Sitter her i en stue som fremdeles er julepyntet. 13. dagen var i går, 20. dagen er neste fredag. Jula forsvinner nok fra Drømmehuset i løpet av uka tenker jeg.
Noen ganger gir blogginnlegg leserne en helt annen opplevelse enn det jeg tenkte da jeg satt og skrev. Slik ble det med innlegget Noen kjerringtanker…. som jeg skrev i går. De fire første kommentarene heier på meg og det livet jeg prøver å skape meg etter at det travle, hektiske livet jeg elsket forsvant for et år siden. Heiarop gjør godt. Det er det blogginnlegget var ment å handle om. Om hvordan man ved å fokusere på det positive kan bygge seg selv opp. Eller det var i det minste det jeg håpet leserne skulle sitte igjen med etter å ha lest innlegget.
Bakgrunnen for innlegget var, som de to neste kommentarene er inne på, innlegg fra en annen blogger – eller egentlig flere innlegg fra flere bloggere. Det er mange som snakker seg selv ned ved å fokusere på alt som er trist, leit og vanskelig i livet. Bruker bloggen som terapi.
Jeg har gjort det selv ved et par anledninger når jeg har følt livet litt vel vanskelig. Det er deilig å motta så mye omtanke og varme som man gjør i kommentarfeltet på slike innlegg. Og noen ganger trenger vi menneskene all den omtanken vi kan få. Det er flott med heiarop, hjerter og gode tanker i kommentarfeltet.
Samtidig har jeg erfart at når jeg sitter der og skriver det ene innlegget etter det andre om hvor urettferdig livet er, hvor sliten jeg er eller på andre måter negative skildringer av mitt eget begredelige liv så er det ikke bare positivt. Det kan fungere som terapi, men i mitt tilfelle har det og fått meg til å ha litt for mye fokus på alt som er trist og vanskelig. Her sitter jeg en ny svart vinterdag og tenker på at jeg er utslitt, jobben er borte og livet er trist. Det var ikke så lett å finne lyspunktene når jeg startet hver dag slik. Jeg satte liksom dagsorden med å skrive dagen tung og svart. Etter hvert ble det klart for meg (med litt hjelp) at jeg var på god vei til å skrive meg rett inn i en depresjon.
Så min hensikt var å få folk til å tenke over at ensidig fokus på alt som er trist. leit og vanskelig kan få negative følger for en selv og sin egen psyke. Innlegget var ment som et godt råd, og samtidig som en liten boost til meg selv. Jeg liker ikke snø, is og vinter. De siste dagene har ikke vært gode. Det er lett for meg og å da begynne å tenke på alt som er trist og leit. Livet går jo ikke på skinner for denne kjerringa heller. Jeg prøver å bruke bloggen til å snakke meg selv opp i stedet for ned.
Så ser jeg at innlegget mitt av noen oppfattes som om jeg mobber noen som kanskje har nok å stri med. Jeg blir overrasket, leser innlegget en gang til – og skjønner at de kan få den oppfatningen – selv om det ikke var hensikten min med innlegget. Jeg ser at setningen Det eneste jeg mangler i arkivet er det berømte “veneflon-bildet”, kan oppfattes som et spark til noen som nettopp har postet et bilde av en hånd med nettopp en veneflon. Og ja, det var det. Men ikke den veneflonen som de tror. Jeg henviser til noen som i går postet et arkivbilde av en veneflon, et bilde som var flere år gammelt. Ikke et bilde som var tatt denne uken ved en sykehusinnleggelse.
Da jeg knakk ankelen delte jeg flere bilder av ben i gips. Ja, selv bilde av ankelen i forvridd stilling ute i søla der jeg lå og ventet på ambulanse har jeg delt. Bildet ble ikke tatt fordi jeg lå der på bakken i gjørma og tenkte på hvordan jeg best mulig skulle vinkle denne storyen på blogg. Det ble tatt fordi jeg ønsket å studere skaden selv uten å bevege så mye på meg, og litt for å få tiden til å gå. Men når jeg skulle skrive om skaden og fortelle leserne mine hva som hadde skjedd føltes det naturlig å bruke bildet. Det var jo en god illustrasjon til det jeg skrev om.
Jeg har arbeidet i helsesektoren i over tretti år. Jeg har sett pasienter eller pårørende ta frem mobilkamera i flere situasjoner hvor jeg føler at det er merkelig eller upassende. Det er en grunn til at det ved de fleste sykehus er store oppslag om regler for fotografering. Nei, man har ikke noe i mot at pasienter tar bilder av seg selv, men man ønsker ikke at det skal tas bilder av medpasienter eller ansatte.
Jeg reagerer ikke på at noen tar bilder av en arm med veneflon, ikke at de deler det som en illustrasjon til et innlegg som forteller at de er eller nylig har vært på sykehus heller.
I kommentarene til innlegget jeg postet i går ser jeg at man hevder at det er to andre bloggere som har omtrent likelydende blogginnlegg. At vi liksom er tre som i felleskap har kastet oss over vårt offer. De andre får svare for seg selv, men jeg er ikke en del av en sammensvergelse.
Til slutt vil jeg komme med en uforbeholden unnskyldning hvis noen følte seg mobbet eller såret av innlegget mitt i går. Det var overhode ikke hensikten med innlegget. Er det noe jeg ikke har til hensikt å bruke tid og krefter til i 2023 så er det utmattende bloggkriger.
Jeg tittet tilbake, det var en kommentar som kom ut av det blå synes jeg..
Du skrev jo om ditt liv og ikke andres…Når 2 + 2 blir 5 da har folk et problem tenker jeg!
Takk. Noen får litt for ofte 2±2 til å bli 5, men den som kommenterer med navn har jeg ikke tideligere opplevd slik. Når flere opplever innlegget mitt feil føler jeg for å gi en forklaring.
Nå ble jeg glad. Takk for at du utdyper, og det var nok lett for meg å misforstå deg, all den tid jeg i forkant hadde lest to lignende meningsytringer. Beklager for det.
Når det er sagt så er det fremdeles trist at to av dem jeg har fulgt så lenge nå utgår fra min leseliste. Heldigvis har jeg funnet en mer enn fullgod erstatter for den ene litt lenger ned på blogglisten. Ønsker deg en fin dag, og takk igjen for oppklarende ord – flere skulle vært som deg.
Takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg kan forstå at du tolket innlegget slik du gjorde. Jeg er glad du kommenterte så jeg fikk mulighet til å utdype hva jeg mente på rette opp misforståelsen.
Alltid fascinerende å betrakte
hvor forskjellig ting blir lest/oppfattet. Leste ditt innlegg, etter jeg hadde lest de ‘angjeldende’ blogger og før kommentarer på ditt innlegg. Selv leste jeg, fra deg et godt innlegg, om ‘faren for’ å henfalle til selvmedlidenhet og vikle seg inn i en mørk pøl hvor selvrespekt og å stå opp for sitt eget verd, er svært viktig å ta tak i for å snu spiralen. Som alvorlig og uhelbredelig syk selv, er det mitt mantra hver eneste dag. Tunge stunder forekommer for enhver av oss innimellom, hvis ikke hadde vi ikke vært mennesker, men vi har alle ansvar for oss selv hvordan livet skal fortone seg – ‘andre, hvis dersom atte, jeg er ikke verd noe, osv’ hviler kun på oss selv. Skjønner at psykisk sykdom gjør dette tankemønsteret vanskelig eller nærmest umulig å håndtere og at det da er behov for eksperthjelp. Og hva er ‘eksperthjelp’ spør jeg meg om. Vet om utallige som gjennom år har fått denne ‘hjelpen’ hvor det ikke har vært bedring, nærmest tvert i mot. Nevner ikke medikamentell behandling her, da dette stort sett gjør verre. Uansett – jeg leste innlegget ditt med helt andre briller enn at du skulle henge ut noen som helst.
Godt å høre at du leste innlegget slik det var tenkt. Å ha dårlige dager er menneskelig, og det er lov å ha noen dager hvor en ligger under pleddet og synes synd på seg selv Lov å gi uttrykk for det på blogg og. Men jeg tror det ikke gavner en selv i lengden hvis man i for grad definerer seg selv som stakkars-meg.
Nå har jeg fått lest meg opp litt her.
Jeg leser også innlegget ditt som et personlig innlegg for å peke på at det for deg ikke hjelper å fokusere på det som er negativt og la det farge dagen, men heller se fremover og fokusere på det som er bra.
Det kan vi nok kjenne oss igjen i mange av oss.
Likevel kan det noen ganger være nødvendig å utdype mer slik du har gjort når noen oppfatter teksten anderledes.🤗👍🏻
Noen ganger må man det.