Kastet du bort tiden med psykopaten?  spør Psykopati og kjærlighet i sitt innlegg. Som noen kanskje har fått med seg er jeg litt kritisk til den bloggen, men spørsmålet om man kaster bort tiden sin kan jo være like aktuelt enten det er en psykopat med i bildet eller ikke.
Så mine refleksjoner i dag går rundt temaet om hvor vidt jeg har kastet bort tiden min, og i så fall på hva eller hvem.

Jeg lever jo bare en gang og det er mitt ansvar å gjøre det beste ut av den tiden jeg har.
Hvor lang den tiden er vet ingen. Jeg har jo planer om å bli 100. men slikt kan man aldri vite. Det er dumt å utsette for mye til man blir pensjonist, gammel eller en gang langt frem i tid.
Jeg tror jeg er relativt god til å ha det i bakhodet. Å passe på å leve mens jeg er her. Jeg har mistet flere i ung alder. Anders døde før han møtte livet. Tiril fikk under en måned her på jorden. Mulig de ikke hadde rukket å legge så mange planer, men jeg hadde mange planer for dem. Alt fra trilleturer til hva de skulle ha på seg på 17. mai og neste julaften.
En god venninne av meg ble bare 33 år. Vi hadde også mange planer for hva vi skulle gjøre – en av de var å få oss dobbeltrom på gamlehjemmet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Livet blir ikke alltid slik vi ser for oss. Det gjelder å utnytte de dagene vi har på en god måte.
Ikke det at man ikke skal legge planer for fremtiden, men man må ikke utsette alt til “senere”.

Midtlivskrise, tenker du kanskje. Men nei. Jeg føler ikke at jeg har noen midtlivskrise. Mulig jeg følte litt på at ungdomstiden var over da jeg fylte tretti. Jeg vet det var noen refleksjoner også da. Rekkehus, mann, to små barn og hund. Slutt med sene kvelder og et liv som bare sentrerte om meg slik det er når man er ungdom.
Jeg tror mer jeg føler på at jeg er i ferd med å bli – kanskje ikke gammel, men eldre?
Ikke slik at jeg har tenkt å slå meg til ro i gyngestolen og tenke det var det.
Jeg er langt fra ferdig med livet.
Mer en bevisstgjøring på at perioden med små barn og forpliktelsene det fører med seg er over. Ungene er voksne og klarer seg selv. Jeg er på ny i en fase hvor jeg kan tenke mer på meg selv og hva jeg ønsker å bruke tiden min på.

Jeg sitter ikke å føler på at jeg burde ha gjort så mye annerledes.
Selvsagt er det noen valg jeg tok hvor jeg kan sitte å fabulere på hva om jeg hadde grepet den muligheten, takket ja til et av de andre jobbtilbudene da jeg var nyutdannet, valgt en annen utdanning, hvordan hadde livet blitt da?
Mulig og noe jeg burde ha gjort annerledes. Holdt meg på beina, jobbet litt mindre overtid..
Men jeg bruker ikke for mye tid på slike tanker. Gjort er gjort og spist er spist.

Det er ikke ei resignert kjerring som sitter her med tekoppen og venter på at dagene skal gå til det endelig blir slutt, langt der i fra. Jeg tror at livet fremdeles har masse spennende og gode opplevelser å by på. Som i det meste av livet mitt er jeg spent på este episode, Og ikke bare spent, jeg har forventninger også til dagene og årene som forhåpentligvis kommer.

Noen ganger kan jeg føle på bitterhet for at livet ble som det ble. At jeg ikke lenger lever det hektiske engasjerende livet jeg elsket. Men i disse dager er det to år siden jeg la den perioden bak meg. Det er på tide å gå videre. Tenke mer på fremtiden enn å tenke på det som var. Glede meg over alt jeg fikk være med på i de årene og være spent på hva som venter rundt neste sving.

Hva ville du med livet? Hva var dine drømmer, ambisjoner og mål? spør “Psykopati og kjærlighet.”
Jeg forsøker å tenke tilbake til da jeg var ung. Hva var drømmene, ambisjonene, målene? Hva ville jeg med livet?
Sånn annet enn å få meg en utdanning og en jobb jeg trivdes med hadde jeg vel ikke de store drømmene. Jo, kanskje en drøm om en å elske og å bli elsket. Altså drømmen om mann og barn. Jeg har aldri hatt så store ambisjoner eller langsiktige mål. Jeg har vel vært mer opptatt av å ta valgene fortløpende enn å ha en langsiktig plan med livet mitt.
På den måten kan jeg være fornøyd. Jeg fikk meg en utdanning. Har hatt en jobb jeg virkelig trivdes med. Og har en mann jeg har levd sammen med i over tretti år og flotte unger som har skikket seg bra.
Egentlig kan jeg klappe meg selv på skuldra og si Godt jobba!

Hva er grunnholdningen din til livet; skal gode ting komme til deg, eller må du selv kjempe for hvert eneste glimt av lykke? 
Jeg tror ikke at gode opplevelser og spennende muligheter bare kommer seilende av seg selv. Det er ofte opp til meg selv og legge til rette for de. Ikke det at man må kjempe for hvert minste glimt av lykke, gode ting skjer og helt plutselig og er med på å lage dagene gode. Men som hovedregel så har jeg den holdningen at en hver er sin egen lykkes smed.

Jeg har langt fra kastet bort livet mitt. Kanskje noen timer med Tetris eller under pleddet på sofaen som kunne vært utnyttet bedre, eller kanskje var det akkurat det jeg trengte der og da.
Hadde jeg fått velge igjen i etterpåklokskapens lys hadde jeg tatt de samme valgene, sånn i hovedtrekk.
Ikke fordi livet mitt har vært en fantastisk, sorgløs reise, men fordi det har vært et engasjerende liv jeg er fornøyd med.

Når livet rusler videre tenker jeg at på ny et det min tid. Min tid til å være egoistisk. pleie meg selv og skape meg gode dager.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.