dette skjedde i et land langt borte. Legge vekt på hvor bra det er at fireåringen har kommet trygt hjem. Kanskje bruke det til holdningsskapende pedagogikk. Snakke om krig og fred, krangling mellom barn i barnehagen og hvor mye bedre det er når folk eller land er venner. Jeg vet ikke. Jeg er ikke pedagog, men slik ville jeg ha prøvd å møte etcslikt barn. Pluss, hvis barnet hadde mye grusomt som måtte ut kanskje la barnet få litt alenetid med en trygg voksen til å tømme seg litt. Samt trygge barnet på at det alltid kunne komme til den voksne hvis tankene ig minnene ble litt overveldende.
Mens jeg sitter her og skriver og egentlig tenker at vi nok har kommet lenger i dag slår en annen tanke ned I meg. Tenk om det tvert i mot har gått i motsatt retning.
For det sentrale i Vibbedille sin forklaring er de andre barna ble redde. Tipper jeg riktig så er det noen andre foreldre som har klaget på barnehagen. De vil ikke ha noe av ar barna deres blir redde eller engstelige av noe de ser, hører eller opplever. I ekte curling-foreldre ånd må alt som ikke gjør barndommen rosa og sorgfri vekk.
Vi ønsker selvsagt alle å gi barna våre en god og trygg barndom. Men å fjerne alle hindringer, alle sorger, all motgang tror jeg heller ikke er sunt. Hvis barnet lever i en verden så sukkettøy-søt at det ikke er plass for et barn som har opplevd at livet ikke alltid er innhyllet i rosa sukkerspinn, ja da tror jeg det barnet firt får en krasjlanding i møte med voksenlivet.
Og er det ikke nettopp det vi ser for tiden? De barna som gikk i barnehagen sammen med sønnen til Vibbedille i 2006 er de som er i begynnelsen av 20 åra i dag. Vi opplever jo at en del unge arbeidstakere i dag ikke er rustet for voksenlivet. De har problemer med å forholde seg til arbeidstid, skyhøye forventninger til rask karriere og høy lønn, samt liten forståelse for at de må ta sin del av de mindre spennende oppgavene.
Jeg snakker overhode ikke om alle unge voksne, men vi vet alle at det finnes slike unge som jeg beskriver. Det er ikke lenge siden jeg hørte om en mor som hadde ringt og skjelt ut en arbeidsgiver. Det var grusomt at arbeidsgiver hadde satt et barn (hennes 22 år gamle datter) til å rydde på et lager når hun heller ville stå i kassa i butikken.
Det er helt greit å ville skåne barn for livets brutalitet. Jeg mener at man skal gjøre det man kan for å trygge barn. Men når noe som er skremmende eller vondt dukker opp i barnas hverdag, som for eksempel et barn i barnehagen som har opplevd krigshandlinger eller annet vondt tror jeg vi gjør klokt i å bruke det til lærdom for barna. Det å få en bevissthet om at livet ikke alltid er sukkerspinn gjør de bedre rustet til å møte voksenlivet.
Takk for at du linket til Vibbedille sin sterke historie. At hun på tross av sine og barnas forferdelige opplevelser i Beirut, og manglende traumeoppfølging her i Norge, har klart å komme dit hun er i dag, og barna har det bra. Viser til fulle at Vibbedille må være en sterk og klok kvinne.
Historien hennes minner meg på flyktningkrisen i 2015, der over 30 000 flyktninger fra krigsområder i Syria og Afghanistan kom til Norge. Mottaksapparatet var nok noe mer forberedt enn i 2006. Ikke bare de statlige, men også kommunale myndigheter. Og ikke minst vi folket i organisasjonen Refugees Welcome. Der tusenvis gjorde en viktig innsats med integrering, ikke minst for barna.
Jeg synes historien til Vibbedille er verdt å få med seg. Husker flyktningkrisa i 2015. Var med å få opp røntgen på en av transitt-transittmottakene. Vi skulle ha kapasitet til 100 lungebilder om dagen. (Tbc-screening).
Refugees WWelcomegjorde en fantastisk innsats mange steder, også her på Ringerike.
Naturen har jo sørget for at de respektive arters barndom samsvarer med den tid det skal ta å trenes opp til å bli en sterk voksen med kunnskapene og evene å overleve på stell. Vår art har imidlertid brukt det ’emminente’ intellektet vårt til å konstruere en boble der de lever sine første 18-20 år fullstendig skjermet for livets realiteter. Å se på barndommen i hht at stadig flere går fullstendig på trynet i det de brått står der og skal face verden på egen hånd?? – Åh, neida! Her kjøres det bare på med katastrofeoppskriften enda hardere enn før!
Det er mitt poeng. Vi er så redd for alt som ikke gjør barndommen rosa – hele tiden.
Skriver under NN i dag fordi jeg er lærer i barneskolen. Jeg tviler sterkt på at de andre barna ble redde av tegningene hans. Mer sannsynlig er det at de barnehageansatte ikke har likt det og bruker barna som en unnskyldning for å si ifra til mor. I 2006 hadde vi allerede mange innvandrere i barnehage/skole, så dette burde de egentlig ha håndtert bedre i barnehagen. Jeg selv hadde en klasse m 26 elever der 10 stk var innvandrere m forskjellig bakgrunn i 2006, og det var ikke i Oslo. La gutta i 1. klasse få tegne hva dem vil, så skal du bli overrasket. Unger blir ikke redde av det.
Helt greit og forståelig at du ønsker å være anonym. Jeg tror mer det er de voksne som har problemer med tegningene til 4 åringen og hvordan de skal takle den tøffe historien.