Mulig til og med bildebruken min provoserer i dag. Jeg tror noen leter etter ting å provosere seg over mer enn de faktisk leser tekstene mine. Men da jeg så det første bilde i det siste innlegget til Vibbedille, var det denne lua tankene mine gikk til. Lua til GGG. Den har mange pin. Mulig ikke så mange å være stolte av når jeg studerer de nøyere, men pytt, pytt. Dette innlegget skal ikke handle om luer eller om pin.
Vibbedille har de siste årene gjort en formidabel livsstilsendring. Det står det respekt av, og hun har all grunn til å være stolt av seg selv. Jeg har heller aldri, selv om noen tolker det slik, ment noe annet.
Jeg mener og at man har lov å være stolt av seg selv, ja mange av oss er rett og slett for lite stolte av oss selv.
Når jeg i går dro ut på tur før frokost var det jo inspirert av Vibbedilles innlegg. Jeg kunne jo fint ha sittet her med tekoppen og tastaturet og hentet frem arkivbilder fra tidligere tuer i skog og fjell. Jeg har ganske mange å ta av. Det var jo ingen som tvang meg ut på tur for å skrive det innlegget. Jeg lot meg inspirere av Vibbedille til å ta den turen.
Også det ble tatt galt opp. Sukk. Toppbloggerlivet er ikke alltid enkelt.
Når jeg i mitt innlegg skrev Jeg har like mye rett til å vandre der som mennesker i fancye treningsklær som er mer opptatt av å sjekke funksjoner på klokka enn å se på stien foran seg. så var det ikke Vibbedille jeg hadde i tankene men alle de jeg ofte ser på Eggemoen i det nyeste i treningsklær med et fast blikk på klokka som ikke enser verken hunder eller kjerringer på stien foran seg. Jeg, relativ massiv og synlig kjerring har blitt flydd rett på en gang fordi en jogger var mer opptatt av klokka enn av stien foran seg.
For det er slik det er når jeg sitter her med tekoppen og tastaturet. Jeg tar utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på topplista, og så lar jeg tankene fare mens fingrene former ordene. Så med utgangspunkt i en tur på ei strand på Stavangerkanten kan fort innlegget mitt handle om en tur i furuskogen på Eggemoen.
Det er snakk om å la seg inspirere. Ikke at alt jeg skriver handler om den bloggeren eller dens liv.
Jeg kan forstå at det er gøy å se forbedring. Jeg kan se at det er gøy å konkurrere med seg selv. Enten det gjelder hvor fort man går en tur, hvor høy puls man har eller hva mer man kan sjekke på slike klokker.
Samtidig ser jeg at mange blir litt vel opphengt i den klokka. Jeg vet om folk som må sjekke klokka for å finne ut om de er uthvilt. Det holder liksom ikke å kjenne etter hvordan en føler seg. Og da snakker jeg ikke om folk som presser kroppen maks og trenger restitusjon, men mennesker som stort sett bruker dagen til hagevanning, strikking og hjemlige sysler.
Jeg bry meg ikke om hva folk bruker pengene sine på. De kan svi av tusenlapper på dyre klokker, fjellstøvler, turklær og dukker til veska eller ryggsekken sin så mye de vil for meg. Likevel har jeg lov til å påpeke at man kommer langt opp på fjellet uten å bruke opp hele bankkontoen.
Da jeg var ung var jeg speider. Helt opp til jeg var i 20 åra var jeg på tur nesten hver helg. Turutstyr har utviklet seg enormt siden den gang, men fjellene og stiene er omtrent de samme. Det har kommet en og annen sherpatrapp, og noen instagram-vennlige turer har kanskje økt i popularitet, men fjellet og det å gå tur er omtrent samme oppgaven.
Jeg vet at gode sko med gode såler og gjerne god støtte for ankelen er viktig. Ull innerst og litt vann- og vindtett, ja så kommer man langt. Likevel lar mange la være å ta turen til fjells, de har ikke utstyret som skal til sier de.
Vi i speideren på Hønefoss likte å være en motvekt til kjøpe-hysteriet som begynte å bre om seg på klær og utstyrsfronten. Vi sydde og strikket mye selv, og forbedret ryggsekker og annet turutstyr.
Jeg synes det er synd at folk lar være å komme seg ut på tur fordi de ikke har råd til det nyeste i turutstyr. Jeg mener at friluftslivet bør være for alle. Derfor er jeg relativt flink til å påpeke at man ikke trenger det nyeste verken i klær eller sko for å komme seg ut.
Jeg gir ofte uttrykk for at jeg labber rundt i hundremeterskogen her hjemme. Det er en del av imaget mitt.
Nå er det en stund siden jeg har vært på skikkelig fjelltur. De to siste årene har det av forskjellige grunner blitt nedprioritert. Det betyr ikke at jeg bare surrer rundt i mitt eget nærområde.
Jeg satt og snakket med Storesøster her om dagen. Ei skikkelig sprek dame som vandrer og sykler fjellturer, løper, går på ski og er kjempe-aktiv. Hun snakket om en sykkeltur hun og mannen hennes skulle ta. Kongeveien fra Valdres og til Lærdal. Den har jeg gått deler av! kunne jeg opplyse om og fortalte om En kongelig tur…
Det har vært flere slike turer. Jeg kan også nevne Gamle Gubben Grå og kjerringa på fjelltur…..
Det er ikke ofte jeg legger ut på slike turer. Begge disse var i 2020, før jeg knakk ankelen. Men jeg har gått lange turer også etter det.
Jeg bor like ved Krokskogen, Vikerfjell og andre fine turområder. Jeg er på tur med hundene hver dag. Ikke alle går i hundremeter-skogen. Som regel går en av turene hver dag et helt annet sted.
I dag tok jeg ikke turen ut med hundene før jeg skrev dette morgeninnlegget. Jeg forstår at noen lar seg provosere hvis jeg haster av gårde. Så nå må jeg straks gi meg ved tastaturet å komme meg ut på tur. Den kommer garantert ikke til å gå i hundremeterskogen. Jeg lar meg faktisk inspirere av toppbloggerne på plassen over meg på topplista.
Til slutt, Vær stolt av deg selv, Vibbedille. Ingen har sagt noe annet enn at du har god grunn til det.
Så får jeg labbe av gårde i vanlige joggesko og nyte naturen på min måte.