Det er mandag og ny uke. Jeg sitter her med tekopp og tastatur og skal prøve å være litt poetisk. Det er Mestro06 som ligger over meg på topplista. Det er han som har valgt Lærdom av livet som tema. I grunn et spennende tema.
Mestro06 skriver at i det gode livet så noterer man ned høydepunktene. Jeg sukker for meg selv og tenker at det er at godt stykke mellom høydepunktene i livet til denne kjerringa her. Likevel er jeg i likhet med Mestro06 spent på neste kapittel. Spent på hva fremtiden har å bringe. Spent på en god måte. Jeg frykte ikke fremtiden, jeg har fremdeles fremtidstro. Så jeg tar en dag av gangen, og ser hva denne dagen har å by meg. (Noen mail som må sendes. Jeg skal ut til Høvdingen, og så må jeg ikke glemme å ringe Svoger.)
Livet har mye lærdom å gi. Noe det har lært meg er at det kanskje ikke er en forutbestemt plan med hvert enkelt liv. At livet blir til mens vi lever. At vi er en del av samfunnet. En liten brikke. Viktig for de vi har rundt oss, men ikke avgjørende for det store bilde. Verden snurrer ikke rundt meg som akse. Jeg er ikke universets sentrum hvor alle andre er statister. Jeg møter oftere og oftere mennesker som tror livet bare dreier seg om dem.
Jeg studerer meg selv ofte i speilet, men hvem studerer du, når du ser på deg selv i speilet? Det er Mestro06 som stiller dette spørsmålet. Uthevet tekst i disse innleggene er som regel sitater fra Mestro06 sin tekst.
Er ikke svaret på spørsmålet over ganske åpenbart? Han ser seg selv når han stirrer i speilet. Alle vi andre ser oss selv. Og tro meg, svært få gransker deg så nøye som det du selv gjør i speilet.
Det kan være litt uklart noen ganger å planlegge videre for livet. Det er vel noe av det livet har lært meg. At det sjelden går som man har planlagt. Denne sommeren, for eksempel, ble helt annerledes enn det jeg hadde tenkt.
Livet ha lært meg at det kanskje er greit å ikke planlegge livet i detalj, bare ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av den.
Hvem er du virkelig? spør Mestro06 videre. Jeg er ei kjerring som lever livet mitt etter beste evne. Holder ikke det? Må man være noe spesielt og unikt? Kan man ikke bare være seg selv på godt og vondt. Være fornøyd med det? Må man liksom være så unik?
Hvordan er din livssituasjon? Noen ganger tror jeg enkelte tenker litt vel mye på hvordan livssituasjonen deres er, og litt for lite på hva de selv kan gjøre for å endre på den hvis de ikke er fornøyd med situasjonen. Kose med misnøyen og velte seg i egen elendighet.
Livssituasjonen min har endret seg mange ganger de siste årene. Jeg er i en helt annen situasjon nå enn jeg var for bare få år siden. Før hadde jeg en spennende hverdag, en interessant jobb, god økonomi og reiste på fine ferier med ektemann og familie. Nå er jeg en sliten, uføretrygdet enke som må tenke økonomi på en helt ny måte.
Jeg kunne valgt å grave meg ned i selvmedlidenhet og bruke hver mulighet jeg fikk til å klage over hvor synd det er på meg.
Jeg velger å ta en dag av gangen og labber trøstig videre.
Du er kanskje ikke så flink med selvransakelse, skriver Mestro06. Jeg kan være enig med han i det. Jeg bruker ikke alt for mye tid på selvransakelse. Ser det i grunn som et sunnhetstegn. Ikke det at jeg mener at jeg ikke har feil og mangler. Det har jeg som alle andre, men at jeg ikke bruker tid på å tenke alt for mye på meg selv. Det finnes viktigere ting enn meg å bruke tankene på.
Det finnes demoniske manifestasjoner gjennom alle mennesker skriver Mestro06. For noe stort sprøyt, sier jeg. Hvis du begynner å tro du er besatt av demoner, søk profesjonell hjelp! Da mener jeg ikke demonutdrivere eller andre kvakk-salvere men lege og psykiatri.
Det er kanskje litt leit å få vite at din barndomsvenn har gått bort, men hvor er han i dag? Noen ganger føler jeg at Mestro06 skriver direkte til meg.
Det er ikke litt leit at GGG, kjæresten og ektemannen min har gått bort. Det er uvirkelig, grusomt og ufattelig trist. Men livet går videre. Selv om savnet til tider er nesten overveldende er det ikke noe annet alternativ enn å fortsette en dag av gangen.
Hvor han er i dag? Kroppen er vel stort sett fremdeles relativt intakt i den kista nede i graven på kirkegården. Sjelen hans…. Jeg tenker vel at den lever videre i hjertene til alle vi som var glade i han. At jeg på en måte tar han med meg videre i livet mitt. Eller minnet om han er kanskje mer riktig å si.
Jeg tror på en himmel, men er mer usikker på om det finnes et helvete.
Livet fortsetter. Mitt liv er ikke i mine hender. Men det er i mine hender og mitt ansvar å gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. Man snubler, og reiser seg igjen. Fortsetter livet. En dag av gangen.
Det er på tide å gå framover uten å snu seg tilbake. Noen ganger er det et smart råd. Så lenge man tar med seg lærdommen av det livet har lært en, og ikke gjør samme feil gang på gang.
Jeg dveler gjerne med minnene om over tretti år med GGG, men behøver kanskje ikke tenke så mye på det siste døgnet han levde og akkurat dødsøyeblikket. Ikke terpe på de ting jeg angrer på at jeg ikke gjorde annerledes de siste timene, for jeg visste ikke at det var de siste timene. Hvordan kunne jeg vite det? Da hadde jeg selvsagt prioritert annerledes.
Slike tanker tenker jeg det er greit å legge bak seg å gå videre. Gjort er gjort. Man skal ikke bedømme fortiden ut fra kunnskap man har i ettertid.
Jeg tror ikke på mirakler. Men jeg tror på at fremtiden har noe godt i vente for de fleste. At man må ha den troen og benytte seg av de venner og andre som vil være med på å male fremtiden lys. Ikke sorgfri, men lys. Så tar man en dag av gangen, og gleder seg over hva akkurat denne dagen har å gi. Sola skinner og det er lovet temperaturer på over 20 grader også i dag.
Vær et forbilde, skriver Mestro06. Jeg vet ikke om man skal strebe etter å være et forbilde for andre enn seg selv. Verden dreier seg ikke om deg. Du er ikke så viktig som du selv kanskje tror. Ikke ha for store forventninger til deg selv eller fremtiden. Ikke tro at du skal utføre mirakler. Vær fornøyd med å være den du er. Med ode og mindre gode dager. Med optimisme om at livet har gode stunder i vente, for det har det for oss alle bare vi ikke setter kravene til hva gode stunder er for høyt.
Den viktigste lærdom livet har gitt meg at det er viktig å leve mens man gjør det. Ta en dag av gangen. Nyte det den har å gi og ikke bruke for mye tid på å dvele ved fortiden eller legge planer for fremtiden. Leve her og nå og gjøre det beste ut av dagen i dag.
For meg var dette et veldig godt innlegg. Kanskje fordi jeg er så enig i mye av det du skriver. Man må labbe videre. Jeg tror også på at for MYE selvransakelse ikke er så bra. Fordi man ofte ikke kommer noe “videre” ved å velte seg i gørra, så ikke bra for en selv, og sikkert ikke så bra for andre heller, hvis man skal tenkepå det. En dag av gangen, ikke for mye bakover , ikke for mye framover, en god tankegang synes jeg. Leve mest her og nå, med SMÅ refleksjoner underveis så klart. 🙂
Man liker ofte best de innleggene man er enig i….
Greit med litt selvransakelse en gang i blant kanskje, en noen ransaker sjel, nyrer og liv litt mye og er litt vel mye opptatt av å velte seg i selvmedlidenhet. Det tror jeg ikke er bra.
Du har mange bra refleksjoner her.
Men jeg henger meg opp i økonomi. Den må på plass når man er alene. Det vet jeg alt om.
Funker ikke den, så er det veldig mye som baller seg på! Jeg har bevist brukt mye tid på å stable en god økonomi på beina. Det er stor forskjell på to inntekter og når man er alene.
Det var INGEN som trodde at jeg skulle klare å beholde huset da jeg ble skilt. Men jeg klarte det!
Økonomi er viktig. Har man ikke den i orden påvirker det tanker, bekymringer og hverdagen veldig.
Jeg er så “heldig” at jeg alltid har vært hovedinntekstkilden i ekteskapet. Jeg har kanskje til forskjell til mange kvinner i min alder hatt god kontroll på familiens økonomi. Selvsagt er det en drastisk omstilling når inntektene reduseres kraftig “over natta”. Det gjør noe for hvordan jeg budsjetterer.
Jeg vil nok klare å beholde Drømmehuset, men det er ikke målet nå. Jeg blir her et års tid, men har som mål å finne meg en lettstelt leilighet. Jeg har ikke lyst til å bruke den energien som må til for å holde hus, og hage i slik stand som jeg ønsker. Men leiligheter her er ofte dyrere enn hus. Jeg vil og ha økonomi til å leve.
Så jeg bruker tid, holder huset ved like og leter etter den perfekte leilighet.
Jeg måtte jo fly til banken og be om stort lån for å kjøpe ut en person. Så. klart dette påvirket min økonomi den gang.
..
Sånn har det blitt, jeg vet om mange som har flyttet fra hus og inn i leilighet. Men leilighet er dyrt her også ja. Men enklere. For det. krever mye å holde hus og hage sånn noenlunde fint. Jeg bruker mange timer hver eneste dag! Lykke til med et godt valg på jakt etter leilighet som vil enkle din hverdag! Jeg skjønner valget ditt.
Jeg slipper jo å kjøpe ut noen. Så det å beholde huset går greit hvis det var det jeg ønsket.
Et veldig godt innlegg og refleksjoner her. Og det forteller mye om hvem du er… men det er ikke for alle å greie alene å forandre på én livssituasjon, mange trenger hjelp for å komme seg opp av «gørra»… og det med å ikke se seg tilbake. For meg er det viktig å se meg tilbake for å forstå meg selv og hvorfor livet har blitt som det har blitt… og det med å tenke over den siste tiden i noen som er nære og har gått bort , jeg fikk tårer i øynene av å lese. For meg var det viktig og en måte å bearbeide sorg på , det å detaljert gå gjennom siste tiden og timene , jeg tenker spesielt på mor her som var så nær de siste årene, dagene og timene av sitt liv…
Reflektert kommentar.
Jeg er helt enig at enkelte kan trenge hjelp for å komme seg videre. Kanskje og hjelp til å se at man trenger hjelp. Men jeg tror og noen egentlig koser seg i gørra. Liker å klage og få medfølelse, og ser verden kun ut fra seg selv.
Å se seg tilbake for å øke egen forståelse er nok nødvendig enkelte ganger. Jeg ser jo at hvis jeg hadde bremset litt på det aktive livet jeg levde og elsket, ja så hadde jeg holdt lenger.
Avsnittet om at jeg ikke ønsker å dvele for mye med det siste døgnet til GGG er at det er noen minner og “bilder” jeg liksom ikke ønsker at skal være slik jeg husker han. Det samt at jeg var ute og trakk frisk luft og tok en kaffekopp da situasjonen gikk fra stabil til kritisk. Jeg bebreider meg selv det. D bebreidelsene er det viktig å ikke dvele for mye med.
Ellers har jeg fått tilsendt journalen, lest den nøye for å forstå sammenhengen og hva som virkelig skjedde. Den forståelsen var og viktig for meg for å gå videre.