I dag kom jeg tilfeldig til å klikke meg inn på Heidi Rosander sin blogg “En størrelse for stor” Den kan du finne her.
Der har hun et par innlegg om Kunstneren Iiu Sisuraja og hennes utstilling på Sørlandet Kunstmuseum.
Jeg kjenner ikke til kunstneren eller kunsten hennes, men omtalen hos Heidi Rasander gjorde meg nysgjerrig.  Jeg liker ofte kunst andre finner provoserende, og jeg mener og at god kunst gjerne skal provosere.  Så, jeg har googlet litt og sett, og ja jeg blir provosert!:

Her har du link til Sørlandet Kunstsenter sin side med omtale og bilder fra utstillingen.  Så kan du se og bedømme selv hvis du heller ikke kjenner kunstneren.

Det provoserer meg ikke at en kunstner tar selvportrett av den store kroppen sin for å fremme at det er ok å være stor.  For, ærlig talt, er det på noen av disse bildene man får inntrykk av at hun er stolt og stor? Får du ikke heller inntrykket av et trist og tragisk liv? Snakk om å “snakke” ned seg selv!
Jeg vil tro en slik utstilling, ja hele kunstnerens kunstproduksjon så vidt jeg kan forstå tvert i mot er en hån mot overvektige. Den fremstiller jo kunstneren som en tragisk skikkelse som i beste fall kan fremkalle latter hos de som  forakter fedme.

Jeg er helt enig med Heidi Rosander. Denne kunsten provoserer, ja.  Men den får ikke brutt ned fordommer mot fedme, og den får ikke mennesker til å være stolte av den kroppen de har.