I dag er det relativt tomt for energi. Kroppen verker både her og der og jeg kjenner meg tvers i gjennom sliten. Tydelig tegn på at jeg kanskje har vært litt vel aktiv de siste dagene. Jeg skulle stått opp tidlig. Vært “sikkerhetsnett” for Yngste Sønn som måtte ut døra senest 05.30, men da jeg hørte at han startet bilen og dro allerede klokka 05.00, krøyp jeg godt sammen under dyna og var ikke oppe før klokka var rundt 7.30.  Heldigvis har jeg fri i dag og overhode ingen ting på programmet. Og enda bedre, Gamle Gubben Grå forlater huset ved 14-tida for å dra på jobb. Det vil si at jeg har huset for meg selv en stund. Den har jeg tenkt til å bruke blant annet til litt kvalitetstid sammen med sofaen og pelspleddet.

Jeg mener ikke å sutre. Dette er ikke et “stakkars meg” innlegg, så det er ingen grunn til å fylle kommentarfeltet med “stakkars deg” kommentarer. Det at kroppen skriker når jeg har vært litt vel aktiv er jeg vant til. Etter hvert har jeg lært meg å lytte til de signalene og lade batteriene med god samvittighet, nesten uten å føle meg lat.
I morgen skal jeg på jobb og i bursdag. På lørdag skal jeg på valgkampstand på torget. Skal jeg kose meg i bursdag og more meg på torget må dagen i dag bli litt rolig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For 21 måneder siden, da jeg måtte gi meg som radiograf og gi meg som tillitsvalgt følte jeg at livet var relativt svart. Livet jeg elsket var helt klart over. Jeg følte meg utslitt, gammel og ubrukelig.
Men etter noen dager, uker ja kanskje måneder med selvmedlidenhet fant jeg ut at livet fortsatte dag etter dag og at jeg jo hang med på et vis.

Det var ikke første gangen jeg møtte motgang og utfordringer i livet. Av erfaring visste jeg at det bare var å krumme nakken å gå på.  Jeg hadde innsett at jeg ikke kom tilbake til livet jeg elsket, men da fikk jeg gjøre det beste ut av de mulighetene livet fremdeles ga meg. Skape meg en ny hverdag og håpe at den og kunne bli interessant og engasjerende.  Se mulighetene, og finne en grei måte å leve med begrensningene.

Verden klarer seg helt greit selv om jeg logger av og tar en lur under pelspleddet i ettermiddag.
Jeg har ingen planer om å bli lenge under det pleddet. Jeg har heller ingen planer om å sette meg i gyngestolen og vente på alderdommen. Jeg har tenkt å fortsette å være engasjert og aktiv. Så da må jeg bare huske på å lade litt innimellom.

Motgang gjør deg sterk! har jeg hørt. Jeg tror det er mye riktig i det. Vivian er inne på det samme i sitt siste innlegg.  Selv om mine helseutfordringer er som støvkorn sammenliknet med Vivian sine, kjenner jeg meg igjen i mye av det hun skriver.

Livet er en berg og dalbane for de fleste av oss, samtidig er det noen som vokser så skjermet opp at de gir opp i møte med sin første fartsdump. Det skremmer meg, det skremmer meg at enkelte ungdommer i dag ikke har fått de rette redskapene de trenger for å takle livet.

Sitatet er hentet fra Vivian. Og ja, jeg har og mange ganger undret meg over hvor små tuer som noen ganger skal til for å velte hele livet for enkelte.

Alle vil møte på motgang flere ganger i livet. Ingen vil seile gjennom livet kun i solgangsbris.  Noen møter mer motgang enn andre. Noen ganger føles livet som en evig motbakke. Da gjelder det å ikke gi opp. Jobbe seg gjennom problemene skritt for skritt, sakte men sikkert. Gjerne søke hjelp hvis man trenger det, å be om hjelp og bistand når livet føles tøft er tegn på styrke. Selv med hjelp må en gå bakken selv. Det hjelper ikke å krabbe under pelspleddet og tro at andre kan blåse alle problemene vekk. Tro meg, jeg har prøvd. Problemene var ikke blitt mindre da jeg krøp frem fra pleddet igjen.

Livet har ikke vært en dans på roser, likevel synes jeg at jeg har et spennende og engasjerende liv. Jeg er fremdeles spent på neste episode. Spent på hva livet har å by på.

I stedet for å se på dagene som noe som går burde man se på dagene som noe som kommer. Se på dagen som en mulighet. Finne ut hva du kan få ut av den, til tross for begrensingene du føler på. Fokusere på hva du kan i stedet for hva du ikke kan.

I dag er jeg sliten. Energinivået er lavt. I stedet for å krype under pelspleddet og tenke på hvor synd det er på meg, hvor sliten jeg er og hvor gjerne jeg skulle ha levd det livet jeg en gang levde. (Det er torsdag, det skulle ha vært en dag full av møter sammen med de andre tillitsvalgte.) tar jeg meg tid til en rolig start her med tekopp og tastatur.  Sola skinner. Jeg har tenkt å luke et blomsterbed som trenger et skippertak. Stelle litt i Drømmehuset i sakte tempo. Når Gamle Gubben Grå er ute av huset om noen timer skal jeg krølle meg sammen under pelspleddet med et smil om munnen. Ikke for å ligge der å kose med hvor synd det er på meg, men for å få den hvilen jeg vet jeg trenger.