Hvis man ikke merker forskjell på flatulens og jordskjelv er det muligens på tide å vurdere kostholdet. Om det er en lavkarbo meny som skal til er jeg litt mer usikker på.  Denne menyen inneholder både en del løk og blomkål og andre grønnsaker som kan gi en del tarmgass.
Vel, ukemenyer er de mest kjedelige innlegg jeg vet om, og å sitte å servere deg flatulens til morgenkaffen er vel muligens ikke det som drar lesere.  Så jeg hopper raskt videre.

Eller raskt…. Ikke noe går raskt her i dag.  Charlie Chihuahua har holdt meg våken i halve natt, og klokka 05.10 var det tid for tur…  Hodet er tungt, kroppen verker, halsen føles som sandpapir, jeg har snart brukt opp en halv tørkerull og ved siden av meg på bordet ligger en positiv koronatest.
Ikke helt min dag med andre ord.

Asker-Bergen-Oslo-København-Los Angeles jeg blir bare sliten av å lese om slikt turboliv.

Jeg er ikke alene om å være trøtt. Men hva annet kan man vente når folk dytter innpå med kokt fisk og varm melk? Alle vet jo at man blir trøtt etter en fiskemiddag, og jeg trodde og det var en kjent sak at varm melk er det som skal til når man ikke får sove. Ja Vibbedille. Kaffe-latte består hovedsakelig av varm melk.

Slik kunne jeg fortsatt.
Og tro meg, jeg må virkelig langt ned på bloggtopplista før jeg fant en blogg som virkelig inspirerte meg til litt tankevirksomhet i dag.  Jeg tror ikke det bare skyldes at jeg ikke er i form.

I stedet vil jeg anbefale en kronikk av Sanna Sarromaa som sto i VG 26. februar Nordmenn er en gjeng med persilleblad.

Mange nordmenn tåler ingenting før de blir krenket og ønsker å sende meg med første fly tilbake til Finland. 

skriver Sanna Sarromaa. Videre skriver hun  Er det noe å kritisere, bør det helst diskuteres bak ryggen på den eller dem det gjelder. Det er nok grunnen til at et par av de siste innleggene mine er mer debattert i andre bloggers kommentarfelt enn i mitt eget.   Det hadde jo vært dumt hvis jeg fikk med meg debatten og kunne ta til motmæle.

Kanskje stammer noe av denne dårlige tilbakemeldingskulturen fra skolen. Lærere tør nesten ikke å si i klartekst hvor landet ligger. Ting pakkes inn i bomull slik at alle tror at de er kjempeflinke, også når de ikke er det. Gir læreren god, konstruktiv kritikk når det gjelder faglig innsats (eller manglende sådan), kan eleven nesten bli fornærmet – for ikke å nevne foreldrene. Slikt er utålelig.

Jeg leste for noen år siden at det var vanligere og vanligere spesielt i Oslo-skolen at foreldre kom med advokat når de møtte til foreldresamtale på skolen.  Jeg kan forstå at det kanskje gjør at lærerne er forsiktig med selv velmenende konstruktiv kritikk.  Er det slik vi vil ha det? Gjør det våre unge bedre i stand til å takle voksenlivet?
Blir en hver uenighet, korreks eller negativ tilbakemelding sett på som en krenkelse?
Mye tyder på at i mange tilfelle er det dit vi er på vei.

Kanskje er vi der allerede. Mye kan tyde på det.  Sanna Sarromaa skriver i ett av sine siste avsnitt.

Fordi nordmenn ikke har lært å gi eller motta kritikk, fremstår de som en gjeng med persilleblad. 

Er det det vi har blitt? En bukett persilleblad? Hvor har det blitt av den jordnære, trauste nordmannen?, Den tøffe vikingen? En bukett persilleblad….