Gamle Gubben Grå har fått kreft. Kjerringa har blitt ufør. Begge trenger en partner å lene seg på. En som kan være den sterke, slik at de selv kan få være svak. Men det er ikke lett å være sterk og være der for den andre når en egentlig har nok med seg selv.
I tillegg er vi sammen 24/7. Vi som en gang tidlig på nittitallet bare hadde en felles frihelg i løpet av ett helt år, og alltid både har hatt og har hatt behov for en del alenetid uten den andre. Det er lett å henge seg litt opp i den andres irriterende uvaner når vi går og tråkker sammen dag ut og dag inn.
Hadde vi vært et par som ga opp ved første motstands vei hadde vi gått fra hverandre for flere tiår siden. I vårt samliv har jeg noen ganger følelsen av at utfordringene og problemene har stått i kø. I disse dager føles det litt godt. Vi vet at et samliv ikke bare er rosa skyer og store blomsterbuketter. Vi vet at det ikke er det som bygger eller trygger et forhold. Vi vet og at selv om livet kanskje er litt kjipt nå, så kommer det bedre tider.
Samtidig er det viktig å ikke ta hverandre som en selvfølge. Ikke se på partneren som en litt udatert del av inventaret som bare er der uten at du helt husker hvorfor du skaffet deg akkurat den.
Jeg tror vi kanskje kan bli flinkere der.
Natt til i går, for eksempel. Jeg lå våken, som jeg ofte gjør om natta. Kroppens små og store vondter gjør at jeg at søvnen blir litt avbrutt til tider. Gamle Gubben sover godt ved siden av meg.
Jeg strekker hånden under dyna hans og stryker han forsiktig på ryggen. Ikke for å vekke han, men egentlig bare fordi jeg følte for det. Er det ikke slik man gjør med kjæresten sin?
Gamle Gubben Grå reagerer umiddelbart. Han spretter opp og i sittende stilling ser han seg vettskremt rundt. Jeg bare tok på deg… sier jeg stille, og han synker sammen i senga igjen. Du holdt på å gi meg infarkt.
Mulig jeg burde ta litt oftere på Gubben min. Jeg kan huske tider hvor det at jeg berørte han ga han helt andre reaksjoner enn hjerteinfarkt…..
hahaha må le litt…. kjenner meg igjen i deler av det du skriver her… selv om C er i full jobb og jeg er hjemme… Vi må ikke ta hverandre som en selvfølge… Alt er ikke rosenrødt og i allefall ikke her i huset, selv om det kommer røde roser av og til til hjemmet. Lag dere en god dag sammen <3
Her ville jeg blitt svært engstelig hvis det dukket opp røde roser….
😀
Har ett vakkert bilde på netthinnen. I nærheten her er det et omsorgssenter, utenfor er det noen hvitmalte benker. Så snart været tillot det satt det ett gammelt ektepar på en av de. De sa kanskje ikke så mye til hverandre, men de holdt hverandre kjærlig i hendene. 😉
Jeg husker en episode fra jeg var ung radiograf. En eldre kvinne skulle til en angiografi. En røntgenundersøkelse som kunne ta flere timer. Hun ble trillet fra post og ned på røntgen av portør. Ved siden av gikk en eldre mann. Når hun ble trillet inn på laben hvor undersøkelsen skulle tas og døra til gangen ble lukket ble den eldre mannen stående der, rett utenfor døren. Der sto han. Jeg jobbet på en annen lab og var ite i den gangen og hentet inn nye pasienter hele tiden. Han sto der og stirret i døra, ventet på at den skulle åpne seg igjen og kona komme ut.
Jeg forklarte han at det kunne ta et par timer, kanskje mer, og viste han en rekke stoler ved veggen hvor han kunne vente og samtidig se når døra åpnet seg. Han takket høflig, men nei han ville stå der, rett utenfor døra. Etter en time hentet jeg en stol bort til han. Han begynte å se litt sliten ut. Han satt seg takknemlig, men fortsatte å stirre i døra.
Da kona kom ut var han der og grep hånden hennes, og da portøren trillet henne opp gikk han ved siden av mens de holdt hendene.
Portøren hadde påpekt med et smil at de måtte være nyforelsket. De svarte at de hadde vært gift i over femti år,
Jeg tenkte da at et slikt par håper jeg at jeg og Gamle Gubben Grå blir. Det er det vi må jobbe mot.
Hehe, jeg lo godt nå………Dere får begynne å klå litt mer på hverandre…Både natt og dag!
Kanskje det…
Først blei jeg rørt, og varm i hjertet….. så måtte jeg le…..! Men – det her var bare godt å lese <3
Takk!