Det er nesten komisk å se hvordan leserne reagerer akkurat som jeg forventet. I går skrev jeg et innlegg om 12 ting jeg skulle gjøre i august. Ideen hadde jeg ærlig og redelig stjålet fra Allan.  Jeg kalte det Inspirert av Bloggkongen fordi Allan kaller seg selv den fremtidige bloggkongen, og fordi jeg ikke er i tvil om at han vil nå toppen en gang.
Det at jeg skriver “Bloggkonge” i en av mine overskrifter er nok til at noen flere enn de vanlige spent klikker seg inn på innlegget. Jeg regner med de ble skuffet. De fant nok ikke det innlegget de forventet. Men et klikk er et klikk, og det var i grunn hovedgrunnen til valg av overskrift. Klick-bite tror jeg det kalles.

Senere på dagen filosoferte jeg over et “mobbeoffer” som gang på gang oppsøker “mobberen” og skriker Se meg, her er jeg!!!! Jeg synes det er en merkelig måte å opptre på og lurer på hvorfor.
Jeg fikk mange svar i kommentarfeltet, men jeg ble like klok. Det er et gjentakende problem synes jeg, at kommentarene i kommentarfeltet ikke handler om temaene som blir tatt opp i innleggene.

Vel, disse to innleggene førte til at jeg fikk rundt 700 flere sidevisninger i går enn dagen før og et lite hopp oppover bloggtoppen igjen. Og det var akkurat det jeg forutså.

Doc & Dask kommer med en viktig påminnelse i sitt siste innlegg. Det finnes mange skjebner der ute. Kanskje er dine utfordringer ingenting i forhold til hva andre sliter med.
Jeg kunne lagt til  for egen regning at det er ikke sikkert den som skriker høyest er den som har det verst. Det kan hende noen ikke har krefter igjen til å skrike.

Nei, dette er ikke et “stakkars meg” innlegg. For selv om jeg har noen skavanker, livet ikke alltid har gått på skinner og utfordringene innimellom står i kø så har jeg det rimelig bra. Det er overhode ikke synd på meg.

Det finnes folk som ikke har råd til mat. De bor i alle kommuner i landet, også din. Det finnes folk som leter i søppeldunkene etter flasker og som må  stelle seg i matkø for å unngå at de og ungene går sultne til sengs.
Sist jeg forsøkte å ta opp den problemstillingen  gikk de fleste kommentarene ut på at jeg burde holde kjeft. Jeg skulle ikke komme her og snakke om at jeg ønsker et varmere samfunn. Jeg viser jo ikke omtanke for andre. Jeg er bare slem.

Vel, jeg ønsker meg fremdeles et varmere samfunn. Et samfunn hvor vi ser hverandre, ikke bare de som skriker høyest.  Det kan og tenkes at jeg har mer hjertevarme enn det jeg gir uttrykk for på blogg. Det å gi en håndsrekning til noen gjør man ikke for å fremheve seg selv.

Mette Josteinsdatter deler et av sine fine dikt i dag. Diktet heter Tiggar.  Følg linken og les diktet. Det sier noe veldig viktig. Vi kan ikke redde alle, tenker vi og går raskt forbi. Eller at noen sitter på gata og trenger hjelp er ikke noe vi har noe med. Sjelden eller aldri tenker vi tanken at det kunne vært oss. Nesten like sjeldent tenker vi Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? 

Så ja. Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et samfunn hvor vi klarer å se lenger enn oss selv og vår egen navlelo.