I dag har jeg fri. Helt fri!  Det føles utrolig godt. Det har vært litt mye program en stund. Kjenner det virkelig på kroppen. Hva jeg skal bruke dagen på er helt opp til meg. Først skal jeg ta meg god tid med tekopp og tastatur, så får vi se. Føler ikke helt for noen topptur, men en labbetur med hundene på et litt annet sted enn den vante runden rundt nabolaget skal det bli. Hvor har jeg ikke bestemt ennå. Ellers blir det å pusle litt her i Drømmehuset.

Jeg har lært meg til å lytte mer til de signaler kroppen gir. Det er ikke alltid smart å bare bite tennene sammen og gå på. Så i dag blir det en litt rolig dag. En dag hvor jeg ikke behøver å tenke på hva klokka er. Bare la dagen suse av gårde i sitt eget tempo.  Det er vel slik jeg lader batteriene best. Ikke ved å ligge totalt utlada under pleddet på sofaen, men å glemme klokka. Ikke føle at det er noe jeg må rekke. Ikke føle at det er noe jeg må. Glemme klokka og ha telefonen på lydløs, kanskje ikke sjekke den på flere timer.  Samtidig gi kroppen litt hvile. Det knaker litt mer enn godt er i noen slitte kroppsdeler innimellom.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Kroppen min har helt klart godt av at jeg sluttet som radiograf. Hadde jeg arbeidet på røntgen fremdeles hadde bein og rygg verket hver arbeidsdag og jeg hadde virkelig hatt vondt. Såpass mye vondt at det hadde gått utover arbeidsevnen og humøret. Det ble jeg vel motvillig klar over i 2021. Ankelbruddet var liksom den siste spikeren i kista. Treningsleiren viste meg det med all mulig tydelighet.

Litt mer motvillig har jeg og måttet innrømme at det aktive, hektiske livet jeg elsket kanskje ikke var så sunt. Jeg var liksom på hele tiden. Hadde alltid ett eller annet hengende over meg som jeg burde ha gjort. Enten som radiograf, tillitsvalgt, politiker eller husmor, partner, mor og datter. Døgnet hadde ikke nok timer, jeg følte meg alltid på etterskudd.
Det setter seg i kroppen det og.
Jeg merker at jeg ikke skal ha mange avtaler på en dag før jeg føler på stress nå.  Jeg som før hadde kalenderen full av avtaler hver eneste dag.
Nå klarer jeg å sette av dagen i dag til å bare lade batteriet. Bare være i min egen boble. Det er ingen ting jeg føler at jeg må eller bør.  Jeg kjenner med hele meg at jeg trenger slike dager med jevne mellomrom.

Det eneste jeg vet at jeg skal fikse i dag, er middagen. Men det å lage mat er i grunn bare koselig. Ikke må maten serveres til et bestemt tidspunkt heller. Ingen som skal ut på noe i ettermiddag slik at middagen bør være før et visst klokkeslett. Slik har vi vel sjelden hatt det. Som regel har vi hatt middag når folk kommer hjem til kvelds. Med oppvarmede rester hvis det er noen som kommer veldig sent hjem.

Hva jeg skal servere til middag? Blogglesere er jo veldig opptatt av mat. Jo det blir pizza med bacon, chili og brokkolini. Oppskrift fra magasinet for 10, mai 2023. Jeg tror det blir godt.

Bunny skriver om Dolly Parton. Hun er en artist jeg føler at alltid har vært der, og jeg tenker i mitt stille sinn at hun må da begynne å bli en veldig voksen dame. Eller for å være ærlig var min første tanke da jeg begynte å lese innlegget til Bunny at lever den dama fremdeles? Men siden hun nettopp har sluppet ny musikk gjør hun jo tydeligvis det.
Jeg føler jeg må lese meg litt opp på dama. Jeg kan liksom ikke discografien og biografien i hodet. Dolly Parton er kanskje ikke den artisten jeg har lyttet mest til, men man har jo hørt musikken hennes på radioen osv.
Siden jeg aldri har vært sånn helfrelst musikk-nerd er det ikke alltid jeg vet hvem som synger hvilke låter. Så kanskje har hun sunget noen av mine yndlingssanger.
Dolly Parton er født 19. januar 1946. Det betyr at hun er 78 år. Litt stilig å da slippe rockeplate.  Ikke minst imponerende å tenke på at det er 65 år etter at hun ga ut debutplate.
Jeg blar meg gjennom lista over singler for å se om det er noen jeg drar kjensel på. Det er det selvsagt i fleng. “I willalvays love you”, “Heartbreaker”, “9 to 5” og “Save the last Dance for me.” for å nevne noen.
En stor artist med en imponerende karriere.

Jeg klikker meg inn på Stina, men orker ikke nok en gang å bla meg gjennom de 43 bildene fra jenteturen i Kristiansand.
Noen kan ikke helt kunsten å begrense seg. Jeg har alltid likt å høre folk fortelle fra ferier og gjerne se bilder, men når de kommer med det tredje eller fjerde bilde av omtrent det samme motivet ja så daler mine interesse. Enten det er lysbilder, papirbilder eller bilder på blogg.

Helt øverst på toppen av bloggtopplista ligger som vanlig Tom. Dere vet, det finnes ikke noe mer interessant å skrive om enn innbakte pølser…..