I dag hadde jeg tenkt å starte dagen med et gledestrålende innlegg. For i dag er jeg på niende plass på bloggtopplista. Niende plass! Så høy plassering har jeg vel knapt opplevd siden jeg skrev om huskors.
Siden Huskorset mitt troner øverst på lista også i dag, tar jeg turen ned til Dagens Bunnblogger.
Det er Monica Winther som med sitt innlegg fra slutten av mai krabber langt under huden på meg. Monica skriver om en livredd 13 åring som sitter bak en låst dør og skriver om livet sitt med bitte, bitte små bokstaver i en dagbok.
Så små bokstaver at når den voksne Monica vil lese hva den 13 år gamle Monica skrev, ja da må hun bruke lupe.
Og plutselig er den boblende gleden jeg følte over plasseringen på bloggtopplista borte.
En livredd, ensom 13 åring sitter bak en låst dør og skriver dagbok med bankende hjerte. På PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) sin oppfordring sitter hun og skriver om alt det hun opplever som farlig. Hun skriver med så små bokstaver at de ikke kan leses uten forstørrelsesglass og låser dagboka godt før den blir lagt ned i et låst skrin som så blir plassert i en kiste som så blir låst.
Likevel er hun livredd for at noen skal bryte seg inn og finne og lese dagboka. Med øyne i nakken frykter hun for livet hvis noen skulle finne ut hva hun hadde skrevet. Og angrer enda mer på at hun og hadde forsøkt å hviskende forklare psykologen om det som var vanskelig og farlig. Forklare med hviskende små ord, som ble hvisket ut ett og ett til en psykolog som ikke hørte etter.
En psykolog som i stedet for å ta i mot hvert hviskende ord som en gave, en gave som ga håp om at han kunne finne ut hva som plaget dette barnet som ikke snakket, kjeftet på henne for at hun ikke snakket med klar og høy stemme.
Hvor mange livredde barn og unge har sittet med bankende hjerte i stille netter og anget på at de betrodde seg til de som var der for å hjelpe? Angret fordi det ikke hjalp noen ting. De ble bare reddere, de var bare i større fare. I større fare fordi de hadde fortalt om noe de ikke burde ha fortalt om?
Jeg tror desverre at dette gjelder mange barn idag også.
De som skal hjelpe disse barna tror jeg er redd for å oppdage at voksne faktisk kan gjøre noe barn så vondt.
Jeg og mine søsken var heldige, som selv om vi i ettertid har fått vite at vi overnattet ofte i hus med en som forgrep seg på egne barn, slapp unna.
Det kan være mange grunner til at hjelpeapparatet ikke evner å lytte. Som du sier at man ikke orker å ta inn over seg at voksne kan være så grusomme.
Eller at man vet at hjelpeapparatet ikke har de ressursene som skal til. Bedre å ikke vite, enn å vite men likevel ikke få hjulpet.
Bra dere slapp å oppleve noe slikt.
Jeg tenker at det var en sjelden dårlig psykolog. En voksen uten den fagutdannelsen og bare med normalt tankesett kunne greid det bedre…
Vont å lese slikt!
Enig med deg I det.
Uff – jeg har ikke ord, siden det er så forferdelig å høre.
Ja, grusomt
Det er så sørgelig og trist at barn ikke når fram. Forresten, mye sterkere ord bør brukes. For barn fortjener å ha det bra, ikke et eneste barn valgte. Jeg har vært på besøk og lest tidligere. Det gjorde vondt. Og det gjør vondt å tenke på alle barn som blir utsatt for det de ikke burde.
Jeg får vondt langt inn i sjela 😢
Ja, det får man.