Vi labber runden vår rundt boligfeltet, Kjøteren og meg. To, slitene gamle kropper som labber ute i regnet med tunge skritt. Vi har begge sett våre beste dager.  Det er andre runden vår i kveld.  Kjøteren finner ikke ro, og hodet mitt er fullt av tanker og utfordringer. Kanskje trenger vi denne turen ute i regnet like mye begge to.

Hva som plager Kjøteren vet jeg ikke.  Vi går i stillhet. Jeg har nok med mine egne tanker.  Ingen andre er ute denne junikvelden som plutselig føles som høst.
Vi møter bilen til hjemmetjenesten, og jeg lurer på hvor mange eller få år det er til jeg sitter hjelpeløs i en stol og venter på at hjemmetjenesten skal komme og legge meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er tilbake i det hektiske, pulserende livet jeg elsker. For tiden pulserer det mer enn noen gang. Utfordringene står i kø.  Eller hadde de stått pent i kø og ventet på tur til å bli løst hadde alt vært greit. Da kunne jeg rolig konsentrert  meg om en og en til jeg kom nederst i bunken, eller enden av køa blir vel mer riktig.  Men utfordringene, og ting som trenger tankevirksomhet strømmer på fra alle kanter.  Det er som når du står alene på vakt, og traumealarmen og trombolysealarmen går med to minutters mellomrom samtidig som du har en mann med nyresteinsanfall på bordet og en fem åring sitter utenfor med en underarm som helt klart er knekt.   Bortsett fra at da er det bare å bite tennene sammen og stå på til vakta er over, man får avløsning og kan gå hjem.  Nå har jeg hatt denne følelsen av et litt for stort utfordringsbilde i hodet i over en uke.  Jeg begynner å lengte etter at vakta skal ta slutt. En liten pause før ny vakt kaller.