Nå er det kanskje ikke akkurat den største urettferdigheten jeg er blitt utsatt for. Ikke noe som skaper overskrifter i lokalavisa eller som gir meg grunnlag for å føle meg krenka – enda så moderne det er. Det som føles urettferdig tidlig en torsdagsmorgen er at jeg har ramla ned til en 12. plass. Eller kanskje ikke akkurat 12. plassen. Men det at jeg raser nedover på lista selv om jeg leverer 2 innlegg i går og til og med avslører noe av det indre livet, den indre dynamikken i Radiografforbundets forbundsstyre. Samtidig ser jeg at den ene bloggen etter den andre som ikke leverer noen verdens ting – og ikke har gjort det på lenge kan sitte der høyt oppe på lista og sole seg i glansen uten å løfte en lillefinger. Martine Halvs, Spis og Spar, Stine Skoli, Mat fra bunnen og Ida Wulff hva er det dere har og ikke jeg? (Bortsett fra en hel haug med sponsorer og samarbeid.)
I går hadde jeg en ganske så hektisk dag, og jeg kom ikke i mål. Da jeg krøp til køys rundt midnatt var det et par innlegg til kommunestyremøtet i dag jeg ikke er helt ferdig med og som må finpusses i dag fø møtet. Altså relativt fult program fra morgen til kvelds. Akkurat som Monica Vederhus. Eller hun ladet batteriene en del i går, men skrev et innlegg om det travle livet hun lever. Hvorfor gjør hennes travle liv at hun sprinter oppover på bloggtopplista mens jeg raser nedover ved å skildre min travle dag? Det er som jeg sier i overskrifta urettferdig.
Og med disse to avsnittene har jeg kommentert over halvparten av de toppbloggerne som ligger over meg på lista.
Mulig jeg kunne klatret lenger oppover på lista hvis jeg viste detaljbilder av vaskepulveret vårt. Vi har det og i bokser, slik som Annais viser bilder av på sin blogg…..
Tror jeg i det minste….
Vaskerommet er liksom Gamle Gubben Grås domene. Lenge siden jeg har vært nede og satt på en vaskemaskin.
Jeg vurderer et kort øyeblikk om jeg skal skrike inn til han på badet og spørre om vi har bokser vi har vaskepulveret vårt i. Men jeg lar det klokelig være.
Da Gamle Gubben Grå fylte femti for noen år siden gjorde jeg et nummer i talen min av at det var han som vasket klærne i Drømmehuset. Hvor mye jeg satte pris på det. For meg var det ment utelukkende positivt ment når jeg nevnte at jeg en tid før femtiårslaget for en sjelden gang skyld skulle sette på en vaskemaskin og fant ut at jeg ikke hadde brukt den nye vaskemaskinen vår, og ropte etter Gamle Gubben Grå for litt kyndig veiledning på innstilling av vaskeprogram.
Vanligvis er jo ikke menn så vanskelige å be når det gjelder å vise koner ny teknologi.
Han kom selvsagt, viste meg det jeg lurte på, men kommenterte surt at vaskemaskinen ikke akkurat var ny. Vi hadde hatt den i over ett år. vel ny for meg. Jeg hadde aldri brukt den….
Gamle gubben Grå likte ikke at jeg dro frem dette i talen. Han mente det gjorde at han fremsto som lite mandig, ja mest en tøffel. Jeg måtte vaske klærne mine selv – lenge.
Nå har vi falt mer tilbake til normalen, selv om det ikke er ett år men muligens en måned siden jeg satte på en vaskemaskin. Jeg har ikke tenkt å mase om vaskepulverbokser og risikere å innføre en ny klesvask-streik.
Vibbedille har kjøpt seg krøller. Vært hos frisøren i fire timer og er strålende fornøyd.
Jeg kunne og tenke meg krøller. Men for tiden er håret mitt for kort til å kunne tvinnes rundt selv de minste spoler eller papiljotter. Må nok vente litt – eller bare innse at min tid som krøllhode tok slutt med siste strukturbehandling en gang på åttitallet.
Vaskepulver og krøller. Kanskje ikke de mest spennende temaene – og verre skal det bli.
Doc og Dask skriver om klementiner og flatulens! Jeg tror jeg forbigår det temaet i stillhet.
Innlegget til Mamma på hjul derimot er mer interessant.
I snart ett år har hun vært med i et forsøk med utprøving av ny medisin mot ALS. Om kort tid får hun greie på om hun har fått medisin eller plasebomiddelet. (sukkervann). Da skal alle som ønsker det i forsøket få medisinen (antakelig hvis den viser gode resultat) Hun håper inderlig at hun har fått sukkervann sli at hun da kan starte med medisiner hun har tron på at vil virke bedre enn det hun har fått nå.
Selvsagt håper jeg på det samme som Vivian! Jeg skulle ønske at hun ble bedre. Jeg skulle ønske at hun ble frisk. Jeg ønsker Vivian alt godt.
Samtidig håper jeg at hun ikke går helt i kjelleren hvis hun har fått medisinen og ikke sukkervann.
For reflekter litt over dette Vivian.
Etter hva jeg har forstått har du heller ikke blitt vesentlig verre i perioden du har gått på medisinen.
Sykdomsutviklingen har bremset, nærmest stoppet opp.
En gang dette året skrev du (jeg har lett inne på bloggen din men ikke funnet hvor) at hvis du kunne fortsette å leve det livet du gjør nå, ikke bli friskere men heller ikke sykere – og få den hjelpen du selv mener du trenger til å leve det livet du ønsker – ja da kunne du leve lenge og bli riktig gammel.
Jeg håper som sagt at du kan få medisiner som gjør deg bedre. Men om man bare klarer å stoppe sykdomsutviklingen må du ikke føle det som et nederlag og gå helt i kjelleren.
Hvem vet, kanskje venter det store medisinske gjennombruddet rett rundt neste hjørne.
Vi har alle et sted vi regner som hjemsted. Der vi kommer fra, de vi vokste opp. Kokkejævel var i går tilbake der han vokste opp. I dag skal jeg sloss i kommunestyret for mitt hjemsted, for at bygda hvor jeg er født og oppvokst og har mine røtter kan komme inn i lista over kommunens “prioriterte tettsteder”.
Det å bli et slikt “prioritert tettsted” betyr i vår kommune mye. For det er i de tettstedene vekst og utvikling skal skje. Ja så bokstavelig tar enkelte av våre politikere dette at en ellers oppegående Høyremann i en annen sak som skal opp til behandling i dagens møte ønsker å flytte et sykehjem noen kilometer fordi det står for langt unna et tenkt juletre i et slikt prioritert tettsted. (Ikke be meg utdype ytterligere ….. det er bare for dumt.)
Nei, nå må jeg slutte å blogge og heller konsentrere meg om forberedelsene til dette kommunestyremøte. Vi blogges.
Ja, det var skikkelig urettferdig, hvordan noen troner på toppen uten å ha løftet en finger. Der er ikke jeg i alle fall. Jeg har falt kraftig ned etter en nokså fin periode blant 40 og 20 listene. Veldig gøy, og et periodisk fenomen som jeg kjenner forklaringen til. Det var artig å ligge der på de listene, så og si uten å løfte en finger 🙂
Her i huset har jeg overlatt vaskemaskinen til datteren min. Det er oftest hun som setter den på. Ikke så ofte meg. Det føles ganske luksus om jeg skal innrømme det ja 😉 Håper aldri at hun blir fornærmet for noe, sånn at jeg blir straffet sånn som du ble.
Jeg er spent på å få vite utfallet av den studien som Vivian deltar i. Det må være ulidelig spennende for alle som er innvolvert. Jeg kjente selv ei som døde av ALS. Helt grusomt. Og som du også er innom, så vil det jo være fantastisk om medisinen i det minste kan bremse eller stoppe utviklingen av den grusomme sykdommen.
Jeg har ikke ALS, men jeg har MS, og jeg er overlykkelig over at det finnes bremsemedisin jeg kan få. Jeg håper bremsingen vil være effektiv i veldig mange år, og at forskning en vakker dag kan finne noe som kan reversere sykdommen og gjøre MS pasienter friskere. Jeg er så glad for at forskning finnes ♥
Jeg krysser fingrene for at du får gehør for kampen om din hjemkommunes rett som prioritert tettsted ♥ Det skulle bare mangle synes jeg 🙂 Lykke til!
Vi fikk gjennomslag for at Åsa, hjemstedet mitt ble tettsted!
Jeg kommer til å fortsette på medisinen dersom det viser seg at det er den faktiske medisinen jeg har fått, for så lenge jeg holder meg stabil så er jeg fornøyd. Jeg har ingen store forhåpninger om noen mirakelkur lenger, det har jeg lagt i fra meg for mange år siden. Så jeg tror neppe jeg går i kjelleren dersom det viser seg at det ikke er sukkervann jeg har fått, men spennende blir det.
Så bra! Og hvis “sukkervann” har holdt deg stabil ja da er det jo enda bedre. Vi krysser fingre og tær
En annen kan poste 20 innlegg og kanskje få 35 plass! Kanskje bare begynne med blogg en gang i blant!
Du får lære deg å vaske! 🙂 liker ikke damer å ha kontroll på vaskemaskinen da!
Lever godt med å ha en mann som behersker vaskemaskin
Jeg fikk først kjennskap til sykdommen ALS igjennom boken til den tidligere svenske nyhets- og sportsreporteren Ulla-Karin Lindquist. Hun skrev en biografi der en ble tatt med igjennom hele sykdomsforløpet, fra diagnosen ble stilt, og så til de grader til siste slutt at siste kapittel ble skrevet av hennes mann etter hennes død.. (Jeg har aldri grått mer over en bok i mitt liv).
Hun dør da i 2004, etter et sykdomsforløp som den gang kun dreide seg om et års tid for den typen hun led av (hvilket vil si den hissige typen), så det later jo unektelig til at en del har skjedd på fronten, iallfall hva medisinering angår! – Noe som etter alt å dømme har mye å gjøre med den ice-bucket challenge -kampanjen som gikk for noen år siden. – Så min tanke, er at så lenge det er liv, er det håp! 🙂
Jeg kjenner til ALS fordi en kollega døde av det på 90-talket
Her må jeg faktisk komme med en faktaopplysning, for de siste tyve årene så er det kun en medisin som er godkjent for bruk mot ALS. Og den medisinen bremser sykdomsforløpet (hvis du er heldig) med kun tre måneder. Så at det har skjedd noe særlig på medisinfronten her til lands har det altså ikke, og det som er så bittert er at forskerne ikke får tilskudd nok til å starte opp studier. Det eneste forsøksprosjektet som fikk statlig finansiering er det jeg deltar i nå, men siden pengene skulle fordeles på tre sykdommer var det lenge tvil om de klarte å fullføre prosjektet. Uten den frivillige støtten hadde ikke forskerne kommet noen vei, det er rett og slett en skam at ALS ikke blir mer prioritert.
Det er jeg enig med deg i.