God morgen, og god mandag. Ja, hvis morgenen og mandagen er god da. Jeg pleier ikke like slike over-hyggelige ønsker om Goood morgen! når jeg ankom jobben. Spesielt ikke på mandager. Mente at God og Morgen var to ord som ikke passet sammen.
I dag er morgenen helt ok. Jeg sitter nå her med tekopp og tastatur.

Er det ikke litt rart hvor enkelt det er å fokusere på det som ikke er bra, det vi er litt misfornøyd med, og ikke alt det fine i livene vår?  Alle de fine tingene som man bare tar som en selvfølge, eller som bare er der uten at vi helt registrerer dem.  Hverdagens små øyeblikk, som vi kanskje ikke har helt tid til å sanse. De virker så uviktige når man står midt opp i det hektiske, travle livet.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Et år livet var ekstra hektisk for meg og mange rundt meg fortalte en tillitsvalgtskollega at mannen hennes hadde gått rundt i hagen deres og fotografert planter og busker etter hvert som de blomstret, slik at hun ikke skulle gå glipp av det.
Det ga meg en vekker, selv om jeg nok og hadde gått glipp av mye av blomstringen i min egen hage.
Eller å si det ga meg en vekker er vel å ta litt hardt i.
Det ga meg litt å tenke på. Det burde jo ikke være slik. Men samtidig føltes det at det måtte være slik. Det var jo så mye viktig vi måtte ta oss av. langt viktigere ting enn blomstene i hagen.

Det er ikke rart vi var slitne. Vi tok oss sjelden eller aldri tid til å lade. Satset på at noen få timer søvn mellom slagene var alt som skulle til.
Hurtiglading virker nok bedre på biler og elektroniske duppeditter enn på mennesker.
Er det noe jeg burde gjort annerledes så er det å ha tatt meg mer tid til å lade når livet var som hektisk. Vært mer til stede her og nå. ikke alltid latt tankene kverne rundt neste møte, neste utfordring og neste vakt.
Ikke fylt timeplanen til randen for å få med meg alt jeg hadde lyst til og alt jeg følte jeg måtte.

Det var jeg som valgte det hektiske livet, og jeg elsket det. Det var jeg som ikke klarte å si nei når noen spurte meg om å bidra. Jeg sa ja like mye av lyst som av plikt. Jeg burde kanskje sagt litt mer nei, og gitt meg litt mer tid til å hente meg inn innimellom, men jeg virkelig elsket det livet jeg levde. Hvem tenker på å bremse da?

Det er lett å stå slik i etterkant å si at jeg burde gjort slik og jeg burde gjort sånn.
Fakta er at fortiden får jeg ikke gjort noe med. Gjort er gjort og spist er spist. Samme hva jeg gjør får jeg ikke det hektiske livet jeg elsket tilbake.
Når jeg kjenner er jeg ikke sikker på at jeg ønsker det heller.
Det var gøy så lenge det varte, og jeg vil ikke hatt den tiden foruten.
Men i stedet for å dvele ved det som var og sørge over det som ble borte vil jeg heller se forover.
Ikke sitte og tenke på hva jeg burde gjort annerledes i fortiden, men lage meg et godt og innholdsrikt liv hvor det å lade batteriene jevnlig er en del av rutinen.

I går var det en nydelig vårdag. Jeg gikk tur, ikke så langt, ikke så fort. Det er sjelden målet med mine turer. Men jeg tok inn alt fra hestehovene i grøftekanten til de klukkende vårbekkene, fuglesangen, sola og den blå himmelen.

Planer for dagen i dag har jeg. Jeg skal forberede meg til et politisk møte i morgen. Har og noen mail som må svares på, Sola skinner fa blå himmel også i dag. Det bør bli en kaffekopp på trammen – og kanskje en iskrem i sola.