I dag er jeg nummer to på topplista! Det gleder meg selvsagt, selv om nivået for å komme dit ikke er spesielt imponerende. 867 sidevisninger ville i “gamle dager” knapt løfte meg opp på øvre halvdel av lista. Likevel, jeg gleder meg faktisk over at jeg har godt over 800 sidevisninger helt uten juks. Har ikke postet i bloggens egen fb side en gang.

Men dette skulle handle om hviledager og hellighet. Vibbedille på plassen over meg på topplista sitt siste innlegg har tittelen Hold hviledagen hellig, sa de….  Vibbedille starter innlegget med å skrive at  …akkurat det var det eg gjorde i dag!  Men jeg har lest innlegget både en eller to ganger uten å finne et eneste snev av noe hellig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg forstår at hun har hatt en rolig søndag. Sovet lenge, kost seg ned barn og barnebarn, strikket og tuslet rundt i koseklær. En ordentlig hviledag. Det jeg ikke forstår er at hun hevder å ha holdt denne hviledagen hellig. Burde ikke hviledagen da inneholde noe hellig?

Hellig er noe som oppfattes som religiøst opphøyet og hevet over det verdslige og hverdagslige (profane).  I vanlig språkbruk benyttes hellig også om spesielle opplevelser, eller om noe som oppfattes som verdifullt og utenom det vanlige.

Sitatet over er hentet fra Store norske leksikon.

Joda, tid ned barn og barnebarn er verdifullt, det går jeg med på, men om det og koseklærne er opphøyer og hevet over det hverdagslige synes jeg muligens er å ta litt hardt i. Så sjeldent er det vel ikke at hun koser seg sammen med barnebarnet?

Og det strikketøyet hun skriver om. Man skal ikke så langt tilbake i tid før det ikke var “lov” å strikke på søndager. Jeg tror mine bestefireldre født rundt år 1900 ville ha reagert på det. Man skulle ikke gjøre arbeid på helligdagen. Strikking ig annet håndarbeid ble sett på som arbeid.

Jeg er muligens ikke så streng på det med strikking. I dag ser vel det på mer som avkobling enn arbeid. Men jeg prøver fremdeles å holde søndagene som annerledes dager. Jeg henger ikke ut klesvask. Bruker ikke hageredskap eller verktøy som bråker. Som gressklipper eller elektrisk sag. Jeg styrer heller ikke med støvsuging, vindusvask eller de helt store husarbeidprosjektene påvsøndager. Nå som jeg er hjemme hver dag trenger jeg ikke det.

Når det er sagt har jeg stor forståelse for at alle ikke er like priviligerte som meg og kan utsette slikt arbeid til en ukedag. I en travel hverdag forstår jeg at man benytter de fridagene Man har. Så så lenge du ikke starter motorsag eller gressklipper før etter kirketid ( altså etter 12) på søndag morgen er det greit for meg.

Glade barn på trampoline eller sykkel er ikke støy. For meg er det like trivelige lyder som fuglesang og hører med når en bor på et boligfelt. Det har aldri irritert meg.  Bare så det er sagt.

Jeg tror vi trenger hviledagen som en litt annerledes dag, enten vi velger å fylle den med noe hellig eller ikke. Trenger en dag i uka med koseklær, eller turklær alt etter som hva en føler for. En dag hvor man gjør det man har lyst til uten å tenke på å prestere, være flink, stå på. Uten å sjekke jobbmail, motta SMS fra arbeidsgiver, være tilgjengelig… Og jeg tror at jo mer travel hverdagen er, jo mer trenger man hviledagen som en rolig dag tilby hente seg inn igjen.

I dagens første innlegg skal det handle om fisk!  Slik blir det gjerne når den godeste Allan varter opp med En uke med fisk, altså en hel ukesmeny med fisk.

Jeg er ikke så glad i ukemenyer, men jeg er glad i fisk.  Faktisk har jeg i arkivet for upubliserte mat-innlegg hele tre retter med fisk og skalldyr. En halv ukemeny bare der.

Nå er jeg som sagt ikke så glad i ukemenyer. Heller ikke repriser. Ukemeny-innlegg er jo det. Reoriseinnlegg. Man lenker til et tidligere innlegg for hver dag, og høster mange klikk når leserne klikker seg inn på rett etter rett.  Men jeg kan jo starte med  en god fiskemiddag som nesten gjør seg selv. Urtebakt laks. Høres ikke det godt ut?  Ikke er innlegget reprise heller. Blir publisert for første gang på blogg her og nå.

Start med å koke poteter.

Mens potetene koker tar du en laksefilet med skinn og kutter i passe serveringsstykker. Eller gjør som jeg gjorde, bruk en filet ferdig oppdelt og som allerede ligger i aluminiumsform.  Krydre den med friske urter. Jeg brukte rosmarin, timian og sitronmelisse. Strødde så over litt salt og dryppet sitronsaft over fisken. Så la jeg på noen klatter smør.

Satte så formen i ovnen på 180 grader. Lot formen steke 30 minutter. Da burde potetene og være ferdige.

Serverte med rømme, og agurksalat. (Agurksalaten kom jeg først på å ta på tallerken etter at jeg hadde tatt bilde.)

Har du urtebakt laks på mandag så kan du jo ha  Reker med spinat og purre på tirsdag.  Oppskriften følger her:

Jeg starter med å forvelle spinat.

Surret så purre og hvitløk i smør i en panne.  Tilsatte den forvellede spinaten og lot den surre med en liten stund på lav varme.

Laget saus av å frese litt karri i smør. Rørte inn en dl vann med litt fiskebuljong og en par, tre ss rømme. Lot det koke opp på middels varme. Skrudde så ned varmen og tok i en pakke med ferdigkokte scampi. Lot scampiene bli varme i sausen, men ikke så lenge at de blir seige.

Fortsattcikke lei fisk og skalldyr? Her kommer den tredje retten fra kjerringa.

Innbakt laks. 

Her er en middag jeg faktisk ble litt stolt av. Jeg fikk det til uten mye plunder, og det så både lekkert ut og smakte godt.

Jeg startet med å tine butterdeig.

Mens den tinte forvellet jeg en stor pose spinat,.

Spinaten surret jeg i smør sammen med en oppkuttet purre.

Så kjevlet jeg ut en og en plate butterdeig.

Smurte på en god skje av spinat-purre- blandingen. La en laksefilet bit opp på det grønne. Litt mer grønt på toppen. Pakket deigen rundt laksefileten og la den på bakepapirkledd stekeplate med skjøten ned.

En pakke pr. porsjon.

Penslet pakkene med egg, og stekte de i ovnen på 200 grader i 20 minutter.

Serverte de med kokt ris.

Det blir ikke en hel ukesmeny med fisk, men tre retter med fisk og skalldyr.  Alle servert i Drømmehuset i løpet av siste uke.

Mystisk, skremmende og vakkert har Mestro06 kalt sitt siste innlegg. Jeg tenker tørt på at det må være meg han beskriver. Muligens ikke så vakker, men mystisk og skremmende det kan helt klart denne kjerringa være.
Som den observante leser har oppfattet er det på ny tid for poesi her på bloggen.

En ny dag med nye muligheter, utfordringer og lærdom. Slik starter Mestro06 sitt innlegg. Jeg håper dagen ikke bringer for mange utfordringer. Jeg trenger en litt rolig dag. Ikke ha jeg så stort behov for lærdom heller.

Sommeren er over, og høsten er her. Jeg liker høsten med all sin fargeprakt. Liker at det blir mørkere om kveldene.

Det er en ny side av livet. Livet mitt har endret seg drastisk i løpet av sommeren. Det tar litt tid å la den nye siden av livet synke inn. Jeg trenger høstens ro til å bearbeide, ta inn over meg og langsomt skape meg en ny identitet og en ny hverdag. Jeg tror det er viktig å bruke tid på denne prosessen. Jeg er i gang, men jeg må få lov til å gjøre det i mitt tempo.

Det er en tid for å gråte. Mange tror at tiden for tårer er forbi, men jeg føler den så vidt har begynt. Jeg kommer til å felle tårer sammen med høstregnet.

Det er en tid for å glede seg. Ikke det at jeg komme til å gråte meg gjennom høsten. Livet byr og på mange gleder. Sorgen og gleden bytter på. Det er vel slik livet er.

Jeg er ikke den samme person, som jeg var før. Jeg har mistet en del av meg selv. Slik føles det.
Samtidig er jeg akkurat den samme som jeg alltid har vært. Jeg vil få lov til å være nettopp det. Ikke behandles som et persilleblad eller en skjør glass-figur.

Jeg er en følsom person, som tenker mye på livet. Tenker på livet og på døden. Jeg tror det er naturlig at man blir litt grublende på slike spørsmål når man mister den man elsker. En fase man må gjennom for å komme videre. En fase man ikke bør hoppe bukk over.
Det er en ny side av livet. Det er et nytt kapittel i et nytt innhold. Det er et nytt steg videre i livet. 

Det er ikke alle, som vil lytte, noen ønsker ikke å høre om smerten. Det er greit. Jeg er ikke den som har behov for å snakke om sorgen og savnet hele tiden. Jeg har mer behov for mine egne stille monologer med meg selv. Og skulle jeg føle behov for å snakke har jeg mange som vil lytte, som gjerne vil være der for meg hvis jeg trenger de.

Jeg har forstått at livet kan være kortvarig. At livet er vanskelig og ikke rettferdig. Likevel ønsker jeg fremdeles å bli 100. Hundre år og med god helse, selv om jeg innser at det kanskje er en utopi.
Det jeg prøver å si er at jeg ikke er lei livet. At jeg fremdeles er spent på neste kapittel. Spent på en god måte. jeg frykter ikke fremtiden.

Livet er ikke rettferdig.

Livet er mystisk, skremmende og vakkert.

Alt kan repareres skriver Allan, og bruker Jokke og Valentinerne som sannhetsvitne for det. Jeg husket ikke sangen som kom i 1987 og måtte google litt. Vel, hvis Allan lever et liv slik det skildres i den sangen forstår jeg hvorfor mandagene alltid føles ekstra tunge hos han.

Nå skriver Allan: Jeg må nok innrømme at det har vært lite drikking i allansverden i helga, så jeg vil ikke trenge noe reparering i dag.  Mulig det er derfor han ikke surkler og sukker like mye over at de t er blåmandag som han pleier. Ikke vet jeg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var på fest i helga. Drakk mer alkohol enn på lenge. Både velkomstdrink, vin til maten og en øl etterpå. Likevel kan jeg garantere dere at kjerringa overhode ikke føler for å reparere i dag, mandag. Ikke i går heller når det er sagt.

Kanskje grunnen til den manglede blåmandag-følelsen hos meg kommer av at jeg ikke ha en lang og slitsom arbeidsuke foran meg. Jeg kan sitte her med tekopp og tastatur og kose meg så enge jeg vil.
Bare jeg rekker å handle inn brus, trakte kaffe og bestille pizza før valgvaka vår åpner klokka 19 i kveld så har jeg gjort det jeg må denne uka.

Føles godt med en rolig uke. Kroppen er sliten og leddene skriker når jeg går med stive skritt bort for å fylle tekoppen.

Kan alt repeteres? spør Allan videre, og svaer selv et ubetinget ja på det spørsmålet og.
Også her bruker han Jokke og Valentinerne som sannhetsvitner. Også her må jeg google for å hjelpe hukommelsen. Heller ikke sangen fra 1994 sitter i hjernebarken. Men nå har vel heller ikke Jokke og Valentinerne vært det jeg liksom har hørt mest på.

Synes muligens det er litt rart at akkurat Allan sitter og undrer seg om alt kan repeteres. Jeg mener er ikke innleggene hans på mange måter en evig runddans av repetering av innlegg om blåmandager, støvsugere, hårfønere og vinduskaskere?
Heldigvis ser det ut til at Allan har forstått at han kan virke litt repeterende. Eller muligens det var jeg som til tross for enkelte repetisjoner hadde glemt at han var lærer.
For som Allan skriver; Det er klart at å repetere er jo tross alt et bra pedagogisk prinsipp. Noen er mer tuinglærte enn andre, og da kan det være at de trenger litt repetisjon for å få med seg hvilke utrolig bra produkter som det reklameres for i allansverden,
Jeg tviler i grunn på at så veldig mange av bloggleserne er så tunglærte. I så fall har Allan en helt annen lesergruppe enn meg. Jeg synes de fleste av leserne mine virker rimelig oppegående.

Litt sein start på denne kjerringa i dag. Det er lov. Det er søndag. Jeg var på fest i går og var ikke i seng før over klokka 01.00. Lov å sove litt i dag da.
Men nå er jeg klar med tekopp og tastatur, og skal skrive blogginnlegg inspirert av Mestro06 sitt siste innlegg.
Litt usikker på hvor poetisk jeg er i dag, kjenner jeg.

Jeg tenker.  Jeg skriver…. På den måten er det kanskje ikke så store forskjellen på meg og Mestro06.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er et nytt steg videre i livet.  Jeg synes jeg tar nye steg videre i livet hver dag, men i går ble det noen skritt tilbake. Eller i går var det en dag hvor jeg kjente savnet etter GGG sleit litt i koppen ved flere anledninger.
Først på morgenen, alt det praktiske med kaffe-trakting og hundelufting som jeg måtte ha gjort før jeg for ut døra klokka 08. Hadde vært greit å vært to. En som kunne ha tatt hundene – og fortalt meg hvor mye kaffe jeg skulle ha i kaffefilteret for ikke å få for sterk “jordmorkaffe”.
Seinere på kvelden når jeg i festlig lag etter god mat og et par glass vin koser meg og ser på dansende par, og noen setter på Åge Aleksandersen

Æ har så løst te å dains med dæ
Stryk dæ over håret å vær god med dæ
Det e så my æ skoill ha sagt te dæ
Men æ får liksom itj te å sei det

Da den kom for andre gang i løpet av en snau halvtime kjente jeg at jeg måtte jobbe litt med meg selv for at ikke tårene skulle komme.

Jeg gråter ikke, I det minste ikke før jeg kommer hjem og har lagt meg. Men i mørkt der i natt kom det noen tårer.
Tårer hører også med når en tar Et nytt steg videre i livet. 

Jeg vil overleve. 
Jeg griper tak i livet, mens jeg lever.
En side av livet.
Et nytt steg.
Livet fortsetter.

(De i utheve tekst er som vanlig direkte sitater fra Mestro06.)

Å lese innlegget Jeg er kanskje litt annerledes, men jeg er like fullt en mor! som Vivian postet for et par dager siden gjør meg både trist og sint. Hvordan våger noen å tvile på Vivian sin omsorgsevne som mor?

Mamma-politiet dukker opp på de merkeligste områder. Det er tydeligvis noen som mener at en bør være funksjonsfrisk for å være en god mor. Har du hørt for noe sprøyt!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vivian ramser opp alt hun gjør for barn og familie til tross for at hun sitter i rullestol, og som hun selv skriver  ikke lenger klarer å ta vare på seg selv.  
Det første jeg tenker når jeg leser den setningen er at Vivian helt klart tar vare på seg selv. Hadde hun ikke gjort det hadde hun ikke vært her i dag. Da hadde hun ikke sittet som familiens administrator og styrt alt fra betaling av regninger til innkjøp av vinterstøvler. Evnen til å styre hus og hjem avhenger ikke av om du selv krabber rundt og skrubber gulvet, men at du er den som påser at alt som må gjøres blir gjort. Der virker det på meg som om Vivian har stålkontroll.

Vivian gir sine barn noe mange av oss andre ikke alltid klarer i en hektisk hverdag. Hun gir de tilstedeværelse. Hun er der. Hun er tilgjengelig for å høre på dem når de trenger det. Å være der for våre barn er vel noe av det viktigste vi som foreldre kan gjøre. Lytte, gi råd og veiledning eller trøst alt etter hva situasjonen krever.

Ungene mine mistet faren sin nå i sommer.
De sier at det de savner mest, i tillegg til maten, er at han alltid hadde tid til dem når de trengte å prate, få ut frustrasjon.
At jeg litt raskere ble litt flakkende i blikket eller kom med ferdig serverte løsninger på deres problemer når det kanskje ikke var løsninger de trengte. Bare at noen lyttet.
Jeg forstår hva de mener. GGG var alltid en god lytter.

Det er så lett og sitte der med kaffekoppen og observere mennesker rundt seg, dra slutninger og komme med antagelser ut fra hva man ser. Ingen er bare det du ser sier de hos Kirkens bymisjon. Det synes jeg er en viktig påminnelse.

Vibbedille tar opp et viktig tema i sitt innlegg Når et brudd er uunngåelig.   Noen ganger må man bryte med folk som en har nære bånd til for å ta vare på seg selv. Jeg har vært der selv.

Det er kanskje ikke så mange jeg har brutt båndene til helt, men det er mennesker jeg har hatt tatt et bevisst valg om å holde en større avstand til. Skyve noen fra nære venner og over i kategorien bekjente. Ikke være så tilgjengelig for mennesker som gjerne sluker meg med hud og hår. Mennesker som hvis du gir de lillefingeren tror de eier hele deg og tiden din.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For meg har dette vært helt nødvendige grep å ta for å ta vare på meg selv.
Jeg snakket akkurat om temaet med noen for en kort tid siden. Hvordan noen mennesker mener de eier andre mennesker og tar det som en selvfølge at de alltid stiller seg selv og sin tid til rådighet .
At, som Vibbedille skriver, Du sier gjerne ja selv om du vil skrike nei. 
Jeg sa at vi sier ja fordi det er så mye enklere enn å si nei. Fordi sier vi nei må vi begrunne det. Begrunnelser som gjerne blir møtt med motargumenter eller sinne og frustrasjon.
Så da er det ofte lettere for oss selv å si ja, gjøre som forventet og heller slette ut oss selv.
På kort sikt kan det virke hensiktsmessig. På lang sikt er det ikke det.

En ting er å bryte båndene med venner, selv om det kan være smertefullt nok. Vanskeligere er det når det gjelder familie. Båndene er på mange måter sterkere og angår flere. Man er mer vevet sammen. et valg om å bryte kontakt påvirker så mange. Det kan og føre til splittelse. At hele familier går i oppløsning fordi man tar parti for den ene eller den andre siden.

Om det er verdt det? Kanskje ikke i alle tilfeller. Men i mange tilfeller tror jeg det kan være avgjørende for å redde seg selv. Redde sin egen helse og sitt eget selvbilde.

Jeg har hatt flere mennesker i livet mitt som mener at verden dreier seg om dem som akse. At ale andre mennesker på en måte er statister i deres liv. Som er tilgjengelig og kommanderes til innsats når disse i verdens midte trenger dem, uten tanke for at man lever selvstendige liv og kanskje har egne planer.

Det har vært en tøff og stadig kamp om retten til å bestemme over eget liv. Både for meg og flere i familien. Og selv om man klarer å ta hensyn til egne planer sitter man gjerne igjen med dårlig samvittighet.

For meg har det vært helt avgjørende å ta de grepene jeg har tatt i livet mitt. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde vært her i dag hvis jeg hadde fortsatt å strekke meg slik at alle skulle bli fornøyd og samtidig leve det livet jeg selv ønsket. Jeg hadde slitt meg helt ut. Det var jo det jeg gjorde. Det var derfor jeg møtte veggen gang på gang.

Det fantes selvsagt en annen løsning. Den ble skissert for meg gang på gang av disse som mente at jeg var statister i deres liv som måtte være tilgjengelig når de trengte meg. Jeg kunne jo bare kutte ut de tingene i livet mitt som de mente var unødvendig og stjal tid og energi jeg i stedet kunne brukt på dem.
Var jeg så sliten så kunne jeg jo bare si fra meg tillitsvalgtsvervet og slutte med politikk.

For å unngå å havne i spagaten må man sette egne grenser. Innse at en selv er den viktigste personen i eget liv. Ta på surstoffmaska selv før man hjelper eller er tilgjengelig for andre.

Jeg har fått en del indikasjoner på at jeg må ta noen grep der nå. At jeg er i ferd med å bøye nakken og gå på for å oppfylle andre menneskers krav til meg i stedet for å ta mer hensyn til hva jeg selv føler at jeg trenger. At jeg sier ja når jeg egentlig burde si nei, fordi det er lettere å bare gjøre det som er forventet av en enn å forklare hvorfor man ikke vil/orker/ kan. Det er jo alltid noen som vet bedre enn deg hvordan og til hva du bør bruke tiden og energien din på.

Det å sette seg selv i sentrum av eget liv er en evig prosess.
Det er så lett å gli tilbake til gamle mønstre. Oppføre seg slik det er forventet at man oppfører seg. Lystre. La dukkemakeren styre og være marionetten som villig lar seg styre.
Jeg må ta noen grep. Vibbedilles innlegg var nok en påminnelse om det.

Kretahalvorsen på plassen over meg på topplista har vært på gamle trakter.  I dag skal jeg også ut på tur. Men det blir ikke på gamle trakter. Jeg skal til et sted jeg ikke har vært før.
Det blir vel litt mer spennende hvis jeg ikke forteller hvor. Det får dere heller vite senere i dag.
Bildet over gir ikke noe hint. Det er hentet fra Bøkeskogen i Larvik. Det er ikke dit jeg skal. Der har jeg jo vært, men jeg hadde av forståelige grunner ingen bilder i arkivet av et sted jeg aldri har vært.
Vi blogges!

God morgen kjære lesere!❤️
Jeg sitter her med tekopp og tastatur og føler meg litt stiv og støl. Mer støl en vanlig. Det ble noen skritt i går. Det gjorde i grunn godt.

Jeg er skikkelig sliten. Hadde egentlig ikke tekt å gnåle mer om det, men siden det er det det siste innlegget til Monica handler om, ja at hun er sliten da, så er det naturlig at også dette innlegget tar opp temaet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Samtalen med fastlegen i går fikk meg til å innse at jeg (og noen andre) har hatt litt store forventninger til meg. At livet mitt nok må gå i litt roligere tempo en god stund til. I kveld kommer Datteren. Jeg hadde tenkt å få gjort så mye her til hun kom. Dere vet rydde og vaske hele huset, fikse hagen, pynte med friske blomster, bake kaker og ha alt på stell. Jeg har ikke rukket halvparten jeg hadde tenkt denne uka, og det stresset meg i går. Så mye at jeg tenkte å avlyse turen med Svoger for å få unna mest mulig her hjemme.
Samtalen med fastlegen fikk meg til å innse at det er ok at jeg ikke rekker alt. At det er greit å gjøre ting i langt roligere tempo, og også å prioritere det som gjør meg godt. Jeg er glad jeg dro til Oslo i går og ikke stresset rundt her hjemme. Jeg tror Datteren møter en mer opplagt mamma i dag på det viset.
Så skal jeg nok få unna en del her i dag. Ha fokuset på det jeg får gjort og ikke på alt jeg burde ha gjort.

Fastlegen sa noe annet klokt i går.
Han sa at det hadde vært rart hvis jeg så like frisk og rask ut to måneder etter ektemannen min sin død. At hvis jeg hadde kommet smilende inn og gitt uttrykk for at jeg ikke hadde en bekymring i verden. Da hadde han lurt på hvordan ekteskapet hadde vært. Det at han så at jeg var sliten (men ikke takras) var som forventet.
Det ga meg noe å tenke på. Kanskje det å klistre på seg smilet og si at alt går greit på en måte gjør at jeg skjuler hvor mye tapet av GGG har gått inn på meg. Hvor mye han betød for meg.
Det ønsker jeg jo ikke.

Det er greit å se sliten ut. Det er greit å fremdeles ha et litt lavere tempo.  Jeg må sette ned forventningene til meg selv. Ta en dag av gangen. Både de dagene hvor tristheten tar overhånd og de dagene hvor latteren sitter løst.
La meg selv få lov til å bearbeide sorgen i mitt tempo en god stund til.
Jeg er på rett vei, jeg må bare gi meg selv tid. Det finnes ikke noe hurtigspor for sorg.

Det er Mestro06 som er på plassen over meg på topplista i dag. Det betyr jo at det er tid for poesi, så tekoppen og tastaturet er klart. Så får vi se hvor innlegget til Mestro06 fører disse kjerringtankene i dag.

Det er en ny dag, starter Mestro06 sitt innlegg, og det har han jo rett i. Klokka har ikke blitt 8 ennå, så dagen er relativt ny.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg smiler, og står imot hvert forsøk på å bli undertrykket/alvorlig plaget av mye bekymringer, og sorg. Når jeg leser slike setninger er tanken som detter ned i kjerring-hode at her skal man være positiv og blid til krampa tar en, koste hva det koste vil.
Jeg vil ikke være vanskelig, og være fengslet i en deprimerende kulde. Jeg har vært gjennom mye for å kunne slappe av, og vokse i min ekte personlighet. Hører liksom ikke så positiv ut i mine ører. Tror mer det er et ønske om en positiv innstilling enn reell positivitet.

Jeg vil se en lysere framtid, som skinner like sterkt som sollyset. Jeg vil trampe videre. Tramper man når man smiler og ser lyst på livet? Når jeg tramper i bakken er det ikke akkurat tegn på harmoni og positivitet. Trampe gjør man mer i sinne, frustrasjon og kanskje i trass? Ingen tramper vel mer enn trassige småunger?
Jeg tror Mestro06 kan trampe og trasse litt. Det er tegn på løsrivelse. Løsrivelse er det første steg på selvstendighet. Jeg tror, eller å ha lest en del av Mestro06 sine innlegg, at han har en lengsel og et behov for å stå støtt i seg selv.
Hvem har ikke det?

Jeg vil slett ikke gråte eller klage. Mulig Mestro06 ikke ønsker å fremstå som klagende, men likevel er det det han gjør for meg. Om han gråter skal jeg ikke uttale meg om, men klage eller gi uttrykk for misnøye det gjør han helt klart. Misnøye med hvordan han selv takler forhold i livet, selv om han ikke alltid ser at det er hans ansvar å ta tak i eget liv.

Jeg har vært gjennom mye, og gjort mye, som har gitt meg innvendige mestring følelser, forsvarer han seg. Det er bra. Da er han forhåpentligvis på vei til å vokse som menneske, bli tryggere på seg selv.
2025 er verre enn 2024, og da er det bare å slappe av, og la solen skinne inn gleden for livet.  
Jeg er litt usikker på om han er ironisk her, for setningen fremstår som ironisk eller motstridende. Jeg kan være enig i at 2025 er verre enn 2024, også for min del. Men det gir liksom ikke at solen skinner gleden inn i livet. Heller tvert i mot.

Det er egentlig vanskelig å være et forbilde. Å være et forbilde er ikke vanskelig, med mindre du er opptatt av å være et forbilde. Mine forbilder er forbilder ut fra de personene de er. Hadde de strebet etter å være et forbilde, strebet etter å være noe annet enn det de er hadde de ikke vært mine forbilder. Jeg liker og ser opp til ærlige mennesker som byr på seg selv, hele selvet. Med feil og svakheter.

Hva kan man egentlig oppnå uten trening og prøvelser? I grunn et interessant spørsmål. Motgang gjør som kjent sterk. Jeg tror ingen har godt av å surfe gjennom livet helt uten å møte motstand. Jeg har sett noen slike krasj-lande når de plutselig møter en liten hump på livsveien.

Du har et speil, som du studerer deg selv i, men å ransake seg selv er noe helt annet. Jeg er usikker på hvor mye selvransakelse an bør drive med. Ikke slik at en ikke skal ha et kritisk blikk på egen væremåte, men jeg tror mange ransaker seg selv litt vel mye. Ransaker seg selv for å finne flest mulig feil og mangler.

Livet er ikke dans på roser.  Nei, livet er sannelig ikke en dans på roser. Men hvem har sagt at det bør være det? Det gjelder å glede seg over de fine stundene, de gode dagene – og forstå at de er ekstra viktige å ta vare på fordi det alltid vil komme dager som ikke er like lystige.

Hva er det, som er så provoserende vanskelig? Jeg får aldri helt tak i hva Mestro06 sliter så med. Men jeg tror det handler om løsrivelse. Det å tørre å gi slipp på den kontrollen noen har over han. Trampe i gulvet og si nok er nok og ta styring over eget liv.
Så har jeg levd lenge nok til å vite at det ikke alltid er like lett.

Vi lever, for å overleve i livet. Hvis målet med livet er å overleve er man vel på feil spor. Vi lever vel for å leve, ikke bare for å overleve?

Jeg har gjort mye.

Jeg har strevd mye.

Jeg har vært gjennom mye. 

Jeg kan krysse ut alle de tre punktene. De som har fulgt bloggen min en stund vet det. Men likevel har jeg fremdeles som mål å leve. Ikke bare å overleve.

Fremdeles spent på neste kapittel. Fremdeles med tro på at livet har mye positivt på lur også for meg. 2026 må da bli bedre enn 2025? Hvis ikke har jeg et håp for 2027…