Jeg har lånt overskriften av Monica. Denne kjerringa er langt fra så sprudlende og positiv på morgenen. Virker nesten litt provoserende på meg.
Jeg har vært oppe en time allerede, men har ikke gjort stort mer enn å våkne. Jeg trenger litt tid for meg selv på morgenen før jeg kommer ordentlig i gang.
Gamle Gubben Grå sover søtt. Jeg håper han sover litt til. Jeg trenger litt tid for meg selv denne morgenen. Jeg er sliten, og da blir jeg fort litt amper. Sukk, der kommer ha tuslende, så akkurat på det punktet ble jeg ikke bønnhørt. Vel, han er sjelden så frisk og rask tidlig på morgenene han heller, så det er håp om at han lar meg være sånn noenlunde i fred. Etter over 30 års samliv vet han vel at det ikke er smart å tirre en sliten, trøtt drage.
Dagen ligger ubrukt foran oss var det ikke det jeg skrev så optimistisk i overskriften? Så hva skal denne dagen brukes til? Jeg må en tur ut til Høvdingen. Ellers har jeg vel ikke andre planer enn litt husarbeid og å lage middag. Det skal bli en løktartin. Tror jeg må innom Krone, for det skal være 4 typer løk i denne “tartinen”.
Lesertallene mine har vært stadig synkende de siste dagene. Mulig folk som bruker både krefter og fritid på snømåking ikke er så interessert i å lese om nettopp snømåking når de unner seg en pause eller endelig kan lene seg godt tilbake i godstolen. Så i dag skal jeg ikke klage over snø og vinter, men i stedet nærme meg temaet vinter med en positiv innstilling og et lyst sinn. Det skal handle om ishockey. Nærmere bestemt kvinnehockey.
I dag utgjør antall jenter/kvinner 13% av alle som løser lisens i Norges ishockey forbund (NIHF).
Jeg leser meg til at noen mener det ikke er likestilling i sporten fordi det er andre regler for jenter/kvinner og gutter/menn. Av det jeg leser om temaet er det noen som, også på dette feltet er lettkrenka på andres vegne.
Dersom man skal følge retorikken mange har vedrørende likestilling så må alle regler og forhold i ishockeyen være like. Da må man blant annet ha andre aldersinndelinger for jentene, nedre aldersgrense for å delta på senior kvinnelag må heves og dispensasjoner for å spille ned eller opp må strammes inn.
I dag spiller jenter på samme lag med opptil 5 års aldersforskjell, og det gjøres fordi det er for få rettårige jenter i veldig mange klubber. Hvis man innfører samme restriksjoner som for guttene vil mange klubber ikke kunne stille lag for jenter, fordi de rett og slett ikke har mange nok spillere. Hvis man hever aldersgrensen for å spille senior kvinnehockey vil flere lag miste muligheten til å ha med de yngste spillerne de i dag har på laget, og noen lag vil ha utfordringer med å ha nok spillere til å delta i seriespill.
En annen ting som må endres dersom man skal behandle gutter og jenter likt er at jenter kan spille på guttelag, men ikke omvendt. Dersom man skal gjøre alt likt må man enten tillate mix av kjønn begge veier eller ha forbud mot det samme. Ikke akkurat aktivitetsfremmende, men likebehandling. Ved innføringer av taklinger må aldersspennet i jenteklassene (også senior) endres da det vil være altfor stor forskjell på vekt og størrelse fra de yngste til de eldste. NIHF er helt overbevisst om at en fullstendig likestilling/likebehandling vil være rekrutteringshemmende framfor å skape mer aktivitet. Er det likestilling å sørge for at jenter ikke får spille hockey? Noen ganger er det smart, også for folk som blir krenka på andres vegne, å tenke litt lenger enn nesa rekker. Internasjonalt er reglene slik de er i Norge. Jeg tenker det er lurt å forholde seg til internasjonale regler også her i landet.
Men dette innlegget skulle ikke handle om likestilling. Det skulle handle om kvinnehockey. Nærmere bestemt U18-landslaget som i disse dager deltar på VM i Ungarn. Det norske laget deltar i VM div 1 – gruppe A, som er nivå 2, etter at de gikk ubeseiret gjennom fjorårets VM i Spania og rykket opp fra nivå 3. Det har ikke gått like bra i år som det gikk i Spania i fjor. De har tapt de to første kampene. 2-4 mot Tyskland og 3-0 mot Ungarn. Vi håper de har bedre hell med seg i dag når de skal møte Østerrike. Laget slo Østerrike i to kamper i november, så det lover jo bra. Det er også kamper mot Italia og Frankrike på fredag og lørdag.
Det har vært stor konkurranse om å få plass på laget. 23 jenter har fått tillitten og representerer Norge. Det er tre målvakter, 8 backer og 12 løpere. Jeg har ikke peiling på kvinnehockey så jeg kan ikke fortelle om det er noen kjente utøvere blant disse 23. Men tenker det er vel verdt å nevne Kajsa Bråten. Det er hun som har skåret de to målene vi har fått så langt i VM.
Kajsa Bråten var og med i VM-troppen som vant VM i Spania i fjor, og selv om hun bare er 17 år har hun mange meritter å skryte av. Kongsvinger-jenta ble norgesmester med Hasle-Løren allerede som 14-åring, og i U18-VM i Ungarn i april 2022 ble hun Norges poengdronning i mesterskapet. For tiden spiller hun for Färjestad bk, en klubb i Karlstad i Sverige. Jeg spår at dette er en idrettsutøver vi kommer til å høre mer om.
Det er Kretahalvorsen. som ligger på plassen over meg på bloggtoppen i dag. Det er ikke ofte jeg vurderer å emigrere til varmere strøk om vinteren, enda så lite glad jeg er i den, men i dag virker det fristende. Spesielt når Yngste Sønn sier: Det er så vidt jeg får opp døra. Han var på vei ut og på jobb, og det hadde føyka masse snø opp på trammen og mot inngangsdøra. Han kom seg jo ut, men det har tydelig kommet mye snø etter at han og Gamle Gubben Grå fullførte måkejobben i går kveld.
Regnet som har falt her nede i lavlandet er blitt en masse snø i fjellene, som nå er hvite og vakre.
Leser jeg inne på bloggen til Kreta Halvorsen. Jeg sukker. Ja, snøen er sikkert vakker når man kan stå på en takterrasse og beundre den på fjell langt borte. Den føles kanskje ikke like hvit vakker når du må måke deg gjennom en snøskavl for å komme ut utgangsdøra. Eller, hvitfargen er det muligens ikke noe å si på.
Å nyte en lunsj på en fortausrestaurant slik Kreta Halvorsen gjør virker mer fristende enn å sette seg ut i kurvstolene på trammen akkurat nå. Temperaturen er nok langt bedre, selv om de foretrekker en restaurant med propanvarmere. Ikke det at temperaturen er så ille her heller. Det er varmegrader. Det betyr vel at nedbøren som skal fortsette å komme et døgn til for øyeblikket muligens har gått over til sludd eller regn. Ikke det at det gjør meg mer fristet til å ta frokosten utendørs.
Det er lov å drømme seg litt bort. Spesielt på en dag som i dag hvor været er langt fra bra.
I dag har jeg lov til å syte og klage sammen med Allan. Det er ikke det at det er mandag og starten på ei ny uke som får meg til å akke og uffe. Nei, her er det ikke noen blåmandag. Det er mer en blå-januar. Det er bare å se på kalenderen for å få det bekreftet. 6. januar og 26 dager til vi kan skrive februar, uten at den er så veldig mye mindre blå. 54 blåfrossne dager ligger foran meg før det er håp om at det kan bli litt bedre når vi skriver mars og det liksom skal være den første vårmåneden.
Som om det ikke er nok at det er januar, det er spådd store mengder snø det neste døgnet. Oransje farevarsel både her og der. Snø som må traskes i, kjøres på og måkes. Og selvsagt må jeg ut med bilen i dag. Har en legetime om under to timer. Det litt positive med at bilen er så tidlig er at jeg forhåpentligvis kommer meg hjem til det begynner å lave ned for alvor. Håper jeg da,
Jeg er 58 år. Dette er min 58. januar. Det betyr at jeg har overlevd 1.462 januardager allerede. Det gir meg håp om at jeg kommer til å klare meg gjennom disse 26 også. Selv med snø.
Men det er ingen grunn til å trøste seg selv alt for mye i dag. Hver dag, måned og år har nok med seg selv. Jeg mener at snøen har smeltet hvert år de siste 57 årene hjelper ikke når jeg vaser rundt i snø til godt over anklene i dag. Snøen som falt i fjor har ingen innvirkning på at det er spådd at det skal snø sammenhengende i to døgn til.
Her skal Tramteaterets gamle slager Snø spilles i hele dag, og ikke minst mens jeg måker. Dere vet den som går sånn
Snø snø fyller meg med sinne Snø snø sperrer alle inne Snø snø Vintern gjør meg bare sprø
Dette blogginnlegget blir rene Kinderegget. Dere vet, tre ting i ett. Jeg kommer med mine refleksjoner rundt det siste innlegget til bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista. Det er Gry Henriksen med Ut(fordring) i Friluft – blikkfang. Den nærliggende refleksjonen blir jo at jeg også må delta i utfordringen til Ut i Friluft. Samtidig får jeg skrytt litt av min egen kreativitet ved å vise bilde av nissesleden jeg har hatt i stua i jula. Den er jeg nemlig veldig fornøyd med, og må sies å være et blikkfang i stua.
Bildet tok jeg tidligere i jula, men nei jeg har ikke ryddet vekk julepynten. 13. dagen er først i morgen. 20. dagen neste mandag. Mellom de to dagene forsvinner nok julepynten.
Jeg har utrolig mange nisser. Og disse som sitter i sleden har jeg hatt problemer med å finne en god plassering for. I mange år bodde de i tantesofaen i jula. Men jeg vil egentlig ha tantsofaen som en del av sitteplassene rundt spisebordet. Da kan jeg ikke fylle den med nisser. I fjor la jeg en planke i karnappvinduet som de satt og sto på. Men jeg ble ikke helt fornøyd. Det ble liksom litt “utstillingsvindu” og bar litt preg av oppbevaring. Så i år funderte jeg lenge på hva jeg skulle finne på. Jeg vil jo gjerne ha nissene fremme. Det er flotte nisser og mange av de har jeg fått av Gamle Gubben Grå. Jeg vet at vi har en gammel kjelke ute i garasjen. Jeg tok en tur ut for å finne den, for å se om jeg klarte å få satt den et sted i Drømmehuset med flest mulig nisser på, uten at det bar preg av stabling.
På vei inn i garasjeboden falt øynene mine på den gamle pulken som har stått der i en årrekke. Det er den Svigerfar brukte å dra Gamle Gubben Grå og søsknene hans i vår de var på skiturer på hytta på 60- og 70-tallet. Vi tok den med ned fra hytta i håp om å få solgt den til noen retro-mennesker. Det fikk vi ikke, og så har den bare blitt stående der ved vedlageret. Kanskje kunne den brukes. Nissene ville sitte bedre i en pulk enn på en kjelke. Mindre fare for at de veltet.
Jeg tok frem pulken og studerte den nøye. Lerretstrekket var stygt og råttent, men lot seg lett fjerne. Etter en god vask var pulken klar til å fylles med saueskinn og nisser, og få hedersplassen i stua ved siden av juletreet. Lyslenka på siden, som jeg mener ser ut som snøballer hadde jeg fra før.
Ekstra gøy var det når Svigermor begynte å forklare meg uten helt å ha studert nissesleden så nøye, om pulken Svigerfar hadde dratt en litt motvillig Gamle Gubben Grå i da han var barn. At han heller ville gå enn å sitte i pulken. Da pekte jeg mot vinduet og sa, den pulken står der i vinduet med nisser. Den lever i beste velgående ennå. Jeg så Svoger studerte den litt nærmere og smilte fornøyd. Familiehistorie som er med videre.
Mens hjernen er mer opptatt av 7 slag, dere vet krumkaker, pepperkaker, fattigmann, goro også videre forventes det av meg at jeg skal sitte her tidlig på morgenen andre søndag i advent og reflektere over temaet fiskekaker!!
Misforstå meg rett, jeg har ikke noe i mot fiskekaker, men det er liksom ikke det jeg har fremst i pannebrasken en søndag i desember. Ikke synes jeg temaet er så veldig interessant heller. Jeg mener oppmalt fiskefarse, hvor spennende kan det egentlig bli uten at jeg går matbloggerne i næringa?
Jeg googlet litt for å finne min vikling på temaet, kanskje tenke litt utenfor matboksen som noen pleier å oppfordre meg til på dager hvor disse evinnelige ukemny-bloggene ligger over min blogg på topplista. Da fant jeg en historie som omhandler fiskekaker, men som og kanskje er kjekk å notere seg bak øret nå som vi går inn i de to siste ukene med desperat julehandling. Vet dere at en kvinne i Horten helt uten å tenke over det betalte 8.000 kroner for en pakke fiskekaker?
Historien finner jeg i Ringeriksavisa 11.10.2023: En fiskeselger som fartet rundt på Østlandet la ofte til en ekstra null eller to bak summen han og kunden var blitt enige om når han tastet inn beløpet kunden skulle betale på betalingsterminalen han brukte. Kundene ble på den måten forledet til å betale relativt stive kilopriser på fiskematen de kjøpte. Beløpene varierte fra 3.000 til nærmere 30.000. Blant annet betalte altså en kvinne fra 8.000 kroner for ei pakke med fiskekaker. Totalt svindlet han til seg nesten 180.000 kroner på denne måten fra 12 forskjellige kunder. Mannen ble dømt til tre måneders ubetinget og to måneders betinget fengsel i Romerike og Glåmdal tingrett. I tillegg til fengselsstraffen må han tilbakebetale over 130.000 kroner til sine tidligere kunder.
Ha denne historien litt i bakhodet nå i den kanskje litt kaotiske julehandelen. Sjekk beløpet du faktisk betaler før du trekker kortet. Jeg vet at der kan i det minste jeg bli flinkere.
I dag er det Allans innlegg som skal reflekteres over i dette innlegget. Og skal du til fulle forstå dette innlegget jeg skriver bør du nok klikke deg inn på innlegget til Allan og. Det er ikke et langt innlegg, bare dagens bilde og litt fjas og kommentarer til dagens bilde. Da jeg leste det kom inspirasjonen til dette innlegget helt av seg selv, og for første gang på lenge måtte jeg faktisk i gang med å fotografere bilde til dagens første blogginnlegg, og ikke bare ta å finne frem et bilde som passer sånn passe fra arkivet. Så om Allan ikke oppnår mer med innlegget sitt har han i det minste klart å aktivisere Kjerringa.
Dagens bilde handler forresten om det å nyte livet, og det handler omCharlie Chihuahua, for er det en ting Charlie Chihuahua kan, så er det å nyte livet. Og det viser han til fulle på dagens bilde, der han har inntatt sin favorittposisjon på sofaen, liggende på en myk og deilig plass oppåto puter. (Jeg nøyde meg med to puter. Gamle Gubben Grå ville blitt så gretten hvis jeg nappa vekk puta bak ryggen hans.)
Charlie liker å ligge mykt og godt, men også høyt slik at han kan ha oversikt om det skulle komme noen, slik at han kan få være vakthund, verdens minste i så måte, og bjeffe noe helt aldeles infernalsk på den som eventuelt måtte komme. Charlie ser litt avventende ut på bildet, hvis man studerer øynene hans litt nærmere. Eller kanskje litt mer på vakt. Jeg tror ikke han tenker over om han får lov å ligge oppe på to puter oppå sofaen eller om han må gå ned. Mer om han må sloss for å beholde begge putene hvis jeg også skulle ha inntatt horisontalen på sofaen. For selvsagt får han lov. Mor sin prins får selvsagt lov å ligge på to puter på sofaen.Han får lov å nyte livet og ha det bra. Ok, så er han sikkert bortskjemt og alt det derre der, men det får nå så være, og da har jeg heller ikke nevnt atCharlie Chihuahua sover ikke i bur om natta, men i……menneskeseng, som seg hør og bør en livsnyter. Et hundeliv er ikke nødvendigvis så ille gærnt det:)
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at alt med uthevet tekst er direkte klipp og lim fra Allan sitt innlegg. Slikt gjør jobben betydelig lettere for denne kjerringa. Og det er muligens ikke så stor forskjell på Charlie Chihuahua og Allan sin hund Picasso Kristensen.
Søndag morgen. Klokka har så vidt passert 7. Det er fremdeles mørkt utenfor vinduene i Drømmehuset. Og her sitter jeg og skal nok en gang kommentere en ukemeny. Denne gangen er temaet biff. Blomkålsuppe har jeg jo skrevet om i tide og utide. Søker du får du opp hele 15 innlegg om blomkålsuppe på denne bloggen.
Mulig jeg har skrevet ett og annet innlegg om biff fra før og…. Jeg tar en liten opptelling. Jeg har nevnt biff i 52 blogginnlegg! (Vi er utrolig glade i biff her i huset.)
Er det noe jeg burde skamme meg over? At jeg fremdeles er så gammeldags og sær at jeg setter pris på en god biff? Biff-skam? Verden kommer jo til å gå under når jeg fortsetter å spis storfekjøtt. Har du fått med deg hvor mye de dyra ( i følge enkelte forskere) fiser?
Nå har jeg vokst opp på en gård som drev med kjøttproduksjon. Storfe-kjøtt-produksjon. Ikke i stor skala. Vi hadde 8 dyr gjennom vinteren, kjøpte 4 nye kalver om våren og leverte 4 voksne dyr til slakt om høsten. Jeg har tilbragt mye tid med å fore dyrene og pynte vekk møkka. To ganger i døgnet gjennom høst og vinter måtte noen i fjøset og stelle med dyra. Gjennom oppveksten var det noe som var en del av oppgavene hjemme flere ganger i uka. Jeg kan ikke huske at jeg har hørt en okse fise.
Jeg sier ikke at de ikke gjør det. Jeg var vant med å være nær dyr og mennesker og alltid hatt et naturlig forhold til kroppens funksjoner. Så jeg ville kanskje ikke tenke så mye over det hvis en av oksene slapp en liten fis. Samtidig. Jeg var et barn. Promping og fising var jo ofte grunnlag for latter og sånn Hvem har fisi! og Den som først er fisen var, den er fisens rette far. Med etterfølgende svar Den som sier slike ord, den er fisens rette mor! Jeg tror jeg ville husket det hvis utstrakt okse-fising var noe av hverdagen i fjøset.
Men dette skulle ikke handle om fis og promp. Det skulle handle om biff og storfe-kjøtt. Jeg kan berolige alle som fikk søndagskaffen i halsen når de leste at jeg fremdeles spiser oksekjøtt at jeg spiser langt mindre oksekjøtt enn jeg gjorde under oppveksten. Oksesteik, for eksempel tror jeg ikke jeg har spist siden Gamle Gubben Grå og jeg stekte en på bålpanna oppe på hytta. Det var i januar 2020. Altså lenge før pandemien og en evighet siden.
Ikke tror jeg verden går under om jeg spiser biff eller oksestek. Ikke om du gjør det heller. Kanskje enkelte faktisk kunne ha godt av å spise mer biff, mer storfekjøtt. Alle dyr som jo blir til kjøtt inneholder vitamin B6, niacin, tiamin, kalium, sink og selen, i varierende mengder. Men spesielt proteiner, jern og vitamin B12 er de viktigste du finner i rødt kjøtt. En av de ernæringsmessige fordelene med å inkludere biffkjøtt i kostholdet er at det vil bidra til å sikre et tilstrekkelig inntak av jern, som mange kvinner får i seg for lite av. B12 mangel er det jo og mange som lider av, og som går og får påfyll av med et sprøytestikk hver tredje måned eller der omkring. Jeg vil heller spise biff i ny og ne enn å gomle jerntabletter og sette sprøyter på meg selv. Kall meg gjerne litt sær.
Men så var det denne storfe-fisinga som ødelegger ozon-laget, skaper drivhuseffekt og vips har vi tatt rotta på snø og vinter og snart er vi grilla alle sammen. Kanskje piller og sprøyter er bedre likevel…?
I 2019 hadde Dagens Medisin en artikkel som slår fast at Farmasøytisk industri forurenser mer enn bilindustri. (Jeg satt inn lenke så fise-fryktende pille-spisere kan se at jeg ikke farer med løgn.) I artikkelen står det at forskere ved kanadiske McMaster University har funnet ut at legemiddelindustrien har 55 prosent større karbonutslipp enn bilindustrien.
Forskningen har tatt utgangspunkt i de innmeldte utslippstallene fra legemiddelselskapene fra 2015. Den farmasøytiske sektorens utslipp ble vurdert for hver én million dollar i omsetning som industrien hadde i 2015. Gjennom denne vurderingsmodellen fant forskerne ut at legemiddelindustrien slapp ut 48,55 tonn CO2 per én million dollar i omsetning. Dette er 55 prosent høyere enn bilindustrien, som hadde et utslipp på 31,4 tonn CO2 per én million dollar i omsetning. Det er beregnet at legemiddelindustrien i 2015 hadde et totalt utslipp på 52 megatonn med CO2. Dette er betydelig mer enn bilindustriens totalutslipp på 46,4 megatonn tilsvarende år.
Til tross for at legemiddelindustrien beregnes å være 28 prosent mindre enn bilindustrien, viser statistikken at de har 13 prosent høyere CO2-utslipp enn bilindustrien.
Jeg vet at artikkelen er fem år gammel, og at tallmaterialet er 9 år gammelt. Men vet dere hva? Jeg tror ikke legemiddelindustrien har blitt så utrolig mer miljøbevisste på de 9 årene. Er det en del av næringslivet som virkelig er kyniske og kalkulerende så er det legemiddelindustrien. Og ja, jerntabletter og sprøyter med B12 og andre kosttilskudd mange stapper i seg går under betegnelsen legemiddel, selv om det vel markedsføres mer som kosttilskudd. Globalt brukte vi over 1889 milliarder kroner på kosttilskudd i 2023, ifølge Grand View Research, hvorav USA sto for minst en fjerdedel. Jeg tror ikke tallet blir noe mindre i år. Dette tallet er fra en artikkel i Dagens Næringsliv 3. oktober i år.
En annen artikkel som engstelige sjeler kanskje bør få med seg er artikkelen Plutselig døde alle gribbene i Pakistan. Eller kanskje ikke. Da vil vel de stakkars døde storfeene få skylda for gribbenes død, og ikke diklofenak. Saken er kort fortalt at i Pakistan døde plutselig alle gribbene. Bestanden av gribb sank med 90 prosent, og de fant ut at det skyldtes diklofenak. Kyr ble behandlet med diklofenak. Hvis kyrne ble liggende når de døde, kom gribbene og spiste dem, og diklofenaken ga dem akutt nyresvikt.
Hvorfor de pakistanske bønder ga diklofenak til kyrne vet jeg ikke. I følge Felleskatalogen er Diklofenak et smertestillende og betennelsesdempende legemiddel. Legemiddelet brukes ofte mot smerter i ledd og muskler. I Norge blir diklofenak solgt under handelsnavnene Voltarol og Voltaren. Et legemiddel jeg selv har brukt en god del av, men aldri gitt til oksene på båsen.
Artikkelen om de døde gribbene som jeg lenket til over er fra Norsk Farmaceutisk Tidsskrift. Et tidsskrift som utgis av Norges Farmaceutiske Forening. Artikkelen referer fra Norsk Farmasøytisk Selskaps miljøkurs for farmasøyter i Oslo i september 2022. Den er utrolig interessant, og slår blant annet fast at det er mange legemidler som påvirker naturen uten at man vet mye om hvilke legemidler som har virkning, hva slags virkning de har eller styrken på virkningen. Det finnes cirka 4000 substanser, og vi mangler data på miljørisikoen på 88 prosent av dem.
Dette innlegget skulle handle om biff. Mulig jeg havnet litt utenfor boksen. Men det hysteriet mange føler rundt rødt kjøtt samtidig som de lovpriser alt fra gelebjørner til jerntabletter og ukritisk setter sprøyter for alt fra å bli slank til å få mer energi har provosert meg lenge.
Likevel er svaret nei. For Vibbedille mener jo at en skal sette seg ned og strikke de sokkene, og det ser jeg helt klart at er alt for komplisert for meg. Så mye tid, krefter og frustrasjon ville jeg ikke legge i et par sokker.
Det er en 2-delt sokk kan du si. Bråtet strikkes på tvers først, sys sammen og så strikkes selve foten. Flere snertne teknikker og detaljer, ser jo for meg at denne er festlig og kjekk å strikke. Både pinner og garn er tynt.
Sitatet er hentet fra Vibbedille. Skjønner dere nå hva jeg mener? Jeg vet ikke en gang hva bråtet er! Ved å studere bildene av sokkene tipper jeg at det er den delen av sokken som går oppover mot leggen. Så for å få denne sokken på foten må en først strikke og så sy. Regner med at den da fort kunne bli liggende i påvente av montering.
Snertne teknikker og ja, jeg ser de, Betyr for meg ting jeg sikkert ikke får til eller forstår helt ved første forsøk. Så blir det å *rekke opp, strikke på nytt, klø seg i hodet, rekke opp en gang til, strikke litt, kaste strikketøy veggi mellom, rekke opp* (ett par måneder senere, hvis noen gang) for så å begynne med neste snertne teknikk. Gjenta fra stjerne til stjerne. Hva er festlig med det?
Både pinner og garn er tynt. I mine ører betyr det at det tar lengre tid å strikke. Man må strikke flere masker når garnet og pinnene er tynne. Det betyr også at det går fortere hull i sokkene hvis jeg skulle finne på å bruke de. Ja i det minste hvis jeg trasker rundt i de, og ikke bare sitter i ro med bena høyt livredd for å slite ut de sprekke sokkene.
Så niks, Vibbedille. Svaret er nei. Disse sokkene er ikke noe for meg.
Vi reiste fra Karibien og ankret opp i natt nynner jeg lavt for meg selv. En skal ikke synge før en har spist lærte jeg av de gamle. Da får man skurvete mann… Nei, det var hvis man sang ved matbordet. Eller….. bordbønn var jo lov…. Vel, det er flere ting som tilsier at jeg ikke bør synge av høy hals før klokka åtte denne søndags morgenen. For det første har jeg aldri hatt sangstemme, for det andre sover Gamle Gubben Grå fremdeles.
Likevel. Kaptein Sabeltann er det første jeg tenker på når jeg leser Allan sitt innlegg Hvilken er den fineste båten i Alanya? Du må nesten klikke deg inn på innlegget til Allan for å forstå. Men jeg tror både han og flere av sjørøverkollegaene hans må ha ankra opp i Alanya.
Eller kanskje det er omvendt. At Terje Formo, har vært i Alanya og kjøpt Den sorte dame, skuta si, der. Jeg sjekker raskt. Nei, Den sorte dame er faktisk bygd ved Risør Trebåtbyggeri.
Når jeg sjekker opp hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri finner jeg ut at Den sorte dame ikke er den eneste sjørøverskuta de har bygd.
En utfordring annerledes enn tidligere oppdrag fikk Risør Trebåtbyggeri da Kaptein Sorte Bill bestilte sin kjære sjørøverskute Klara i 1989. Etter dette kom det flere slike oppdrag, oppdrag som viser at sjørøvere ikke bare sloss, men at de også snakker sammen, for i 1993 bestilte Kaptein Sabeltann bygging av Den Sorte Dame. Båtene ble designet, konstruert og bygget av Risør Trebåtbyggeri. De spektakulære utsmykningene på Den Sorte Dame ble utført av Ingar Sørensen.
Så nå vet du hvor du skal henvende deg hvis du trenger en sjørøverskute. Og Allan. De kan sikkert bygge en som passer i Toftakervannet i Bardu og.
Hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri er interessant lesing. Det er virkelig en tradisjonsbedrift som og evner å følge med tiden. Det er ikke bare trebåter fra små prammer til store fiskeskøyter – og sjørøverskuter de bygger. Ved Kilden teater og konserthus i Kristiansand produserte og overflatebehandlet båtbyggeriet alle eikebord og sammenstilte elementene til den 3650 m2 store bølgeveggen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Trebyggeriet på Hornnes, Øydna sagbruk, Norsk Trepleie, Bluhmer og Lehman, Design to Production og Risør Trebåtbyggeri. De har og vært med og laget søylene i Den Norske Opera i Bjørvika, og en del av utsmykningene i det nye Regjeringskvartalet. Arbeidsstokken blir presentert på en slik måte at du har lyst til å møte de personlig, og siden flere av de ansatte har vært der i både 30 og 40 år vitner det om et godt arbeidsmiljø. De etterspør lærlinger og ber om en åpen søknad hvis du har en ungdom som kanskje ikke helt vet hva en skal drive med til høsten og liker å jobbe med hendene mer enn å sitte på kontor.
Disse blogginnleggene mine tar noen merkelige veier noen ganger. Her startet jeg litt oppgitt over å skulle kommentere noen “sjørøverskuter” i Tyrkia, og endte opp med å engasjert fortelle om et Trebåtbyggeri på Sørlandet i Norge.
