Satt og nøt en kopp kaffe her om dagen. Lørdag, kafeliv og en deilig kopp kaffe-latte, med hasselnøtt. Snurrende stemmer i bakgrunnen. Nøt litt alenetid.
Da var det noen som sa navnet mitt. En dame kom bort. Litt eldre enn meg, ikke mye. Kom med noen fraser om at en måtte kose seg, selv i disse koronbatider. De hadde spist lunsj. Jeg svarte som forventet, håper jeg. Fant ikke på så mye å bringe inn i samtalen. Jeg skottet forsiktig rundt for å se om jeg kunne se hvem de var. Hvem hun hadde spist lunsj med, men jeg tror følget hennes alt hadde gått videre. Hun kom sikkert bare bortom bordet mitt for å hilse på da hun var på vei ut. Hyggelig!
Snart gikk hun videre, og jeg satt igjen med et stort spørsmål. Hvem søren var det?
4 kommentarer
Godt å høre at det ikke bare er meg, tjihiii… Noen ganger skjer det der med meg også og det er så frustrerende. Jeg er helt håpløs på å kjenne igjen folk. Mye enklere å kjenne igjen biler.
Det er grusomt.
Sånn kan det gå! Bare greier ikke huske og det er flaut å spørre…
Ja, jeg fikk meg ikke til å spørre. Håpet det skulle gå opp et lys