Så må jeg jo kjøre tur retur Tyristrand på dårlig måkte veier. Yngste Sønn må jo kjøres på jobb. Buss sier du? glem det. Den har for lengst gått. Vi kommer trygt frem i dag og, 
På jobben har vi det siste året måtte betale for å ha med oss bilen på jobb, eller nødvendig parkering som vi ansatte kaller det. Når jeg betaler 150 kroner i måneden for parkering forventer jeg at parkeringsplassen er måkt. Ok jeg vet det står biler her hele døgnet og at det har snødd hele helga. Men det er aldri færre biler her enn i helga, og da spesielt om natta. Jeg kjørte bilen inni en haug med 40 cm nysnø og håper jeg kommer løs igjen når vakta er slutt.
Tok en tur innom tøylageret før jeg gikk i garderoben. Det er strengt forbudt å hamstre klær, altså ta med seg skift til flere enn en dag av gangen. Det fantes ingen bukser i min størrelse. En gang tidligere som jeg hadde samme problem klaget jeg til ledelsen. De så ikke problemet. “Det er da bare å ta en bukse i en størrelse større.” Så beinrangelet i lederrollen. Vel, jeg bruker størrelse 4XL i bukse. DET FINNES INGEN STØRRE STØRRELSE!!!
Jeg tok buksa jeg brukte på fredag. Det er en grunn til at jeg ikke legger klærne til vask med en gang vakta er slutt. Så gikk jeg opp til avdelingen. Rakk en gang kaffekopp før arbeidsdagen begynte.
Vanligvis har vi mandagsmøte den første halvtimen på mandag, men i dag skulle vi ha opplæring i forflyttingsteknikk. Det er greit å kunne få pasienter fra seng til røntgenbord på en måte som er mest mulig skånsom for pasientene og ryggene våre.
Et øyeblikk drømte jeg om å være pasienten kollegaene mine skulle forflytte frem og tilbake. Det hadde vært så godt å krype opp i den myke senga og ligge helt rolig en halvtimes tid mens jeg skånsomt ble forflyttet frem og tilbake, frem og tilbake… Men vi hadde ikke startet før Sjefen sto i døråpningen og ville snakke med meg.
Så mens de andre forflyttet, satt jeg på lesderens kontor og diskuterte hvordan det var mest hensiktsmessig å løse en utfordring. En lederutfordring.
Arbeidsdagen var travel, og da det var tid for lunsj gikk det selvsagt en alarm. Det var den lunsjen. Først klokka halv to fikk jeg tid til å sette meg 10 minutter på vaktrommet og slenge i meg ei brødskive.
Da jeg kom inn på vaktrommet sto rn av legene der. Hun er en sånn rett frem person uen særlig filter mellom hva hun tenker og hva hun sier. Ofte er drt befriende. Noen ganger er det ikke det. “Du ser så sliten ut i dag. Er det noen grunn til det?” spurte hun på sin direkte måte. Jeg gryntet til svar at det antakelig kom av at jeg var sliten. Ryggen verket for hver minste bevegelse og beinet har sikkert hovnet opp til dobbel størrelse. Det holdt jeg kjeft om.
Jeg sjekka mobilen mens jeg spiste den brødskiva. Det var et ubesvart anrop og en melding fra et offentlig kontor angående en sak Gamle Gubben Grå hadde lovet å ta tak i i dag. Jeg kjente irritasjonen stige faretruende. Hvorfor må jeg alltid fikse alt?
Resten av arbeidsdagen gikk raskt, og vi var i mål med dagens program da jeg slutta vakta. Utslitt sank jeg ned på en stol på vaktrommet. Sjekka mobilen før jeg kastet meg over kontorarbeidet. Ny melding fra det offentlige kontoret. Mannen min hadde vært der og ordnet opp. Lettet over å ha ett problem mindre ble jeg sittende litt lengre enn planlagt i den stolen. Kroppen protesterte vilt mot å reise seg.
Det var tidlig ja, her begynner mannen på jobb halv åtte, og da står jeg som regel opp 🙂 Å bære med riktig teknikk er viktig..men man glemmer det som regel i farta :)) Direkte tale kan passe noen ganger ja..andre ganger blir det helt feil.. God bedring med rygg og bein :))
Takk.