Han småsprang oppover skogsbilveien og innover stien. Snart skimtet han den røde hatten mellom trærne.  Han halte stadig inn på henne.  Joggeskoene hans var nok et mer fornuftig valg enn hennes høye heler. Han roet litt ned på tempoet.  Så lenge han hadde øyekontakt gikk det bra. Han ville ikke at hun skulle oppdage han for raskt.  Han var usikker på hvilken side hun tilhørte.

Den røde skoen satt seg nok en gang fast i gjørma.  Og denne gangen satt den skikkelig fast.  Hun trampet videre barbent Usikker på om hun ville rekke frem i tide.  Skoen på det andre benet tok hun fra seg og kastet irritert inn i skogen.  Irriterende, for det var italienske sko av beste kvalitet. .
Hun hadde selvsagt lagt merke til at det knakk i kvister bak henne, og regnet med at det var han med hetta som hadde fulgt etter henne helt fra byen ved havet som kom bak.  Bra!!Hun kunne trenge han senere.  Hun var usikker på hva som ventet dem der fremme.

De to bak søylene bakerst i kapellet så på hverandre med store øyne.  De hadde kjent igjen den lysende skikkelsen fremme ved alteret.

De hette-kledde stimlet tettere sammen rundt hun som helt uten filter hadde sagt det første som falt henne inn.  Hun hadde kalt deres store åndelige leder for en kokk! . Straks begynte ordene å hagle over henne som fremdeles datt på kne foran alteret.  “Du er ond! Du er misunnelig! Hvordan våger du? Han er fantastisk. Han er stor! ”  Stemmene steg i styrke.  Flere og flere stemte i mens de trakk seg tettere rundt den ene  som satt hjelpeløs på kapellgulvet. Knyttede never ble hevet.