Det er noe gjenkjennende med Vivian sitt siste innlegg. Hvordan hun vet at sønnen er oppe på badet og ikke har kommet ned slik han sier. God hørsel og en utviklet 6. sans. Jeg har og en sønn som i mange år prøvde å overbevise meg om at han hadde stått opp npr han fremdeles lå i senga og dormet.

Jeg kjenner meg og igjen på at det selvsagt er  konas feil hvis mannen glemmer ett eller annet. Eller som i historien jeg nå skal fortelle, gjør noe annet dumt.

Vi må noen år tilbake i tid. Helr tilbake til 1996. GGG og jeg var travle småbarnsforeldre. Datteren var 5 år, Eldste Sønn 1 år.  Vi hadde en bil på den tiden. Som oftest kjørte GGG meg og ungene til sykehuset før han dro videre til sin arbeidsplass, så leverte jeg ungene i sykehusbarnehagen og gikk på jobb.

Denne morgenen lå vi bak skjemaet. Vi hadde forskjøvet oss eller noe slikt. Jeg ba pent (insisterte) på ar GGG skulle levere i barnehagen så jeg rakk jobben i tide. GGG drev egwn kafe på den tiden. Den åpnet ikke før om ett par timer. Jeg visste ar mye må ordnes før åpning, men han hadde likevel best tid av oss. Han var ikke enig, men lystret.

Arbeidsdagen var så vidt i gang da det var telefon til meg. Det var GGG.  Nå har du liksom klart det! brølte han.  Jeg sto der som et spørsmålstegn. Hvordan kunne GGG vite at jeg akkurat hadde tatt et perfekt innskutt hofte bilde?  (Et røntgenbilde)  Hva har jeg klart? spurte jeg. Jo jeg hadde visstnok i følge GGG parkert bilen vår solid oppe på trafikkøya nederst i veien opp til barnehagen.

Litt realitetsopplysning måtte til. Jeg hadde ikke kjørt bil denne dagen. Ikke tatr i et ratt. Hvis bilen vår sto parkert på ei trafikkøy var det nok han som hadde parkert den der.  Mulig det svarte GGG surt, men det er din skyld!  Han slengte på røret da han hørte min trillende latter. Vet ikke om han fikk med seg svaret mitt. Prøv å gi meg sktlda for det trafikkuhellet. Jeg har en hel røntgenavdeling som kan bevitne at jeg var på jobb.

Vitner hadde GGG visst også nok av. I det minste til at kranbilen kom og fikk bilen vår løs fra trafikkøya. En oppglødd Datter kunne fortelle at alle på “stor avdeling” hadde stått ved gjerdet og fulgr med på kranbilen. Hun pekte og forklarte og ar det var GGG som haddde gjort at skiltet på rrafikkøya nå var skjev når vi gikk for å ta buss hjem etter endt barnehagedag.

Når det gjelder barn og ting som skal være med på skolen slik Vivian skriver om i sitt innlegg husker jeg at jeg fikk spørsmål om det på en konferansetime på skolen da Datteren gikk i andre eller tredje klasse. Læreren spurte hvem som pakket sekken til Datteren og påså at hun hadde med riktige bøker, matpakke og gymtøy. Har hun glemt mye var det første jeg svarte, før jeg litt i forsvarspissisjon svarte at det så jeg på som i utgangspunktet noe Datteren måtte passe på selv.  Vi voksne har jo hovedansvaret, men ungene må og læres til å ta ansvar for egen skoledag. Selvsagt med påminnelser.  Jeg var helt klart i forsvarspissisjon. Som en av de få mødrene i bygda som arbeidet fulltid, og  som ofte dro på jobb før Datteren gikk til skolen følte jeg meg ofte stemplet som dårlig mor i ei bygd full av hjemmeværende mødre.

Læreren sa ar det var et spørsmål hun stillte alle foreldrene. Mer en kartlegging. Datteren glemte ikke mer enn andre. Kanskje heller litt mindre enn snittet.  Jeg pustet lettet ut. Hun sa og at det var få av foreldrene i klassen som tenkte som oss.

I vår familie fikk ungene tidlig ansvar.  Med foreldre som arbeidet til alle døgnets tider og en salig kabal med snille besteforeldre og andre barnevakter for å få hverdagskabalen til å gå opp ble det slik. Vi ble et team.  Nå er ungene voksne, flotte, selvstendige mennesker. Jeg tror ikke de har tatt skade av å få tidlig ansvar.