Da var det over…..

Åh.  En ny uke uten dansetrening.  Det går helt greit.  Lenge siden jeg har drevet med dansetrening.  Helt siden jeg svingte meg på parketten på Ritchers danseskole en gang på sent 70-tall. Det blir sånn rundt 40 år siden…Så det går nok helt greit uten dansetrening denne uka og.
Som dere skjønner er det Isabell Raad som troner øverst på bloggtopplista. Jeg er skjøvet ned på en 50. plass.

For meg blir det en ny uke uten å arbeide fullt.  Det er godt, for jeg har ikke energi til det. Da jeg kom hjem fra jobb i hvitt i går, var ryggen så vond og kjerringa så sliten at det bare var sofa og pelspledd hele kvelden..  Godt at ikke en ny arbeidsdag venter i dag.
Samtidig er det rart.  Lit tomt å ikke fult og helt være en del av miljøet.  Ringerike Sykehus har vært en veldig viktig del av livet mitt i snart 30 år. Jeg har ikke tall på hvor mange dager, kvelder, netter og helger jeg har tilbragt på sykehuset sammen med gode kollegaer og pasienter. Jeg har med hånden på hjertet vært stolt av-, og glad i arbeidsplassen min. Det er jeg i grunn fremdeles. For selv om jeg ikke arbeider fult, er jeg fremdeles en del av miljøet – og jeg håper jeg klarer å komme sterkere tilbake.
Enkelte kollegaer har blitt venner for livet.

Tillitsvalgtsvervet har fått meg til å innse at jeg kan få til mer enn jeg tror, om jeg bare tør å kaste meg ut i det. Det har fått meg til å pushe mine egne grenser og virkelig fått meg til å leve utenfor komfortsonen min. Det har jeg hatt så ubeskrivelig godt av.   I tillegg føler jeg at jeg får vist hvem jeg er som person.  Brit helt uten filter.

Verdens Beste Pensjonist. Jeg kunne ikke hatt en bedre vaktpartner enn henne.  Hun var så tålmodig,  støttende, motiverende, flink og helt fantastisk god. Hun ga meg mat hvis jeg ikke rakk kiosken og var der på sekunder når jeg trengte løftehjelp. Vaktene ble aldri det samme etter at hun gikk av med pensjon.  Vi snakket om henne i går, jeg og hun jeg var på lab med.  Vi kan aldri knyte på oss et engangsforkle uten å tenke på henne.  “Plastforklær skal knyttes på ryggen” sa hun surt. (noe jeg er helt enig i ) Mens kollegaen min i går, som utløste kommentaren den gang da er slank nok til å la forklebåndene krysses på ryggen og knytes foran på magen. Verdens Beste Pensjonist likte ikke det…

Ledelsen. Fy søren! Jeg har hatt mange ledere opp gjennom  tiden. Men jeg har aldri følt meg så sett, ivaretatt og satt pris på som det jeg gjør nå. Alt fra Administrerende Direktør, Klinikkdirektør, Avdelingssjef, Seksjonsleder, Seksjonsradiograf, Kontorleder, Rådgiver og IKT radiograf. Absolutt alle som er involvert i ledelsen, og det er mange, er så sinnsykt gode mot oss som jobber “på gulvet”, og dere gjør virkelig alt dere kan for at vi skal ha det så bra som mulig.  Tusen takk for at dere står sånn på og oppriktig bryr dere om oss.
Nei, nå lyver jeg.
Ledelse i dag handler ikke om ivaretakelse, godhet eller å påse at de ansatte har det så bra som overhode mulig.
Ledelse i dag handler om strategisk utnyttelse av arbeidskraftsressursene. Den endringen skjedde omtrent på samme tid som personalavdelingene gikk over til å bli HR-avdelinger.

Jeg kom til kort i en alder av 52.  29 år for full maskin var det jeg klarte.  Det hadde jeg aldri trodd.  Jeg hadde trodd at jeg skulle kjøre på for fult til jeg gikk av som pensjonist i en alder av 67, minst.

Så… hva skjer nå? Hverdagen min er litt roligere. Jeg arbeider ikke vakter for tiden. Trenger ikke reise på jobb i helger og på kvelder og netter.
Jeg har ikke døgn som går i ett lengre med dager fulle av møter før jeg reiser rett på kveldsvakt, hjem rett før midnatt, noen timers søvn og så ut i otta fordi en ny fullsatt dag venter.  På mange måter har jeg fått litt av livet mitt tilbake. Om jeg skal være helt ærlig, føles det litt deilig.
Jeg har arbeidet mye de siste 30 årene. Full jobb, høy vaktbelastning og mye overtid.
Kroppen min er, mildt sagt, utslitt. Jeg har stått på i alle år med en vond rygg, ødelagte albuer og et kne om inneholder mer metall enn beinvev. Så fikk jeg diabetes i tillegg.  Nå skal kroppen min få litt mer hvile.
I tillegg har jeg vært veldig stressa de iste årene. for det har vært så mye jeg må ta meg av, huske på og få gjort.  Lese sakspapirer, både som politiker og tillitsvalgt. Hus og hjem som skal holdes i orden. Voksne barn som fremdeles trenger en Mamma i ny og ne. Gamle Foreldre, og svigerforeldre, venner jeg gjerne vil være til stede for. Døgnet fikk ikke nok timer, og jeg hadde dårlig samvittighet for  alt jeg ikke rakk

Hva fremtiden vil bringe vet jeg ikke.  Jeg håper jeg fremdeles kan bidra på mange områder.  Ha meningsfylte dager og arbeide mer enn jeg gjør i dag.  Samtidig  skjønner jeg at det travle livet som gikk i hundre 24/7 er forbi. Jeg er for glad i livet til å arbeide meg i hjel.  Jeg er som alltid optimist og håper og tror at fremtiden har mye spennende på lur. Jeg er åpen for det meste.

 

 

 

 

.

4 kommentarer
    1. Jeg har alltid sagt at jeg skal arbeide til jeg ble pensjonist jeg også. Og selv etter det så jeg for meg å kunne ha et par vakter i uka. sånn for å komme ut litt og holde kontakten med kolleger. Det går ikke alltid som planlagt. Søknad om ufør er sendt for min del. Men når det svaret kommer ,og hva som blir resultatet har jeg ingen aning om.
      Ha en avslappende dag 🙂

    2. Jeg er pensjonist, på 1. året. Helsa holdt ikke til å jobbe en del m multifunksjonshemmede. Bytta hofteledd for 4 år siden, fikk prolaps på jobb, hos den brukern, mista følelse i den opererte sida, nummen i tærne..fikk ikke mere tilrettelagt. Måtte kaste inn håndkle, enda jeg “elsket” og mestret alt det andre på jobben, alle de andre brukerne. Samfunnet har blitt slik at det meste måles i kroner og øre..Ting skal gå på “skinner”, personalet skal gå på “skinner”, ikke være til plunder og heft..Som vi sa på min jobb, “ingen som takker deg om du står på til du stuper”!!! Sjefer har direktiver fra sine sjefer.. Men noen sjefer ser sine ansatte, og viser på forskjellig vis at de setter pris på personalet. Mens andre sjefer ser på personalet (og særlig de som tør å si fra litt…) som “konkurrenter..?” Ta vare på deg sjøl, og prøv å nyte “fritida” di! Og må si at du har en herlig ironi og humor! Orker da ikke lese om rompa til Isabell eller hvem det nå var, så ok å “følge med ” hos deg. Sender deg en klem.

    3. Det tar alltid tid å finne seg i sin egen skjebne. Du virker å ha god selvinnsikt, og da går det seg nok til. Det verste blir nok å ta seg tid til å gjøre ingen ting. Lykke til med det også!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg