Lørdagskvelden har kommet. Jeg har fått gjort en del på lista mi og vært en tur ute hos Høvdingen. Nå står middagen i ovnen og jeg har tatt kvelden. Det er tid for litt bloggskriving.

Jeg tenkte jeg skulle forsøke å forklare hva som gjorde meg så engasjert og sint i gårsdagens kommunestyremøte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Saken var ikke engasjerende i seg selv. Forprosjekt til en flerbrukshall. Selve hallen har vært et ønske lenge. 7 år har det tatt før den forrige dagen ble vedtatt i budsjett og handlingsplan. Jeg tror de aller fleste, hvis ikke alle politikerne, er glade for at den endelig blir realisert. Saken har vært en gjenganger.

Så går en representant på talerstolen og spør hva det er planer om bygge hallen i, og dermed er sirkuset i gang.

Kommunalsjefen innrømmer at det er betong, og blir minnet i klare ordelag om at både et kommunestyrevedtak og en arealplan sier at kommunale bygg fortrinnsvis skal bygges i tre. Vi er en skogbrukskommune med solide røtter i treforedlingsindustrien må vite.

Så ble det en strøm av representanter som gikk på talerstolen og uttrykte sin misnøye med at man ikke hadde valgt tre som byggemateriale til tross for vedtak og arealplan. Men det får gå for denne gang. Helt til Mdg gikk på talerstolen og fremmet et utsettelsesforslag. Vi måtte få en utredning på hva det ville koste å bygge i tre.

Fortsatt var ikke engasjementet mitt vakt. Og nei, jeg var ikke villig til å stemme for den utsettelsen, selv om jeg og syntes det var synd at ikke tre ble byggemateriale.

Så gikk MDG sin andre representant på talerstolen og minnet oss om hvorfor vi var der. At det vel var meningen at vedtakene våre skulle følges opp. Hadde vi vedtatt at bygg skulle bygges i tre, ja da skulle de det hvis man ikke kom opp med en litt bedre unnskyldning enn at det ville være dyrere

Vel, hennes innlegg var utrolig bra. Hun sa så mye fornuftig og når hun var ferdig hadde jeg ombestemt meg. Jeg ville stemme for utsettelsen. Administrasjonen måtte snart lære seg å lage saksfremlegg i tråd med hva som tidligere er vedtatt. Det et meningen at det er vi politikere,vi folkevalgte, som bestemmer. Ikke administrasjonen.

Det var nok flere som tenkte som meg, for plutselig skulle Senterpartiet (kommunens største parti) ha gruppemøte. Nå kunne man plutselig risikere at flerbrukshallen som flertallspartiene hadde fått inn i budsjettet dagen før ble utsatt denne dagen. Og det på grunn av Mdg som var en av partiene som var med i budsjettforliket.

Hun som kanskje har stått mest på for denne flerbrukshallen, en eldre dame fra Arbeiderpartiet, var så sint at hun formelig freste.  Hun kom aldri til å hilse på de to fra Mdg igjen.  De hadde vært med på formøte med Arbeiderpartiet og da hadde de ikke nevnt noe om et utsettelsesforslag.

Som kjent er det “ulovlig” å mene noe annet under selve kommunestyremøte enn det man måtte ha gitt uttrykk for på Arbeiderpartiets gruppemøte. Det henger fortsatt igjen slike forstokka holdninger hos enkelte Arbeiderpartirepresentanter. De har ikke forstått at de ikke er de som er det største partiet lenger. Heller ikke at selv om de har ordføreren, ja så er det ikke de som bestemmer.

Senterpartiet ble ferdig med gruppemøte, og vi kunne gå til avstemning over utsettelsesforslaget. Trodde jeg.

Men plutselig gikk en gammel ringrev på talerstolen og sa at saken måtte avvises. Siden vi hadde vedtatt på møte dagen før å bygge hallen ( eller egentlig bevilget penger til å bygge den) kunne vi ikke ta saken opp til ny behandling før det hadde gått tre måneder. Han hadde med seg et ark med utprint a  forskrifter eller lover som han leste høyt av før han overrekte det til Ordføreren slik at hun med selvsyn kunne se at han hadde rett hvis hun ikke var så god på lovverket som det han var.

Det var da jeg begynte å vinke som en gal med hånden for å få ordet.

Jeg hadde ikke lovverket foran meg, men jeg hadde ører.

Når jeg entret talerstolen ba jeg Ordføreren lese høyt det hun nettopp hadde fått av representanten som hevdet at saken MÅTTE avvises.

Litt forundret gjorde Ordføreren som hun fikk beskjed om:  ….saken kan avvises….  Og det er nettopp poenget. kan. Det er forskjell på skal og kan. 

Saken om forprosjektet kunne blitt avvist, men da måtte vi vel gjøre det før vi begynte å behandle saken, og ikke etter at vi hadde debattert den en times tid? Og det var ikke noe i lovverket som sa at vi skulle eller måtte avvise saken. Altså var jeg ganske tydelig på at jeg mente at vi måtte stemme over utsettelsesforslaget.

Han som hadde lest høyt fra medbragt papir var relativt rød i ansiktet da han entret talerstolen på ny.  Nå bad han om å få tilbake papiret han litt tidligere hadde overrakt Ordføreren. Han måtte med selvsyn se hva som sto der. Han registrerte at det sto kan. Men det betød ingen ting. Det man mente var at slike saker skulle avvises. Det visste han med sikkerhet. Det var slik de hadde praktisert det i alle år han hadde drevet med politikk.

Det ble ny tur på talerstolen. Mulig man hadde praktisert der slik siden tidenes morgen, men om man hadde tolket lovverket feil var da ikke det god nok grunn til å fortsette å gjøre det.

Om kaoset ikke var komplett, så ble det det da Ordføreren etter en alt for kort tenkepause hevdet at da bestemte hun at utsettelsesforslaget skulle avvises.  Jeg spurte om hun kunne vise til hvor i lov- og avtaleverket det sto at hun hadde lov til det.  Jeg fikk ikke noe svar. Og fortsatt løp folk opp og ned fra talerstolen og debatten gikk friskt.

Til slutt ble det stemt over om vi skulle avvise utsettelsesforslaget vi hade debattert i et par timer. Og merkelig nok fikk det flertall.

Da kunne vi fortsette å debattere saken. For det var ikke saken som var avvist, det var utsettelsesforslaget.  Det er noe der jeg ikke skjønner. Og når julefreden senker seg skal jeg finne ut hva som står om å avvises utsettelsesforslaget.

Vel Senterpartiet tok ansvar og fikk inn i det endelige vedtaket at det bør vurderes om tre skal være bygningsmateriale eller noe slikt.

Tilbake til Ordføreren og hennes rett til å avvise utsettelsesforslaget. Da jeg skulle gå hjem etter endt møte kom Ordføreren bort til meg og sa at hun hadde ringt kommune-juristen for å sjekke om hun kunne avvise utsettelsesforslaget. Det kunne hun, så da behøvde jeg i følge henne ikke å tenke mer på det.   Vel jeg gir meg først når jeg får greie på hvilke lover og forskrifter som gir den fullmakten og har lest ordlyden i bestemmelsen selv.

Vel jeg sa jeg var uenig i den tolkningen, og fortsatte med å ønske henne en God Jul