Kokkejævel øverst på bloggtopplista skriver et innlegg om å være et forbilde.  Jeg aner ikke om noen har meg som forbilde.  Jo, kanskje Rocke-Portøren, han snakker alltid om “å hente frem sin indre Brit”.  Det er når han har vært tøff i trynet og har sagt sin oppriktige mening til ledelsen.  Men ellers, ellers aner jeg ikke om noen har meg som forbilde.  Jeg er jo ingen toppblogger, slik som Kokkejævel, men helt nede på en 40. plass.  Men i går hadde jeg over 1000 klikk!! 1040 for å være nøyaktig.  Det er fantastisk.  Jeg blir glad av å se slike tall.

Kokkejævel starter med å slå fast at en kan si hva man vil.  Og at det er det sannelig mange som gjør på blogg, både om han og andre.  Tipper han har fått med seg at jeg ikke syntes han var så fantastisk snill med det fenalåret. At det ikke alltid er tanken som teller.
Men det er sant som Kokkejævel sier, at når man har en toppblogg som han med i går godt over 30.000 lesere, ja da har man  en formidlingsmakt som er få forunt.  I romjula hadde han en dag over 91.000 klikk. Hans budskap, hans tanker og meninger når frem til mange.  Selvsagt medfører en slik følger-skare også et visst ansvar. Det er jo fort gjort at noen ikke er enige i dine synspunkter, tanker og meninger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Siden jeg er rød og radikal, ei kjerring som alltid har frontet mine egne meninger, gått mine egne veier er det lenge siden jeg brød meg om at ikke alle er enige med meg.  Det som føles riktig for meg, sånn som troen på Gud, kjøtt er godt og ingen lager musikk som Åge Aleksandersen kan være helt feil for en ateist som stemmer Frp er veganer og liker å lytte til Urian Heep. Det er greit.  Jeg liker en god debatt, og politiske motstandere er ikke dumme eller tar feil selv om de ikke mener det samme som meg.

Jeg tviler på at Lillesøster hadde meg som forbilde.  For vi hadde begge ei Storesøster som var mye tøffere, og det var nok hun som var forbildet i vår familie.  Kretsmester på ski, god i friidrett, var høyt og lavt og over alt. Alltid liv og røre der Storesøster var. Jeg satt der stort sett med ei bok.
Mulig jeg ble et forbilde i 91, da Datteren ble født. Jeg har aldri tenkt på meg selv som et forbilde. Aldri tenkt at ungene skal vokse opp og bli tro kopier av meg og Gamle Gubben Grå. Men har jo hat som mål, bevisst eller underbevisst at de skal ta med seg noen av våre holdninger og verdier.  Ønsker å formidle at alle mennesker er like mye verdt, at verdien på et menneske ikke sitter i fine titler eller bugnende bankkontoer.  Har og prøvd å gi de ansvar slik at de kan bli voksne selvstendige mennesker som forstår at de må være med på å dra samfunnsansvaret. Og ikke minst at de er bra nok, akkurat slik de er. Tror vi har lykkes ganske bra med oppdragerrollen, for våre barn er blitt tre utrolig kjekke unge voksne. Reflekterte og modne, og jeg er så utrolig stolte av de.

For en del år siden, jeg tror det var høsten 2010, fikk jeg en lapp av Datteren i forbindelse med bursdagen min, eller muligens var det en morsdag.  Lappen har jeg hatt med meg i lommeboka mi siden. Jeg har tatt den frem de dagene jeg synes livet går meg i mot. Når jeg føler meg gammel, udugelig og ubrukelig.  Vi har alle slike dager, tror jeg.
Når jeg fikset frem lappen i dag, var den nesten gått i oppløsning, så jeg måtte tape den sammen og opp på en ny lapp. For denne lappen vil jeg ha med meg videre i livet. Jeg trenger den.

På lappen står det, fremdeles lesbart, men noen steder bare så vidt;

Hei.
SUPER-MAMMAN
Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat deg som Mamma.
Okay, nå skjer det!
Explosion – of – daughter – love!
Du er der for meg.  Du lytter.  Du er et forbilde jeg kan se opp til. Du er åpen med meg.  Du har lært meg så mye.
Jeg er så glad i stundene vi har sammen, og at jeg kan være åpen med deg.
Her er det mye kliss-klass, men du fortjener og trenger det.
Takk for at du er mammaen min. 

Datteren har rett. Jeg trenger denne lappen. Jeg trenger å se at Datteren har formulert disse ordene, For det betyr at jeg ikke har gjort alt galt, at jeg har gjort noe riktig som mamma og oppdrager.   For hvor mange 19 åringer skriver slike lapper til mødrene sine, midt oppe i en tøff ungdomstid?  Og Datteren har hatt sine perioder med opprør hun.

Et forbilde kan og gjøre feil. Og jeg har helt sikkert gjort mange. Men da håper jeg at ungene kan lære av mine feil, slik at de ikke trenger å gjøre alle de feilene selv.  Gamle Gubben Grå og jeg har helt klart holdninger og verdier vi har tatt med oss fra barndomshjemmene våre  som det har vært viktig for oss å videreformidle til våre barn, og andre ting vi har vært bevisst at vi ønsker å ikke føre videre, men heller løse på en annen måte.

Jeg forsøker å ta lærdom av mine feil, men jeg samler ikke på dem.  Med det mener jeg at når jeg har gjort noe dumt, sagt noe feil, trått på noens tær forsøker jeg å be om unnskyldning.  Rette opp feilen hvis mulig, Ta lærdom så jeg ikke gjør samme feilen igjen.  Men jeg sitter ikke og tenker på alle feil jeg har gjort, alle mangler jeg har og snakker meg selv ned.
Feil man begår er livserfaringer. De er med på å forme deg som det unike mennesket du er, ta lærdom av det og gå videre:

Kokkejævel skriver at han har en tung dag i går.  At han har mange slike dager.
Jeg er heldig. Jeg har ikke mange slike dager. Jeg forsøker alltid å fokusere på det positive. Det er ikke alltid like lett.  Jeg har noen ganger behov for å ligge i fred under et pelspledd, og ha nok med meg selv.  De siste to årene har vært tøffe.  Legens diagnose er depresjon. Og kanskje er det depresjon som gjør at jeg har hatt behov for en del dager der under pelspleddet. Men selv når dagene har vært som svartest, når jeg ikke har orket noen ting, har jeg alltid hatt noe å se frem til, noe jeg har lyst til å få med meg en eller annen gang der fremme.  Som valget, var så spent på valgresultatet. Som å bli bestemor, jeg har tre barn i 20 årene, jeg må da kunne bli bestemor en gang, helst i løpet av dette tiåret.
Selv om livet mitt, helsa mi og til tider verdenen min har rast sammen rundt meg, har jeg alltid hatt lyst til å fortsette. Jeg har også forsøkt å være bevisst på at selv om jeg formidler at jeg har dårlige dager, formidler jeg forhåpentligvis at jeg på en eller annen måte har tenkt å komme meg gjennom de tunge dagene.

Jeg tror ved å fokusere på at livet alltid har noen gode øyeblikk, selv om det bare er en kopp kaffe i kurvstolene på trammen, så er de små lyspunktene verdt å ta vare på.
Jeg ønsker å formidle gleden i de små øyeblikk, de små hverdagslige øyeblikkene som sammen blir liv som om de kanskje ikke er fantastiske, er OK. Og jeg som stresset rundt med tusen gjøremål og full avtalebok ønsker å ha fokus på å i større grad være tilstede der man er. Glede seg over hva man får til, hva man har fått til, og ikke alltid haste videre mot nye mål.

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg ønsker å være der i større grad for alle som betyr noe for meg, men jeg vet at det å alltid være der for alle. Alltid stille opp for de som har en tung dag, er noe av det som sleit meg helt ut.  Derfor må jeg sette grenser Lære meg at jeg ikke alltid skal være den som alle skal lesse problemene sine over på. At andres problemer ikke alltid er mitt ansvar å løse.  Det er ikke lett, men jeg prøver.
Jeg vet noen er blitt såret. Tar det ille og personlig at jeg ikke alltid er tilgjengelig, at jeg ikke alltid stiller opp med en hjelpende hånd. At jeg faktisk må sette min egen helse først, men det må jeg lære meg å leve med, selv om det føles sårt.

Jeg mener at jeg selv er ganske klok. At jeg har mye livserfaring som gir meg en del livsvisdom. Det gjør meg ikke bedre enn andre. Men siden jeg og har en viss evne til å formulere meg, har jeg mulighet til å dele litt av min livsvisdom, mine livserfaringer med andre.  Vekke til live refleksjoner hos andre, eller provosere de som er uenig.
Jeg er og ganske god på å få frem synspunktene mine på en klar og tydelig måte, på å påvirke.  Jeg bruker det aktivt som tillitsvalgt og som politiker.  Min klare tale og evne til å formulere meg på en forståelig måte, gjerne med humor er min styrke. Det kan og være min største svakhet, balansegangen kan være hårfin.

Jeg ser frem til et nytt år. 2019 var et godt år her på blogg, og jeg fikk utrolig mange nye lesere. Jeg har fått min egen tråd på Kvinneguiden, og det er folk som liker det jeg skriver, og folk som overhode ikke liker Kjerringtanker. Det er helt greit.  Jeg er meg selv, har alltid vært det.  Kommer ikke til å endre stil for å få flere klikk, og kommer fremdeles garantert til å ha og – å feil.
Jeg gleder meg til 2020. Håper du blir med meg videre.