Jeg er på plass nummer 18 i dag.  Litt ned fra i går, men fremdeles blant topp 20.
Kokkejævel er fremdeles på topp.  I dag skriver han om sorg over en far som forlot han for 30 år siden.
Det er klart det er med å forme et menneske å bli farløs i en alder av 12.

30 år. Jula 1990.
Det er ikke så lenge siden…  Det var første jula Gamle Gubben Grå og jeg delte.  Vi hadde akkurat flyttet sammen i sykehusleiligheten. Datteren var ventet om et par måneder. Helt i starten på voksenlivet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Julaften arbeidet jeg til klokka 12.  Gamle Gubben Grå dro til Oslo omtrent da jeg kom fra jobb.   Han skulle feire julen med sin familie, jeg med min.
Mamma hentet meg litt senere på ettermiddagen.  Vi spiste middag ute hos Mamma og Pappa, så dro vi til Søsteren min og hennes familie for å være med på å pakke ut julegavene.

Jeg dro hjem til meg selv på 1. juledag.
Hyggelig med familie, men godt å komme hjem.   Godt å føle at leiligheten var hjem.
Gamle Gubben Grå kom hjem på 2. dag jul. Han trengt mer familietid, eller kanskje det var vanskeligere for å få aksept for at “hjem” var Hønefoss?

Vi hadde juletre, men sikringen gikk nesten hver gang vi tente julelysa, så det sto stort sett mørklagt.  Vi stressa mye med å forsøke å få lys i treet.  Det har blitt en god historie med årene, men det var ikke det julen 1990.

En dag i jula skulle “Tante Astrid” og Svoger komme på besøk.  De skulle komme med bussen fra Oslo på ettermiddagen, etter arbeidstid.  Svoger hadde vært så snill og lånt bort bilen sin til oss i jula.  Svigermor mente vi “som bodde på landet” trengte den mer enn han. Og Svoger har aldri, verken da eller nå, sagt i mot Svigermor.
De hadde ikke vært hos oss før.  Så Gamle Gubben Grå skulle møte dem på busstoppet.

Han kom løpende opp igjen.  Bussen hadde kjørt rett forbi uten at noen hadde gått av bussen.  Dette var før mobiltelefonens tidsalder, så han hentet bilnøklene og tok bilen til Svoger ned til sentrum og endeholdeplassen for å plukke de opp der.
Jeg lå som så mange ganger før den julen under juletreet for nok en gang forsøke å få lys i juletreet uten å mørklegge resten av leiligheten.

Jeg lå fremdeles under juletreet noen minutter senere da telefonen ringte.
Det var fra jobben.  Det hadde dukket opp en eldre dame og en ung gutt på Røntgen som ikke var pasienter.  De bare lette etter min leilighet.  Vakthavende radiograf hadde lovet å ringe meg å si fra, og ba dem sette seg i hovedvestibylen å vente så kom vi nok snart å møtte dem.

“Tante Astrid” og Svoger hadde antakeligvis vært ute i så god tid nede på Grønland busstasjon at de hadde rukket bussen til Hønefoss som gikk en halvtimes tid før den bussen vi hadde avtalt, og hadde da ikke ventet på busstoppet til Gamle Gubben Grå kom, men begynt å lete seg frem på egenhånd.
For de som kjente “Tante Astrid” er nok dette ikke en utenkelig hendelse.

Vel, da var det bare å la julelys være julelys, få på seg ytterklærne og begi seg ned til sykehuset.
Det var glatt i Hønefoss jula 1990.  Og det gikk ikke likere enn at jeg sklei i bakken ned mot sykehuset og landet hardt på ryggen.  Møysommelig krabbet jeg meg opp igjen, gravid i 7, måned håpet jeg dette fallet ikke ville sette i gang fødselen.  Det var liksom bare det som manglet.

Da jeg kom ned til Hovedvestibylen var den tom.  Ingen Svoger, og ingen Tanke Astrid.
jeg gikk bort på røntgen, men kollegaen min som hadde vakt visste ikke hvor de da kunne ha blitt av.  Hun hadde fulgt de bort til Hovedvestibylen og bedt de vente der etter at hun hadde ringt meg..
Det var nok heller ikke en overraskelse for de som kjente Tante Astrid. Den dama pleide alltid å gå sine egne veier og var aldri flink til å ta beskjeder, selv om de var til hennes eget beste.

På veien opp igjen til leiligheten hørte jeg plutselig stemme til Tante Astrid.  Hun og Svoger gikk og leste på sykehusblokkene i helt feil retning enn der vi bodde.  Jeg fikk taua de med meg hjem til leiligheten vår.

Etter en stund kommer og Gamle Gubben Grå hjem.  Han fant ikke julegjestene noe sted i sentrum.
Endelig var vi samlet og kunne starte kaffekosen.
Da ble det snakk om returen. Når gikk bussen tilbake?
Jo, den gikk om bortimot tre timer – eller om tjue minutter.
Tante Astrid syntes det ble i seneste laget å ankomme hovedstaden etter klokka 22, så da måtte de rekke bussen om 20 minutter.  De rakk en rask kaffekopp og et par kakebiter før de ble fulgt til bussen.
Jeg innbiller meg at Svoger så litt langt etter bilen sin da han gikk forbi.

Senere i romjula skulle vi inn i familieselskap hos Svigers..  Det var mine Svigerforeldre, Svoger, Tante Astrid, to av søsknene til Svigerfar, den ene med mann, datter og datterens samboer.
Svigermor hadde fått nyss om at Gamle Gubben Grå og jeg hadde planer om å forlove oss på Nyttårsaften.  Det hadde vært et evinnelig gnål om at vi burde ha forlovet oss før. I det minste før juleselskapet.  Mulig det var min voksende mage som var grunnen til dette maset.  Jeg er litt usikker. Den siste bønnen var om vi ikke i det minste kunne ha på oss forlovelsesringene på middagsselskapet, selv om vi ikke forlovet oss før et par dager senere.
Svaret var nei.  Jeg tar på meg ringen den datoen det står inngravert. Det er da jeg forlover meg. Punktum!
Det varet livlig juleselskap som endte litt brått da denne medbragte samboeren til kusina til Gamle Gubben Grå plutselig fant det påkrevet å fortelle hva han mente om besteborgerligheten til vertskapet.
Svigerfar kastet jakka og skulle lære denne mannen hvordan man oppførte seg i besteborgerlige hjem.  (Det så ikke så besteborgerlig ut fra min synsvinkel)
Svigerfaren til denne ærlige sjelen av en samboer gikk stille ut i hagen for å nyte litt frisk luft. eller en sigarett. til tross for at han var ikke-røyker. Jeg følte med han.
Vel gemyttene ble roet, det unge paret forlot fenten og roen senket seg igjen.

Nyttårsaften var det forlovelse, vennefest i leiligheten og bare kos og moro.

Slik var julen for 30 år siden for meg.