Sophie Elise er tilbake på bloggtoppen, og jeg er fremdeles ikke på lista.  Verden er altså der den skal være en mandag morgen.  Egentlig syntes jeg det var litt rart, at Sophie Elise tronet helt der oppe, for hennes siste innlegg var et sånt sponset innlegg med mye produktplassering.  DET burde jeg seriøst få meg, noen sponsorer mener jeg. Så er det noen som vil sponse en middels god bunnblogger på vei til bloggtoppen er det bare å skrike ut.  Lenge siden sist jeg hadde en sponsoravtale for å si det sånn….

Men så fat jeg ut at Sophie Elise hadde publisert to innlegg i går. Og i det første innlegget hadde hun liksom oppsummert bloggkarrieren sin så langt, eller i det minste bladd seg gjennom startfasen.
Vel, jeg har jo også blogga noen år….

Når jeg blar meg tilbake ser jeg at jeg har blogget i 7 år.  Mitt første innlegg var et solid svingslag mot Bente Mikkelsen , som da var direktør for Helse Sør-Øst, og som planlagte å starte året2012 med 5 måneders studiepermisjon i Roma mens helseforetakene startet ett av sine tøffeste økonomiske år med en god del innsparinger jeg stilte meg utrolig kritisk til. Jeg tror ikke jeg hadde mange lesere, og jeg fikk 0 kommentarer.
Saken løstes vel med at Bente fikk møte våren i Roma, men hun slapp å være administrerende direktør i Helse Sør-Øst..for å si det sånn. …

Min første kommentar fikk jeg noen dager senere. Jeg skrev om shopping med Datteren, og den første kommentaren var fra Datteren.  Vet ikke om hun fremdeles leser bloggen min? Blir jo ikke toppblogger om ikke engang Dattera stiller opp som leser…

Neste gang jeg fikk en kommentar var en måned senere. Februar 2012.  Og det var spennende. Det var en kommentar fra en ukjent “Marit”.  Blogginnlegget var en kjærlighetserklæring til Gamlegubben Grå. Jeg har kopiert den under her, for jeg syntes den var nydelig (selvskryt skal en lytte til, for det kommer fra hjertet):

I 22 år har jeg og Gamle Gubben Grå vært kjærester. 22 år, nesten halve livet…. Vi har elsket hverandre varmt og inderlig – og skreket til hverandre i sinne og frustrasjon.. Vi har vandret hånd i hånd og sendt hverandre varme blikk, vi har gått i sinne fra hverandre og smelt dører. Stolte og glade har vi sett tre flotte barn vokse opp. Fylt av sorg og fortvilelse har vi fulgt to små til graven.
Livet har ikke vært en dans på roser, men et slit for å få økonomien til å strekke til. Hverdagen til å gå opp. Men det har og vært fine stunder. Middager med rødvin og stearinlys etter en slitsom kveldsvakt. Tannpuss under en stjerneklar himmel på fjellet. Den trygge armkroken din foran peisen når Duracell-kaninen har gått tom for batterier. Lange samtaler med familie og venner rundt spisebordet.
Mang en gang har jeg hatt lyst til å gi opp. Byttet han inn i en nyere modell. Graset har sett grønnere ut på den andre siden av gjerdet. Men så har han sett på meg, slik bare han kan se på meg. Med det lune smilet som fyller hele ansiktet og de søte smilerynkene rundt øynene. Jeg har kjent den varme og trygge hånda hans på skulderen min og tenkt på alle gleder og sorger vi har delt. Hvordan han har vært der for meg de gangene livet har vært i oppløsning.
Et livslangt samliv er aldri en dans på roser. Ingen går gjennom livet uten å møte motgang. Det finnes alltid gras som ser grønnere ut på andre siden av et gjerdet. Men kjærlighet er å vite at du har en der som kjenner deg med dine sterke og svake sider, og er glad i deg akkurat slik du er. En som vil stille opp for deg og støtte deg når livet er vondt og vanskelig. En som vet når du trenger en hand på skulderen, en klem eller bare det at noen tar hånden din.
Kjærlighet er alle de små tingene som binder to hjerter sammen, glimtet i øynene. de små berøringene.
Kjærlighet det er deg og meg.

“Marit” som kommenterte dette innlegget, er fremdeles ofte innom og kommenterer.  Og jeg kommenterer hennes innlegg på bloggen “Midtlivskrise”. Litt rart at vi har fulgt livene til hverandre i 7 år, men aldri truffet hverandre.

Vel, dette var litt om min spede start som blogger.