Jeg har hatt noen innlegg om halshugging nå, inspirert av Allan sitt innlegg her om dagen. Jeg har tatt for meg Theodor Larsen., Norges siste bøddel eller skarpretter, og de fire han henrettet.
Jeg har fortalt om Olaus “Tyske Anders” Andersson, Jakob Alexander Jakobsen Wallin og Gift-mordersken Sofie Johannesdotter. Nå er turen kommet til den aller siste som mistet hode for Larsen sin øks; Kristoffer Nilsen Svartbækken.
Svartbækken ble født på husmannsplassen Nordre Svartbækken i Elverum. Moren døde tidlig, og barna vokste opp hos besteforeldrene. Kristoffer og en bror ble begge tidlig dømt for tyveri. Men mens broren etablerte seg som småbruker etter sonet straff, ble Kristoffer dømt en rekke ganger for tyveri og andre forbrytelser.
Etter den siste dommen sonet han 7 år i Slaveriet i Trondheim og ble satt fri vinteren 1874.
Slaverier var betegnelsen på de straffarbeidsanstaltene som var innredet i festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus. De innsatte ble kalt slaver. Slaveri har imidlertid aldri vært benyttet som et formelt straffebegrep i Norge.
Nok om det. Det er mulig dette ikke var første gangen Svartbækken sonet i Slaveriet, for allerede ved folketellinga 1865 var han på slaveriet, så han må enten ha sittet i minst ni år eller sonet der flere ganger.
Da han nå til slutt ble satt fri vinteren 1874, 69 år gammel, hadde han tilbrakt i alt 41 av de siste 46 år i ulike straffeanstalter.
Etter at han ble løslatt i 1874 livnærte Kristoffer Svartbækken seg av fattigstøtte og som omreisende kremmer i Elverumstraktene, der han solgte sukkertøy, skillingtrykk og annen litteratur.
I februar 1875 var han på Vestad i Elverum i forbindelse med det årlige Grundset-markedet. Her møtte han den 19 år gamle Even Dælin. Dælin hadde vært i Trysil for å selge korn og var på vei hjem til sine foreldres gård i Stange. De to spiste sammen, og Dælin gav Svartbækken skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten. Dælin overnattet på skysskiftet der, mens Svartbækken reiste et kort stykke videre.
Neste dag la han seg i bakhold og overfalt Dælin med øks da han kom kjørende med hest og slede. Dælin døde av store hodeskader
Tidlig om morgenen 1. mars observerte en bonde på Løten en hest med blå slede ved gården sin. Han gikk bort til den og ble møtt av et uhyggelig syn: Hundeskinnspelsen og alt det andre som lå i sleden var oversprøytet med blod. Han kunne raskt konstatere at det hadde funnet sted et rovmord og tilkalte lensmannen.
På Kongeveien ble det funnet spor som passet til sleden. Disse ble fulgt tre kilometer inn i skogen. Et stykke unna veien fant de liket av den unge mannen, på snø som var gjennomtrukket av blod. Hele pannen til Dælien var slått inn. Morderen hadde bare unnlatt å stjele skjorten til sitt offer, som ellers var naken. Både lik og mordvåpen var blitt forsøkt skjult under et mindre grantre.
Lensmannen fikk assistanse fra to politimenn, som hadde kommet til Elverum fra Christiania i anledning Grundset-markedet. Lensmannen fortsatte å undersøke åstedet, mens de to politimennene 2. mars dro ut på leting etter rovmorderen. De gikk systematisk fra hus til hus i håp om å finne personer som hadde vært vitne til drapet.
Den ene av politimennene kom tilfeldigvis i snakk med en ti–tolv år gammel jente. Jenten fortalte at hun om kvelden 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels som dro fra gjestgiverigården med en hest og en slede lik Dæhlins. Men hun fortalte at en annen mann holdt tømmene. Denne mannen kjente hun godt: «Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy.»
Politimennene ba jentens far om lov til å ta henne med til Grundsetmarkedet for å se etter den gamle mannen. Lensmannen dro så sammen med jenten til markedet, og det gikk ikke mer enn fem minutter før hun fikk øye på den mistenkte.
I arresten ble han kroppsvisitert. De fant en velfylt lommebok, der det også lå en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige uten at han hadde noen god forklaring på hvorfor de var det.
Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel.
Tiltalen lød på mord og røveri. 2. august 1875 ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år. Deretter ble det anket til Høyesterett. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff. Svartbækken tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen.
Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.
Skafottet ble satt opp på Stormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen. Det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker.
Skarpretter Theodor Larsen hugget hodet av ved første slag med øksen.
Graveren fikk i oppdrag å frakte liket til kirkegården. Mordere fikk ikke passere igjennom kirkegårdsporten, og kisten ble derfor heist over muren før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene. Grava er bevart på Løten kirkegård. Den befinner seg på nordsida av kirken, og ligger helt for seg selv uten andre graver i nærheten.
